Film

Rørende og nådeløst om Karpe

«Vegg Vegg Vegg» tar oss med på innsiden av Karpes verden, til et rørende og nådeløst bilde av et avhengighetsskapende vennskap på godt og vondt.

---

5

DOKUMENTARFILM

«Vegg Vegg Vegg»

Regi: Tommy Gulliksen og Erik Treimann

Norge, 2022

---

Karpe gjør ingenting halvveis. Det er bare å minne om de kommende ti konsertene i Oslo Spektrum, og kjøpet av Festiviteten-huset i Skien med det for øye å lage en helhetsopplevelse for fansen. Derfor kan heller ikke en dokumentarfilm om duoen være noe annet enn hundre prosent på parti med sannheten. Filmskaperne og Karpe selv bedyrer at førstnevnte har hatt helt frie rammer, mens duoen har gitt avkall på all form for kontroll. For en gangs skyld er vi villig til å tro på en slik påstand.

Kinodokumentaren «Vegg Vegg Vegg» går til kjernen av det som er Karpe, og det er blitt en kompromissløst innsiktsfull, avslørende, humoristisk og bevegende film selv «hvite menn som pusher femti» vil føle den emosjonelle vekten av. Utgangspunktet som leder til større innsikt i forholdet mellom barndomsvennene og rapperne Magdi og Chirag – Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel – er nettopp kjøpet av Festiviteten og planleggingen av det som er blitt SAS Skien-prosjektet, et såkalt «immersive theatre»-show bygd på Karpes verden og hvor fansen får en helhetsopplevelse spredt utover opplevelsesrom i hele det store huset. Ordet ambisiøst har herved fått en ny betydning, og i 2020 fikk de første hundre oppleve det i grupper på 20 av gangen. Og bare de ubetalelige sekvensene hvor Chirag og Magdi terper for å lære seg å uttale navnene til alle som skal være med riktig, sier alt om duoens lojalitet til fansen.

Veien dit, og den strekker seg helt fra barndommen av, handler om vennskap. Selvsagt også om en uslåelig teft for å lage rap på norsk som har egenskaper til å slå seg ut av hvilke rammer som helst. Filmen handler likevel ikke om detaljerte listeplasseringer og andre karrieremessige milepæler. Det finnes litt, som nyhetsinnslag, gamle private opptak og fra opptredener og konserter i begge enden av skalaen. Særlig i de etablerende sekvensene i filmen, som noen hver kan bli svimmel av, positivt sett. Det er heller ikke blitt bare en film om et halsbrekkende husprosjekt, men det er dette som gir oss nøkkelen til en kjærlig og kjeklende fortelling om hvordan Magdi og Chirag er skrudd sammen, både individuelt og i et partnerskap i kontrastfylt symbiose.

Fra «Vegg Vegg Vegg» med Karpe.

Det handler om forholdet til fansen, om skapertrang, nyskaping og om å trekke lasset i hver sin retning. Det er i spenningen som oppstår mellom dem at gullet ligger, de unike egenskapene, ideene, musikken og gjennomføringsevnen som har gjort dem til Norges største artister uavhengig av sjanger eller format.

Om tittelen kan framstå som litt «rar», er den en nøkkel til innsikt. «Vegg Vegg Vegg» blir nærmest et mantra fra Magdi idet de inntar Festiviteten i Skien. Vegg her, sier han og slår ut i lufta når han ser for seg hvordan alt skal bli. Vegg, vegg, vegg. Det er han som er pådriver, drømmer, optimist og innimellom noe nær en tåkefyrste når han planlegger, spør, fantaserer og tenker så stort at det oppgitte og skeptiske ansiktet til Chirag og andre rundt er verdt hele kinobilletten alene. Slik har det visst alltid vært. Magdi er visjonæren uten grenser. Chirag er ankeret. Men ikke alle ideer er like gode i lengden. Passasjen hvor Magdi snakker om hvordan han uten å tenke omfavnet navnet Karpe Diem da noen foreslo det for han, er kostelig. Fra da av begynte Chirag å si nei. Likevel levde de i 17 år med Karpe Diem-navnet før de tok til vettet og strøk Diem.

Når alt i Skien koker som verst, kan Chirag på sin side mene at det de trenger er å lage nye låter. Der er ikke Magdi. Han vil noe mer, og først og fremst noe helt nytt. Det ryker i sikringene dem imellom når Festiviteten blir katalysator for å nå inn til en erkjennelse om hva de er sammen og hvem de er hver for seg. «Vegg Vegg Vegg» gir et sjeldent innsyn i prosesser som vedrører både deres egen kjemi og hvordan de tenker om fansen og omgivelsene for øvrig. Å si at en film er ærlig er et forslitt uttrykk, men om det noensinne skulle passe er det nettopp her. 490 timer med råmateriale, det meste filmet av Agri Soltanpanah, er komprimert til under to timer, og i miksen kommer også de to regissørene/klippernes egne intervjuer med Magdi og Chirag. Regissørene har funnet motsetningene, dynamikken og gnisningene, men også den utstrakte lojaliteten og brødrekjærligheten mellom de to. Intervjusekvensene, hvor de konfronteres med hverandres synspunkter og svar, byr på både åpenbaringer og stor humor. Det samme gjør de mange rundene med planlegging i selve huset og rundt den økonomiske hodepinen når koronaen kommer. Om noe, er enkelte av disse sekvensene litt for lange, og åpenbart preget av tilgangen Soltanpanah har hatt når ting faktisk begynner å skje.

Karpe

Norsk musikkdokumentar har kommet langt på svært kort tid, og preges i dag av flere filmer laget av etablerte film- og dokumentarfilmskapere som ikke nødvendigvis kommer fra musikkmiljøet selv. Tommy Gulliksen er ikke noe unntak, selv om han lagde «Når knoklene blir til gelé», om Michael Krohn og Raga Rockers. Han er kanskje Norges mest meritterte dokumentarfilmskaper, en Gullruten-sanker kjent for serien «Da vi styrte landet», «Mannen som falt» og ikke minst filmene om Utøya, sist den sterke «Arven etter 22. juli». Å koble Gulliksen sammen med Erik Treimann, klipper på Amy Black Ndiaye-serien «Verden er min» på NRK og Backstreet Girls-dokumentaren «Tilbake til Muotathal», har åpenbart vært et lykketreff når det gjelder å binde Karpe til masten.

Chirag og Magdi byr på seg selv, helt naturlig. Musikkopptakene er velvalgte, men vi hadde nok tålt flere. Styrken ligger imidlertid i det filmen formidler av hva vennskapet de to imellom har ført til, også i en større sammenheng og hvilken betydning det og Karpes karriere har hatt å si for at synet på mangfold, rasisme og integrering i Norge. I ettertid vil man kunne snakke om en før og etter Karpe-tid, og også her gir filmen innblikk i deres egen tankegang. Som når Chirag snakker om hvilken verktøykasse bakgrunnen deres har gitt dem, og sier at «du må ikke glemme at Magdi er halvt norsk, og at vi er fra vestkanten. Det er ikke noe å legge skjul på det. Og vi har ikke hijab. Og vi vet kodene i masse forskjellige rom. Vi manipulerer masse forskjellige mennesker hele tida».

Fra «Vegg Vegg Vegg» med Karpe.

«Vegg Vegg Vegg» er en film full av drømmer og overmot, men også av dyp selvinnsikt sett i sammenheng med samfunnsutviklingen og omgivelsene rundt dem. Chirag medgir at han hele tiden har hatt definisjonsmakt som drivkraft. Han ville definere sin egen framtid før noen andre gjorde det for han. Og der ligger kimen til Karpes harde arbeid og det mange betegner som rene galskapsprosjekter. Det er dette Chirag formidler i låta «Kenya» fra sisteskiva «Omar Sheriff», om hvordan man i hinduismen og buddhismen snakker om antimaterialisme, mens man i virkeligheten jager status. «Kunne blitt lawyer/Doctor for dental» synger han, og legger så til at han «vant stolleken». Sånn sett blir «Vegg Vegg Vegg» en gave til fansen og bortenfor, en film som ikke bare viser stolleken, men slår ut en ekstra vegg i tillegg.