---
3
TV-DRAMA
«The First Lady»
Regi: Susanne Bier
Showtime/Paramount Plus
---
De har satt et varig avtrykk på den amerikanske historien, men innholdet i den ambisiøse og stjernespekkede dramaserien om tre av USAs tidligere førstedamer, matcher knapt «The First Lady»s visuelle innpakning og imponerende skuespillerprestasjoner. Blant skuespillerne er norske Kristine Frøseths innsats virkelig verdt å nevne, i en mindre men betydningsfull rolle som den unge Betty Ford. Det er likevel Michelle Pfeiffer som stikker av med showet, i rollen som den godt voksne Betty Ford, gift med den evige toer Gerald Ford (Aaron Eckhart) som først etter Watergate og Nixons fall fikk muligheten til å innta rollen som USAs president. Hun har i likhet med de to andre såkalte «førstedamene» som forsøksvis legges under lupen i «The First Lady», gjort krav på en helt egen plass i den store historien.
I kraft av seg selv bidro Betty Ford til åpenhet og grensesprengning på flere sentrale områder i en omveltende tid. Det samme må sies om Eleanor Roosevelt, her spilt av Gillian Anderson, og Michelle Obama, spilt av Viola Davis som også er blant produsentene av serien. Det er ikke uvesentlig for dramaets sammensetning at de tre kvinnene det gjelder er mer og mindre omspunnet av myter, rykter og voldsomme livsomveltninger. Viktigst er likevel forsøket på å gi disse fra før svært omtalte og omskrevne epokene i historien et nytt perspektiv, sett gjennom øynene til tre sentrale skikkelser som nå løftes ut av skyggene de som regel har blitt henvist til.
[ Dette er de beste filmene på Netflix ]
Eleanor Roosevelt
Noe mer omveltende enn å bli USAs førstedame kan knapt tenkes. Fra å være helt i skyggen av sine ektemenn som er blitt valgt til det man tradisjonelt har regnet som verdens mektigste menn, har «førstedamene» i stadig større grad definert sin egen rolle i offentligheten. De tre som søkelyset settes på i «The First Lady» er ikke tilfeldig valgt. Eleanor Roosevelt (1884–1962) var selv politisk aktiv i det demokratiske partiet, var journalist, aktivist, forfatter og forkjemper for likelønn og likestilling.
Hun kom fra en velstående familie, og som serien ikke legger skjul på var hun også en av strategene bak presidentskapet til hennes poliorammede ektemann Franklin D. Roosevelt (Kiefer Sutherland). Ekteskapet i seg selv var turbulent, og etter hvert proforma og platonisk selv lenge før Franklin ble lammet av polio. Både som førstedame og som aktivist og fredsarbeider etter mannens død fikk Eleanor Roosevelt en posisjon som gjorde henne til det kanskje fremste forbildet for særlig to av dem som skulle komme etter: Hillary Clinton og Michelle Obama.
[ TV Jubel for to norske dramaserier under seriefestivalen i Cannes ]
Susanne Bier har regi
Rent visuelt er «The First Lady» så vellaget og overskuddspreget som man kunne håpe på, med rike tidstablåer, fantastiske kostymer og en dramatisering av sentrale hendelser som ikke minst suppleres med gode arkivvalg. Utover hovedrollene speiles et enormt historisk galleri fra amerikansk politikk og historie, og blant de øvrige skuespillerne er Dakota Fanning, Regina Taylor, Ellen Burstyn, Lily Rabe og Kristine Frøseth. Regissør for serien, som er skapt av Aaron Cooley, er danske Susanne Bier, som virkelig har fått fotfeste i dramaserienes førstedivisjon etter «The Night Manager» og Nicole Kidman/Hugh Grant-suksessen «The Undoing». Men der hun tidligere har benyttet seg av en stram fortellerteknikk og virkemidler som har ligget nært opp til thrillersjangeren, er hun her fanget i et konsept hvor man hele tiden hopper mellom de tre ulike hovedpersonenes livsløp så vel tematisk som tidsmessig.
Det hele blir skisseaktig forvirrende, løsrevet og i sine verste øyeblikk trøttende. Helheten reddes noe av mange fine sekvenser og detaljer særlig hva gjelder underforståtte øyeblikk, fotografier, sitater og arkivfilm som skaper flere lag i en handling som i utgangspunktet er overraskende grunn og skjematisk.
Michelle Obama i en amerikansk The Crown
Det hele begynner symptomatisk med episodiske hopp mellom at de tre presidentenes ektefeller portretteres på tradisjonelt vis. Portrettet av Michelle Obama, malt av Amy Sherald, ble ikonisk allerede ved avdukingen, og minner oss om at nettopp Obama er så nær tidsmessig at en dramaserie som bygger på virkelige hendelser må balansere perfekt for å overbevise i sine fiktive sekvenser. Det vil si stort sett hele serien. «The First Lady» er selvsagt et forsøk på å skape en amerikansk variant av kongeserier som «The Crown» og for den saks skyld norske «Atlantic Crossing», hvor private samtaler og hendelser i stor grad er oppdiktet og sydd sammen med den offentlige historiens innebygde kronologi. I mangel av en kongefamilie, griper serieskaperne til det øverste lederskapet og forsøker å se det gjennom øynene til noen av dem som var gift med presidentene.
[ Leonard Cohen og Marianne Ihlens kjærlighetshistorie blir NRK-drama ]
Men selv så bredt anlagt serieskaper og medforfatter Aaron Cooley er, så ønsker man seg mer dramatikk, flere historiske detaljer og en fiktiv overbygning som i større grad framhever de enkeltes personlighet utover likheten skuespillerne bidrar til. Gillian Anderson gjør nok en fin rolle som historisk person, men blir rent utseendemessig litt snarlig skikkelsen hun skapte da hun framstilte Margaret Thatcher i «The Crown». Hun lykkes når det gjelder å få fram betydningen rollefiguren hennes hadde i virkeligheten, uten å bli sjablongaktig eller overdreven.
[ Norske storfilmer kommer tett over sommeren – «Narvik» kan bli utsatt til 2023 (+) ]
Viola Davis har på sin side ikke helt funnet sin Michelle Obama, men så har hun da også den vanskeligste oppgaven, forbildet og all informasjonen om henne tatt i betraktning. Hennes rolle er uansett på mange vis seriens tyngdepunkt, og hennes Michelle Obama blir et symbol på en ny tid også utover det faktum at hun og Barack Obama (O-T Fagbenle) ble historiske da han ble valgt til president. Med denne rollen løfter Davis inn hele bakteppet, raseriet og kampviljen for å utgjøre en forskjell, fra påpekningen om de første presidentenes slavehold til dagens fortsatte klasseskiller og ujevnheter i det amerikanske samfunnet. Hun blir dessuten en videreføring av både Roosevelt og Ford som kvinnelige forbilder hva gjelder aktivisme og karrieremessig selvstendighet.
Kristine Frøseth som Betty Ford
Endelig er Michelle Pfeiffer tilbake med en rolle som viser allsidigheten hun har som skuespiller. Den første scenen, hvor hun som en dansende Betty Ford mikser seg en drink mens musikken messer om legens resept, skal snart bli noe mer enn en lek. Nerver i klem, store fysiske smerter og brystkreft døyves med smertestillende og alkohol, men hennes etter hvert vanskelige tilstand skaper åpenhet rundt avhengighet og psykisk lidelse, pillemisbruk og den tabubelagte kreftsykdommen langt utover Betty Ford-klinikken som begrep. Pfeiffer spiller henne som stolt, egenrådig og uredd, men også sårbar og plaget.
Betty Ford er på mange vis den mest sammensatte av de tre president-ektefellene som her portretteres. Hun kom fra enkle kår, ble danser og koreograf under legenden Martha Graham og senere en betydelig kvinnesaksforkjemper og ERA-lobbyist på 1970-tallet. I en av seriens mange sentrale sekvenser ser vi henne, da under ektemannens visepresidentperiode, reise til Atlanta og bisettelsen til Alberta King, Martin Luther King Jr.s mor, som ble skutt seks år etter sin sønn. Under sterk motvilje fra den amerikanske administrasjonen med Fords senere stabssjef Donald Rumsfeld (Derek Cecil) i spissen, insisterte hun på å representere i alle andres fravær. Som førstedame var nok Ford den mest ufrivillige av disse tre som her portretteres. Norske Kristine Frøseth er svært overbevisende når hun bærer gode deler av den ene episoden gjennom å gi skikkelse til den ukjente Betty Ford, fra en lite omtalt tid da hun på 1940-tallet levde i et voldelig ekteskap og møtte en krigsveteran som skulle bli hennes framtidige ektemann nummer to og den 38. presidenten i USA.
«The First Lady» består av 10 episoder, strømmes nå på Paramount Plus med nye episoder hver mandag.
