Nevromangfold bør bli det nye regnbueflagget

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg satt i en middag forrige lørdag ved siden av en pappa som hadde en voksen datter med autisme. Hun hadde fått diagnosen tidlig, som barn, og han fortalte meg hvor hard en kamp det er å leve med barn med spesielle behov. For eksempel for å få skolen til å gi henne karakterer på ungdomsskolen. Han fortalte hvor ubehagelig det var for både datteren, foreldrene og skolen at hun måtte pine seg gjennom eksamener, men at hun nå som voksen, hadde to fagbrev og var i full jobb. Takket være deres iherdige insistering på at skolen måtte finne en måte å få henne til å fullføre den.

Det er rart hvordan samfunnet plutselig skriver og snakker om autisme over alt. Men kanskje er det ikke så rart å havne i en slik prat likevel, siden det de siste ukene er skrevet mye om at autismediagnosene øker. «Barn mellom 2 og 5 år som får autismediagnose, er nesten firedoblet for gutter og femdoblet for jenter siden 2010», står det i en FHI-rapport. En studie fra NTNU viser at barn med utenlandsfødte foreldre hadde sju ganger høyere risiko for å få barneautismediagnose. Det gjelder særlig barn fra lavinntektsfamilier. Autisme er derfor også klasseskille med andre ord. 

Men hvis samfunnet – og skolen – skal takle alle barn og ungdom med ulik grad av autisme, bør vi kanskje tenke annerledes? Det gjelder ikke dem som har de største behovene for hjelp, familier som lever i en krevende tilværelse, de trenger så klart også all hjelp og støtte. Men de andre, med lettere autismediagnoser, bør slippe å bli sett på som en slags «feilvare».

For autisme har lenge vært sett på som en diagnose, en sykdom som må behandles. Den er en utfordring som begrenser livene deres. Men hva om vi begynner å se autisme som en ressurs, en kilde til unike talenter, perspektiver og innsikter som kan berike fellesskapet? Med økningen av autister er det på tide å endre synet vårt. Fra en kamp mot noe som oppfattes som avvikende til en feiring av mangfoldet.

Flere kjente personer med autisme har oppnådd stor suksess og har bidratt til samfunnet på måter som ellers kanskje ikke ville vært mulig. Den amerikanske professoren og aktivisten Temple Grandin har revolusjonert dyrevelferd med sine innovative løsninger. Greta Thunberg og Bill Gates er kanskje de mest kjente.

Demokrati oppnås ikke gjennom bomberegn

I den nyutgitte boka «Kaninen har stått opp», spør Johanne Nordby Wernø om hvorfor autistiske kvinner i Skottland lenge har hatt sin egen interesseorganisasjon, mens norske fastleger fremdeles sender folk hjem uten henvisning til utredning hvis pasienten klarer å holde øyekontakt, ha fast jobb eller være i et forhold. Som Nordby Wernø skriver om hennes sendiagnostisering, handler det først og fremst om at du hele livet har skjult hvem du er og hele tiden har tilpasset deg.

Hun ønsker seg kunnskapsløft og kompetanse på området i helsevesenet. Noe som kanskje hadde avdekket mye av den angsten, depresjonen og den usunne maskeringen folk går rundt med. En svært høy andel av de sendiagnostiserte har i stedet fått en angstdiagnose. Det er med andre ord stress å være udiagnostisert autist.

Vi må endre perspektivet. Det krever en mer inkluderende holdning, hvor vi tilpasser samfunnets strukturer til folk med autisme istedenfor å forvente at de tilpasser seg oss. Ikke send barna på spesialskoler. Tenk heller hvordan vi skal få alle barna til å lære lesing og regning på andre måter enn det vi gjør nå? Skoler, særlig store skoler, må få nok kompetente ansatte og store nok bygg til å kunne håndtere barna som kommer. Da bør vi ikke legge ned en eneste skole, men heller ansette autister som fagfolk på skolene. Det vet vi skapet trygghet.

Samfunnet står overfor komplekse utfordringer som krever nye perspektiver og ideer. Hvordan få flere til å fullføre videregående? Jeg tenker at det er merkelig at man bruker så mye tid på å snakke om hvor problematisk det er med så mange unge uføre, samtidig som vi har en skole som systematisk produserer dem. Hvis barnet lærer annerledes, er veien kort til stemplet læringsvansker og karakterfritak. Da slipper skolen å ta dem med i nasjonale prøver og statistikken blir bedre. Læreren kan gi fra seg vanskene til en ufaglært assistent og det er win-win for alle. Bortsett fra dem som havner på fasttrack til uføretrygd.

Amerikansk fascisme

Vi må rett og slett snakke om autisme på en annen måte enn vi gjør i dag. Hvis barneautisme øker, må barnehagene får mer kompetanse, flere pedagoger og mindre vikarbruk. Det er ikke nok ressurser til det, er vanligvis svaret. Vi bør heller svare tilbake at det ikke er autistenes feil. Det er vel og bra med billigere barnehager, men jeg tror det er like viktig å heve standarden på hverdagen til barnehageansatte. Mer kunnskap om ulike barns behov må inn.

Så klart er det kunst- og kultur som er de som er første ute med å legge til rette for dette. Ære være kunstnerne, som har høy andel autister blant seg. For eksempel biblioteker som arrangerer møtesteder tilrettelagt for autister. Det vil si trygg stemning, muligheter for å vandre rundt i rommet, fikle ting med hendene, eller å kunne legge seg ned på gulvet hvis behov. Jeg tror den største hjelpen er å bli trodd – og at vi ikke sykeliggjøre autister. På samme måte som vi sluttet å sykeliggjøre homofile eller hysteriske kvinner.

Bør nevromangfold bli det nye regnbueflagget?

Det er ikke alle som syns empati og inkludering er så viktig fordi det ofte koster samfunnet mye penger. Men vi vet at når vi bruker pengene på å få folk til å blomstre, lønner det seg til slutt. Vi trenger ikke å bli kåret til verdens lykkeligste folk, vi trenger å bli kåret til verdens mest inkluderende land.

Autisme er ikke en sykdom som må kureres, men en del av den menneskelige variasjonen som beriker samfunnet. De trenger et nettverk av stolthet, noen å kjenne seg igjen i. Det bør ikke bare være Elon Musk, for å si det mildt. 

Det største fallet