«The Menu» er en overraskende saftig godbit av et usmakelig festmåltid

«The Menu» er definitivt en film som fungerer bedre desto mindre du vet om den, og ikke aner noe om overraskelsene som venter deg. Så hvis du vil gå inn i «The Menu» helt blind kan jeg bare si to tomler opp, varmt anbefalt og lykke til! Vi kan snakkes senere. Vil du bli med videre skal jeg gjøre et krafttak for å sirkle rundt store spoilers, men en liten varseltrekant er trolig på sin plass. At filmen er skrevet av to komedieveteraner med lang fartstid fra det sarkastiske satiremagasinet «The Onion» er et klart hint om retningen dette vil ta. Så ja. «The Menu» er nærmere «Midsommar» og Bunuel-klassikeren «Morderengelen» enn for eksempel «En trettimeters reise» eller «Spis, elsk, lev». Til dels et spydig oppgjør med den påtatt pompøse narsissismen som kjennemerker den privilegerte overklassens innøvde entusiasme for kulinariske opplevelser av høyeste prisklasse. På dette feltet gjør «The Menu» mye av det samme som Ruben Östlund nylig prøvde med «Triangle of Sadness», men gjør det mer subtilt, snedig og finurlig. Den sosiale satiren er samtidig pakket inn i en grotesk sjangerfilm, som er i iscenesatt med urverkspresisjon, foraktfull syrlighet og stor skadefryd.

Et dusin søkkrike gjester står forventningsfullt klare for å oppleve sitt livs festmåltid, en utsøkt fornøyelse de har punget ut en liten formue for. Den genierklærte, enigmatiske mesterkokken Slowik (Ralph Fiennes) har innvilget dem adgang til sin ekstremt eksklusive luksusrestaurant ved Stillehavskysten, som befinner seg på en privat øy bare tilgjengelig via ferge. De eneste fastboende på øya er den fanatisk dedikerte staben, som driver det gastronomiske paradiset Hawthorne som en blanding av en militæroperasjon og religiøs dommedagskult. Her er det ingen mobildekning og ingen vei tilbake. Kveldens gjester ønskes formelt velkommen av Slowiks hovmester Elsa (Hong Chau), en menneskelig is-skulptur som gir dem en rundtur for å påpeke Hawthornes kortreiste råvarer og skandinaviske design.

Det håndplukkede klientellet inkluderer den selvparodisk-pretensiøse restaurantkritikeren Lillian (Janet McTeer), og hennes rumpeslikkende sjefredaktør Ted (Paul Adelstein). Tre avskyelige «vet du ikke hvem jeg er?!»-finansakrobat-bros, en overbærende konsernsjef (Reed Birny) og hans geriatriske kone (Judith Light) – samt en avdanket filmstjerne (John Leguizamo) og hans personlige assistent Felicity (Aimee Carrero).

Jokeren i kortstokken er Margot (Anya Taylor-Joy), som er en siste-liten-innbytter etter at den patetiske «foodie»-nerden Tyler (Nicholas Hoult) ble dumpet av kjæresten og tar henne med som ny date. Margot har middels entusiasme for finsmakeri og liten tålmodighet for pretensiøse tøysepinner, men prøver så langt det er mulig å være med på notene. Hennes mangel på ærbødig respekt og Dr. Martens-boots til finkjole-kombinasjon vekker oppmerksomheten til mesterkokken Slowik. Han føler at Margot slett ikke hører hjemme i dette fornemme selskapet; men det er vrient å ane om han anser det som en for- eller bakdel.

På et tidspunkt gir han Margot et vanskelig valg: tilhører hun dem som får alt servert, eller hører hun hjemme hos dem som serverer? Gjestene har ankommet denne minimalistiske oasen på en veldig spesiell kveld. Slowik akter å avduke sitt store mesterverk: et eksistensielt «Haute cuisine»-konsept som forteller en personlig historie gjennom fem gradvis mer ukonvensjonelle matretter. Molekylær gastronomi skapt av «råmaterialene til liv og død», presentert som performance-kunst der Slowik virkelig kommer til å by på seg selv. Uten å si så mye mer: det er et klart hint at den fornemme gjestelisten stor sett består av helt forferdelige mennesker, og de er definitivt ikke forberedt på regningen.

«The Menu» tilbyr saftige roller til hele ensemblet, men Ralph Fiennes og Anya Taylor-Joy er stjernene her. Særlig sistnevnte har en overlegen teft når det gjelder å velge ukonvensjonelle prosjekter, og begge har en egen evne til å snuse opp uventede nyanser i rollene som om de er trøfler.

Mark Mylod har regissert en håndfull filmer (og debuterte med «Ali G Indahouse» for tjue år siden!), men har markert seg mest med HBO-serier som «Succession» og «Game of Thrones». Det er fint lite som antydet at Mylod hadde en film som dette i seg, selv om vi kan merke den foraktfulle rikmannssatiren som har kjennemerket de beste øyeblikkene i «Succession».

La gå at han ble hyret inn som en erstatter etter at den originale regissøren Alexander Payne forlot prosjektet. Man hadde ikke behøvd å bearbeide manuset særlig mye for å gjøre dette til et teaterstykke, og mesteparten utspiller seg i realtid innenfor betongveggene i Slowiks minimalistiske luksusrestaurant. Men omfanget av akkurat hva som vil utspille seg her denne kvelden gjør «The Menu» til en overraskende saftig godbit, som bør ha høy crossover-appell for både dem som vet å sette pris på velorkestrerte klassekamp-kammerdramaer og satiriske blodig biff-skrekkfilmer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen