Kultur

De beste TV-seriene for late sommerdager

Lei av sol? Lei av regn? Eller bare lei? Her er 10 ferske TV-serier som kan strømmes denne sommeren, alt fra «true crime» til sann kjærlighet, sportslegender og svindlere med stil.

«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty»

Strømmekanalene er uuttømmelige for nye serier. Her er noen forslag til hva du kan se av forholdsvis ferske TV-dramaer og -serier denne sommeren, mange av dem nylig nominert til Emmy-priser.

«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty»

«Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty»

HBO Max

Du behøver på ingen måte være sportsgal for å bli fengslet av «Winning Time: The Rise of the Lakers Dynasty». Selv om det handler om en basketballklubb på høyeste nivå, er serien også et hysterisk tidsbilde på 1970-tallets tapte uskyld, partybyen Los Angeles og en samrøre mellom sport, politikk, Playboy og film- og musikkbransjen som gjør det hele både underholdende og bitende sarkastisk. Med John C. Reilly i hovedrollen som Dr. Jerry Buss, en forretningsmann med hentesveiser og ambisjoner like store som hangen etter sterke drinker og unge modeller. Han kjøper like godt LA Lakers, og vil gjøre det skakkjørte laget til en skinnende diamant på NBA-himmelen. Serien er basert på boken «Showtime», og bygger på virkelige hendelser og personer, blant dem selvfølgelig Irwin «Magic» Johnsen, den gangen et ungt stortalent fra landsbygda med et ego større enn Hollywood hentet inn av Buss for å skape energi i et slitent lag. Serien er et tempofylt, dels surrealistisk psykedelisk dypdykk i menneskelig dårskap og generell faenskap, hvor regissør John McKay – sist sett med «Don’t Look Up» på Netflix – trykker til med både filmatisk briljans og et skuespillerlag hvor Reilly spesielt knapt har vært bedre. Quincy Isaiah i rollen som Magic Johnson er et funn, mens gode veteraner som Adrian Brody, Sally Field som Buss’ mor og Jason Clarke som det reneste hjerteinfarktet av en trenerskikkelse, skaper spennvidde i serien. Den kunne blitt i overkant slesk og grenseoverskridende, men McKay balanserer det spinnvilt lurvete og politisk ukorrekte mot herlig humor og «sjokkerende» sannheter, alt mens bruken av musikk er en historie for seg. Første sesong kommer ikke særlig langt i det som er en velkjent historie om Los Angeles stolthet, så det er vel ingen overraskelse at det legges opp til minst en sesong til.

«Bosch: Legacy»

«Bosch: Legacy»

Amazon/Prime Video

Har man ikke sett «Bosch»-serien, har man mange gode timer til gode med en av USAs aller beste politiserier, i selskap med det smått bedrøvelige steinansiktet til Titus Welliver i tittelrollen. Ikke før er den sjuende og avsluttende sesongen av «Bosch» unnagjort, så kommer en frittstående fortsettelse som følger samme oppskrift der nitid og samvittighetsfull etterforskning i beste fall fører fram til en slags rettferdighet for det være seg drapsofre eller pårørende. Det er selvsagt snakk om en serie basert på Michael Connellys Bosch-univers, med forfatteren selv aktivt inne på produsentsiden. Sommerens sesong kunne like gjerne blitt kalt Bosch sesong 8, men presenteres som en «Legacy»-sesong hvor den jazzelskende Hieronymus «Harry» Bosch, nå pensjonert fra jobben som detektiv i Los Angeles-politiet, har startet for seg selv som privatetterforsker. Som løs kanon i LAPD strakk han alltid regelstrikken i lengste laget. Nå har han større frihet uten at det gjør arbeidet lettere. Han tumler rundt i sine stadig mørkere tanker om eget opphav og egen framtid, mens datteren Madeleine er politirekrutt med samme utålmodige og tvilende lynne som faren. Serien sentrerer seg særlig rundt to plott. Det ene handler om forretningsmoralen til hans nå faste arbeidsgiver, advokaten Honey Chandler, mens det andre tar utgangspunkt i et oppdrag om å finne en mulig arving etter multimilliardæren Whitney Vance. Bosch er ikke den eneste på ballen i noen av tilfellene, alt mens Madeleine må finne sin rolle i ny jobb. Titus Welliver blir bare bedre og mer nyansert jo lenger inn i rollefiguren han kommer, mens både nye rollefigurer og særlig Madison Lintz som Madeleine og Mimi Rogers som Honey Chandler får fortjent god plass gjennom hele sesongen.

Julia

«Julia»

HBO Max

Den legendariske TV-personligheten Julia Child, som var USAs svar på Ingrid Espelid Hovig (eller omvendt), har fått et oppsving blant nye generasjoner de siste årene. Mye skyldes selvsagt den store interessen for matlaging, matblogger og realityprogram, men i dette tilfellet handler det om fransk mat for både hverdag og fest. Og vi skal ikke glemme Childs unike personlighet som også spillefilmen «Julie & Julia» (2009) fanget. I filmen ble Child spilt av Meryl Streep, i denne TV-serien om kokebok-kjendisen og TV-kokken er det britiske Sarah Lancashire som overgår seg selv i måten hun tolker et forbilde på. Julia Child var høyere enn de fleste, hadde en skingrende men velartikulert måte å uttrykke seg på, frekk, morsom og kontroversiell etter datidens standard, men også med en mildhet og en interesse for andre som trollbandt selv gjennom skurrete svart-hvitt-fjernsyn. Hun skrev over et titalls kokebøker, men det var med programmet «The French Chef» at hun og hennes produsenter oppfant fjernsynskjøkkenet og revolusjonerte forbrukerprogrammene på TV. Den voksende kvinnebevegelsen som kjempet for likestilling var imidlertid ikke alltid like glad for Childs pludrende gode og smittende humør over grytene i en tenkt passiar med Amerikas «husmødre». «Julia» er en serie om selvstendighet, om medieutvikling, omveltende samfunnsspørsmål, samhold og ikke minst mat.

The Dropout

«The Dropout»

Netflix

Tenk deg en bioteknologi der bare et par dråper blod fra et stikk i fingeren kan oppdage og diagnostisere over to hundre forskjellige sykdommer? Elizabeth Holme, nyansert og overbevisende spilt av Amanda Seyfried, tenkte seg den ideen, og som en åpenbart lynende intelligent student på Stanford University var det nettopp dette hun så for seg at skulle kunne revolusjonere legevitenskapen og helsetjenester over hele verden. Bærbar, skulle testmaskinen også være. I 2003 ble hun tidenes yngste dollarmilliardær med selskapet Theranos. Prototypen på testmaskinen som hun døper Edison tiltrekker seg de store investorene, og Holmes er i ferd med å få til det samme som sitt store forbilde, Steve Jobs. Det var bare en vesentlig forskjell. Homes teknologi virker ikke. «Barnesykdommene» til prototypen kamuflerer et helt selskaps tilkortkommenhet og stilltiende lureri i stor skala. Gjennom desperate valg, manipulasjoner, sjarm og manøvreringer i en mannsdominert bransje forlenger Holmes det som skulle bli en verdensberyktet svindel omtalt i både bøker og podkaster. Denne miniserien er basert på en av dem, podkasten «The Dropout», og er både snedig og fascinerende bygd opp med en fantastisk Amanda Seyfried i en hovedrolle som fanger kompleksiteten, desperasjonen og sårbarheten hos en person som aldri skjønte når hun skulle gi seg, og som endte opp som den største bløffmakeren i luftslottenes historie.

Only Murders In The Building".

«Only Murders in the Building – sesong 2»

Disney+

Igjen, har man ikke sett sesong 1 av denne, så start for all del med de første åtte episodene som introduserte oss for den umake trioen Selena Gomez, Steve Martin og Martin Short. De spiller beboere i en nokså vanlig utseende, men litt finere bygård på Manhattan. De er alle mer en gjennomsnittlig opptatt av kriminalgåter, og serien tar den ofte nesten absurde fascinasjonen for «True Crime» på kornet, som en lun, smart og vittig metaparodi på krimfans som bokstavelig talt tar sakene i egne hender. Når en av naboene i gården, Tim Cono, blir funnet skutt, er det ikke en snøballs sjans i helvete for at de skal godta politiets konklusjon om selvmord. Dermed starter de sine egne undersøkelser i en gård som snart blir en sentral medspiller i en serie som er både fargerik, elegant og morsom på en velkommen gammeldags måte, med skuespiller og komikerlegenden Steve Martin i førersetet både som rolleinnehaver og serieskaper sammen med John Hoffman. Martin og en annen Saturday Night Live/Hollywood-legende, Martin Short, skaper scener mettet av referanser og metakoblinger, mens Selena Gomez virkelig viser hvilket talent hun er i kontrast til de to andre. Serien sparer heller ikke på melankolien, og den første sesongen blir mørk og preget av overraskelser og skruballer på slutten som den andre og ferske sesongen plukker opp på direkten. De skal vi ikke «spoile». For øvrig er det nå klart at det blir en sesong 3.

Inventing Anna

«Inventing Anna»

Netflix

Flere serier og filmer i disse dager bygger på svindlere og svindelhistorier, noen av dem inspirert av virkelige personer. Blant disse er filmen «Georgetown», regidebuten til Christoph Waltz som nylig ble sluppet på Netflix, og nevnte «The Dropout» med Amanda Seyfried. «Inventing Anna» er en litt for lang lunte som med fordel kunne vært kappet et par episoder, men glimrende skuespillere og en smart måte å fortelle historien på, kombinert med solide doser mote, kunst og finanshurlumhei i New York spesielt, gjør den bedre enn sitt rykte. Julia Garner («Ozark») spiller hovedrollen, mens en rekke av USAs beste birolleskuespillere løfter det hele. I handling bygger «Inventing Anna» på en artikkel i The New York Magazine skrevet av Jessica Pressler, om Anna Sorokins (eller Anna Delveys) historie om hvordan en ukjent europeisk «arving» kunne svinge seg helt til topps i New Yorks sosietetsliv og forbruke svimlende pengesummer mens hun søkte investorer på høyeste plan for sin Anna Delvey Foundation, en konstruksjon som dels skulle være en privat klubb, dels en stor kunstinstitusjon. Men var det svindel, eller ikke? Serien, som er produsert av «Bridgerton»-skaper Shonda Rhimes, ruller det hele opp uten å slippe hemmelighetene før hun må.

«The Terminal List»

«The Terminal List»

Prime Video

Har man sansen for militære spenningsfilmer der steinansiktene konfronteres med sitt indre jeg og ellers alle klisjeene i boka, kan det hende at denne splitter nye amerikanske serien på Prime Video er verdt å sjekke ut. Andre vil trolig finne den dørgende kjedelig til tross for at den er regissert av Antoine Fuqua, som lagde «Training Day»og «The Guilty». «The Terminal List» bæres av Chris Pratt, som er blitt en smilende og replikksikker superstjerne etter «Guardians of the Galaxy»-filmene og visitter innom andre universer, blant annet den nye Jurassic Park-filmen. I Amazon-serien «The Terminal List» er det ikke like muntert, noe det sjelden er i thrillere som dreier seg rundt lyssky affærer internt i det amerikanske forsvarets bakre linjer. Pratt spiller James Reece, en elitesoldat og NAVY Seal som under et oppdrag mister nesten hele troppen sin i et bakholdsangrep. Tilbake på amerikansk jord, hos familien og under nitid granskning er det ikke bare det posttraumatiske stresset som tynger han, men også en nagende følelse av at han er blitt lurt av personer som har alt å skjule. Ladet med diverse piller og en solid trang til hevn bærer det ut på nye oppdrag, nå alene og med en misjon.

Samtale med venner

«Samtale med venner»

HBO Max

Forfatteren Sally Rooney har fått mange fans også i Norge, og TV-serien «Samtale med venner» -basert på Rooneys debutroman – har potensial den også. Det er ung kjærlighet i sikte når radarparet Frances (Alison Oliver) og Bobbi (Sasha Lane), to jenter helt i begynnelsen av tjueårene som raider slampoesiscenene som en sammensveiset enhet. Men utenfor scenen er de som natt og da, førstnevnte en introvert skrue av en diktersjel, sistnevnte en utadvendt energibunt og dessuten Frances ekskjæreste. Når de møter det noen år eldre ekteparet Melissa (Jemima Kirke) og Nick (Joe Alwyn), hun en fetert forfatter og han en følsom skuespiller, forrykkes balansen mellom dem, gnister slår, spenningen øker og sjalusien og dragkampene starter for alvor. Bobbi og Melissa er åpenlyst fascinert av hverandre, mens Frances og Nicks gryende forelskelse starter i det skjulte. Regissør er Lenny Abrahamson, som har lang filmer som Oscar-overraskelsen «Room» og fine irske dramaer som «What Richard Did» og «Frank». Han hadde dessuten regien på en annen Sally Rooney-serie, «Normal People». I «Samtale med venner» viser han igjen hvilket håndlag han har med skuespillere, og hvordan han forteller historier som fenger uten å måtte ty til store fakter. Debutanten Alison Oliver og Sasha Lane, som spilte hovedrollen i Andrea Arnolds «American Honey», er særlig imponerende.

Siste kapittel

«Siste kapittel»

NRK TV

«Siste kapittel» ble lansert på NRK i påsken, men er i høy grad et midtsommermysterium, og et must for alle som liker klassisk britisk krim i Agatha Christie-tradisjonen. Her står selvfølgelig mord på menyen i ellers så døsige britiske landsbyer. Serien som i hjemlandet er kjent som «Magpie Murders» bygger på Anthony Horowitz’ populære romaner om Susan Ryeland. Og det er alltid gode Leslie Manville, kjent fra en rekke Mike Leigh-filmer blant annet – og snart klar som prinsesse Margaret i neste sesong av «The Crown» – spiller forlagsredaktøren Ryeland. Hun oppsøker sin mest suksessfylte forfatter, Alan Conway (Conleth Hill), for å få de siste kapitlene av hans nyeste kriminalroman om detektiven Atticus Pünd (Tim McMullan). Men Conway viser seg å ha lidd en ublid skjebne, og Ryeland mer enn aner at både mordet og et manglende siste kapittel kan ha rot i en virkelig kriminalsak. «Siste kapittel» er en klassisk britisk «whodunnit» med en tvist, hvor fortidens mysterium griper inn i nåtiden.

Verden er min

«Verden er min»

NRK TV

I årets friskeste norske serie spiller byen Bergen en hovedrolle i seg selv, og i og rundt denne tumler rapperen Odile rundt store og små eksistensielle spørsmål mens hun prøver å finne retning så vel i livet som i kjærligheten. Hun jobber som bibliotekar, og selv om noen av bokanbefalingene hennes sier mye om hvordan hun tenker, lever hun mesteparten av livet i randsonen av fellesskapet. Hun forsøker å takle nederlaget det er å se alle andre på hennes egen alder, rundt tretti, etablere seg innenfor litt sikrere rammer enn de hun befinner seg i. Amy Black Ndiaye er serieskaperen som også spiller hovedrollen, og under hennes blikk blir Odile både sann og virkelig. Det hele settes på spissen, likevel føles det mer troverdig enn det meste annet som produseres av serier myntet på unge og unge voksne i dag. Det handler om kjønn, kjærlighet og klassetilhørighet, og om hip hop på Bergens skrå bredder. Lars Vaular spiller den litt sløye produsenten Stian, mens andre bergensrappere, blant dem Kamelen, dukker opp som seg selv. Gode biroller fra Tinashe Williamsson og store deler av Amy Black Ndiaye, blant dem Siri Black Ndiaye, gjør det hele rikere, selv om det innimellom går litt fort i svingene når de episodiske kapitlene er så korte som de er.