Kultur

Skjematisk sensasjonsjag i «The Crown»

Netflix-serien «The Crown» dundrer inn i 90-tallet med det som mest av alt ligner en kongefamiliens «worst of»-sesong, hvor medlemmene av det britiske monarkiet etterlates skjelvende i gullburet sitt.

---

4

TV-DRAMA

«The Crown» – sesong 5

Av Peter Morgan

Netflix, 10 episoder

---

Tanken på en sniktitt inn i det indre livet til den britiske kongefamilien har aldri vært mer besnærende enn nå. Men for de aller fleste av oss vil nok TV-dramaet «The Crown» bli det nærmeste vi kommer, uten at man skal ta dette innblikket helt bokstavelig. Hvor tett «The Crown» egentlig limer seg opp til virkeligheten blir likevel klarere nå når serien går inn i en tidsepoke mange både husker og har et levende forhold til, hvor medienes rampelys ble sterkere og skandalene og begivenhetene ikke bare sto i kø, men også langt bredere omtalt i offentligheten enn tidligere.

Denne femte sesongen av Netflix-serien «The Crown», den nest siste av seks planlagte, går inn i de dramatiske 90-årene som startet for alvor med dronning Elizabeth IIs oppriktige beskrivelse av 1992 som et «annus horribilis», et år preget av kongelige ekteskapskriser og en ødeleggende brann. Senere skulle tiåret preges av skilsmisser, avlyttingslekkasjer fra intime samtaler mellom daværende prins Charles og Camilla Parker Bowles, og intervjuet prinsesse Diana gjorde som fortsatt den dag i dag er gjenstand for debatt, både hva innholdet gjelder og BBC-journalisten arbeidsmetoder.

«The Crown»

Det er så mange holdeplasser dette tiåret, at den foreliggende sesongen som nå er ute på Netflix tidlig framstår som et mer framtredende skjematisk sveip over utvalgte høydepunkter enn vi har sett i tidligere sesonger. Mens serien tidligere kan ha boret i tenkte personligheter, monarkiets indre dragkamper og anekdoter som åpner for vidtrekkende spekulasjoner, er 90-tallet fløteskummingens tid.

Det hjelper at nesten hele laget av nye skuespillere innfrir, ikke minst solide karakterskuespillere som Imelda Staunton som dronning Elizabeth og Jonathan Pryce som prins Philip, de to skikkelsene dette fortsatt i høy grad handler om. To personligheter som skildres som milevis fra hverandre, likevel er de i høy grad sine fremste støttespillere når det gjelder som mest. Og nå gjelder det virkelig, særlig for dronningen som i flere henseende møtes med beskyldninger om at hun er akterutseilt, ikke minst i forhold til den ambisiøse og dynamiske prins Charles (Dominic West).

«The Crown»

«The Crown» sesong 5 kan ses i lys av flere hendelser som fortsatt har aktualitet. En ting er selvsagt dronning Elizabeth IIs bortgang tidligere i år, noe som preger seriens resepsjon, men den omhandler også noen år da monarkiet vaklet og debatten rundt enkeltmedlemmer i kongefamilien skapte noen av tidenes mest kyniske oppslag i britisk presse. Serieskaper Peter Morgan pakker det hele inn i en tenkt realisme hvor skillet mellom virkelighet og fantasi gjerne stanser ved dørtersklene. Men selv om man luker ut den oppdiktede dialogen og andre dramatiserende konstruksjoner, blir man minnet på hvilke elleville og tragiske år dette i realiteten var, i hvert fall for omverdenen: Brannen i Windsor Castle hvor 115 rom ble rasert, skilsmissene mellom først prins Andrew og Fergie, så Charles og Diana, og så rekken av lekkasjer i pressen fra avlyttinger og annet som fikk debatten om monarkiet til å virkelig gå varm både i og utenfor det gullburet så vel Buckingham Palace som kongeskipet «Britannia» og Balmoral er.

Sentralt står den såkalte «tampongate», en intim telefonsamtale mellom Charles og Parker Bowles (her overbevisende spilt av Olivia Williams) publisert et par år etter at den fant sted fordi pressen ikke ville bli beskyldt for å ødelegge ekteskapet mellom de Charles og «Di». Etter separasjonen var det fritt fram, og episoden det er snakk om behandler hele den famøst pinlige utrullingen av bakteppe og innhold med store doser humor. Den er likevel et pikant skue sett i lys av at de to hovedpersonene nå er kong Charles og dronning Camilla.

«The Crown sesong 5»

I jakten på små og store sensasjoner og skandaler kan vi kan legge til prins Philips nære vennskap med grevinne Mountbatten av Burma, Penny Knatchbull, som utbroderes som en kile i forholdet mellom dronningen og hertugen av Edinburgh. Og så har vi selvsagt det famøse intervjuet med prinsesse Diana etter skilsmissen. Selve intervjuet og innholdet er viden kjent, og hun la ikke noe mellom når det gjaldt å sverte Charles og «systemet» som monarkiet ble styrt etter. Så sent som i sommer ble intervjuet besluttet skrinlagt i BBCs arkiver for godt på grunn av måten det ble til på.

De to episodene av «The Crown» som omhandler forarbeidet og intervjuet i seg selv – «No Woman’s Land» og «Gunpowder» – er regissert av norske Erik Richter Strand («Sønner», «Valkyrien»). Han evner i så stor grad det er mulig i en franchise som dette å sette sitt eget mørke, lumre bumerke på resultatet, og byr på en norsk NRK-overraskelse i tillegg. Og med disse episodene er vi vrikelig framme ved hun som ved siden av dronningen er sesongens mest sentrale gjennomgangsfigur, spilt av Elizabeth Debicki.

«The Crown»

I starten virker Debicki nesten parodisk dukknakket og storøyd i rollen som prinsesse Diana, men etter hvert finner hun formen som en kvestet og sørgmodig sjel som manøvrerer seg ut av det hun ser som et fangenskap og ut i lyset. Debicki spiller henne både nyansert og med verdighet. Like overbevisende blir ikke Charles-skikkelsen. Dominic West er en fantastisk skuespiller, også her, men man får liksom aldri helt skrudd han på plass som den framtidige kong Charles.

«The Crown»

En av de beste scenene er likevel tuskingen hans i kulissene med statsminister John Major (Johnny Lee Miller), hvor han prøver å påvirke Major til å framskynde et tronskifte. Seansen er dementert av den virkelige Major, og et eksempel på hvordan serieskaper Peter Morgan med utspekulert kløkt inkluderer slike «kunne ha skjedd»-sekvenser som er umulig å verifisere innholdet av, og som skaper en indre dramatikk mellom de fra før mye eksponerte «slagscenene».

«The Crown sesong 5»

Den beste episoden i sesongen er i så måte «Ipatiev House», som ved siden av å spekulere rundt dronningen og prins Philips interne uro, åpner det historiske kapitlet som omhandler drapene på tsar Nikolaj II og hans familie i 1917. «The Crown» henter opp reell informasjon om at kong Georg V skal ha blitt anmodet om å hente fetteren tsar Nikolaj II ut av Russland, noe det britiske kongehuset skal ha valgt å ikke etterkomme.

Foranledningen til dette avsnittet om Russland-båndet til England i serien er statsbesøket av den mildt ustabile president Jeltsin (Anatoliy Kotenyo), som under en middag i Buckingham Palace inviterer dronning Elizabeth til Moskva. Hun svarer på en betingelse, og det er at Jeltsin gir tsarfamilien en verdig begravelse. Rollen prins Philip skal spille i prosessen med å identifisere levningene av den britiske kongefamiliens slektninger etter henrettelsene 70 år tidligere i Jekaterinburg, gjør Pryce i rollen til en empatisk og nydelig kontrast til episodens brutale begynnelse med tilbakeblikket på hendelsene i 1917 og en hissig fasanjakt i England. Det er briljant i all sin kynisme.

«The Crown sesong 5»

Ipatiev-episoden foregriper kanskje også debatter som nettopp den vi nå er i gang med, om «The Crown»s sannhetsgehalt. En samtale mellom dronningen og Penny Knatchbull blir et visdomsord om hvordan konspirasjoner og fantasiforestillinger kan oppstå. Det er mange av dem i «The Crown», også i en sesong som blir noe episodepreget og springene i måten den lett febrilsk forsøker å fange opp alle de kontroversielle hendelsene i tillegg til å ha et og annet analytisk hvileskjær, som for eksempel Russland-avsnittet. Men for all del, underholdningsfaktoren vet Peter Morgan å ivareta uansett.

«The Crown sesong 5»