ET SYKT BARNEVERN? - del II

Bekymring fra noen aktører i feltet

Det er viktig å understreke at bekymringen som fremmes kun er innspill fra noen av aktørene i barnevernfeltet. Som tidligere advokat, og som dommerfullmektig, har jeg selv sett og hatt saker hvor jeg har blitt bekymret for rettssikkerheten i sakene. Jeg er heller ikke videre kjent for å forsvare statens inngrep overfor enkeltpersoner, og holder meg strengt til mitt kandidatløfte om å fremme rett og hindre urett. Mine rettsvitenskapelige arbeider handler i all hovedsak om grunnleggende menneskerettigheter og påpeke svakheter i systemet for å bedre svake grupper rettssikkerhet i møte med det offentlige. Kritikk og en debatt er nødvendig og ønskelig, men den må være saklig. Det synes jeg ikke bekymringsmeldingen nødvendigvis innbyr til, selv om det er dyktige fagfolk med god kompetanse om feltet som har skrevet den. Skal feltet tjene på kritikken – og skal vi få til en fruktbar debatt – må man bruke annet enn retoriske grep hvor man sparker litt formålsløst rundt. Det tror jeg var Storø sitt poeng i Aftenpostens debattinnlegg 22.september 2015, og jeg deler dette synet med ham.

Feil i begge retninger er ytterst problematisk

Jeg holder meg også strengt til kandidatløfte om aldri med vitende vilje fravike fra rett og rettferdighet. Når man som fagpersoner påpeker svakheter – når man argumenter fra et juridisk faglig ståsted– er man forpliktet til å trekke frem den interessekonflikten og de verdiene som står på spill i sakene. Bekymringsmeldingen handler i hovedsak om foreldrenes rettssikkerhet i saker hvor barnevernet mener at det må gripes inn med tiltak, selv om kritikken også knyttes til barna ved at det påpekes at uriktige inngrep overfor foreldrene ikke er til barnets beste. Jeg er ikke uenig i det. Feil i begge retninger er ytterst problematisk. Treffer vi feil når barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, lider barnet overlast – og vi utsetter barnet for et overgrep. Treffer vi feil når barnet ikke er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, utsetter vi både foreldre og barn for et overgrep. Dette viser hvor store spenninger som ligger i feltet.

Barnevernloven må bli en rettighetslov

Det er derfor all grunn til å trekke frem den andre siden av systemet – de sakene som sjokkerer og opprører, fordi barnevernet ikke har grepet inn. Saken hvor en 10 år gammel gutt – døde av underernæring midt i Oslo– et dødsfall som trolig kunne vært unngått om barnevernet ikke hatt henlagt bekymringsmeldingen fra legevakt – legen. Og dette er ikke dessverre ikke den eneste saken. Jeg har selv sittet med barn på benker i parken – som er livredde for å gå hjem – og hvor det offentlige ikke har noe å tilby. Dette handler i all hovedsak om ressurser, og kritikken må rettes mot ressurssiden som politikerne er ansvarlig for. Barnevernloven må bli en rettighetslov. Slik, og bare slik, kan ikke kommunene bortprioritere ressurser til barnevernet.

Det er ikke barnevernet som fratar foreldrene omsorgen

Fordi 'barnevernet' er et vidt begrep med ulike funksjoner, må det presiseres av hva man mener med 'barnevernet'. Barnevernets arbeid er langt mer omfattende enn det som fremkommer i bekymringsmeldingen, og mye av kritikken som fremkommer er ikke en kritikk mot barnevernet - men mot systemet og barnevernsretten som sådan- og den kritikken skal heller ikke rettes mot de profesjonsansatte som utøver dette på vegne av systemet. Det er ikke barnevernet selv som har vedtakskompetanse i saker om omsorgsovertakelse, men Fylkesnemnda for sosiale saker. Det er derfor ikke riktig å si at «barnevernet fratar foreldrene omsorgen for barna», slik vi ofte hører det. Og dette er ikke bare et spørsmål om ord. Denne kompetansen er bevisst lagt utenfor den kommunale barneverntjenesten – over til fylkeskommunalt nivå – for å sikre uavhengighet til barneverntjenesten og ha et bredere sakstilfang. Dette er særregler for barnevernsakene. Andre forvaltningsavgjørelser – også dels inngripende avgjørelser, treffes av forvaltningen selv – for deretter å kunne påklages til overordnet organ. Fylkesnemnds behandling i disse sakene er derfor et mer rettssikkert system enn for andre forvaltningssaker, og domstolen kan overprøve alle sider av saken.

Jurister har også stor del av ansvaret for rettssikkerheten

Fylkesnemndsleder er jurist, og har samme fagbakgrunn som advokatene som står i front mot barnevernet, og samme fagbakgrunn som undertegnede. Sakene om omsorgsovertakelse kan overprøves fullt ut av domstolen med jurister som hoveddommer, og fagkyndige som meddommere i tingrett.

Noen jurister har spesialisert seg i barnerett og/ eller barnevernsrett. Disse fagene inngår ikke i den alminnelige generalistutdanningen ved de tre juridiske fakultetene. Generalistutdannelsen skal imidlertid gjøre en jurist godt i stand til å finne frem til ulike rettsregler på de fleste områder, men også jurister kan treffe feile eller komme til urimelige resultat. Det finnes gode og dårlige jurister. Det å være jurist er ikke et kvalitetsstempel i seg selv, på samme måte som det finnes gode og dårlige lovregler, samt systemer.

Alle aktørene er forpliktet til å legge avgjørende vekt på barnets beste

Barnevernet er forpliktet – ikke bare gjennom barnevernloven – men også i den nylig vedtatte Grunnlovens bestemmelsen om barns rettigheter – til å la barnets beste være et grunnleggende hensyn i avgjørelsen. Dette er en grunnleggende viktig menneskerettighet som springer ut av FNs barnekonvensjons artikkel 3. Barnevernlovens regler går sågar lenger – her skal barnets beste være det avgjørende hensyn i vurderingen. Det er altså bestemt at risikoen for feilslutninger skal ligge på foreldrenes hånd og ikke på barnets hånd. Dette ser vi blant annet gjennom lovens beviskrav – hvor det kun skal være sannsynlighetsovervekt ved inngrep etter barnevernlovens regler. Selv om det er tale om strenge inngrep i grunnleggende rettigheter for foreldre og barn til familieliv, settes altså beviskravet vesentlig lavere enn i straffesaker – hvor staten skal idømme straff. Dette tas imidlertid igjen gjennom andre regler. For det første er det lovgiver – de folkevalgte på Stortinget – som har bestemt terskelen for inngrep og man må forholde seg strengt til lovens rammer. Noen av barna kunne kanskje behøve og ønske seg en enda lavere terskel, mens det for andre barn (de som ikke er utsatt for overgrep) ville vært ønskelig med en høyere terskel. Feil i begge retninger er problematiske og ikke til barnets beste, men lovgiver har her altså valgt å la risikoen for feilslutninger ligge på foreldresiden. Det tror jeg er grunnleggende riktig.

Konkrete tiltak for forbedring av systemet

Barneministeren ønsker konkrete tiltak til forbedring. Det er allerede satt i gang et arbeid med å gjennomgå barnevernlovens regler. Utvalget ledes av professor Trude Haugli ved universitetet i Tromsø, en av landets fremste eksperter på barnevernrett. Jeg har stor tiltro til at det vil komme nye og gode lovregler på feltet. Som ledd i dette arbeidet er det viktig med konstruktive innspill, og konkrete forslag til endringer, noe også bekymringsmeldingen gir. Jeg har noen flere konkrete forslag som bør endres for å bedre rettsvern og rettssikkerhet på feltet, og disse er ikke rettet mot førstelinjetjenestens utøvelse av loven, men mot loven og systemet for barnevernsaker.

Maktfordeling er et grunnleggende rettssikkerhetsgode

I dag ligger mye av makten i barnevernssakene innenfor et og samme myndighetsorgan – forvaltningen. På noen områder er det også få eller ingen praktiske muligheter for kontroll gjennom domstolen, og lovgiver har også delegert mye av regelkompetansen til utøvende myndighet. Maktfordeling er et grunnleggende rettssikkerhetsgode. Det er særlig to områder som må sees nærmere på; hvem som skal ha vedtakskompetansen i omsorgsovertakelsessakene, og hvem som skal ha kompetansen til å bestemme inngrep i barns grunnleggende menneskerettigheter ved tvangsbruk i institusjon.

Domstolen må få kompetanse til å idømme omsorgsovertakelse

Det er etter min mening all grunn til å se nærmere på om det er utøvende myndighet som skal treffe vedtak i saker om omsorgsovertakelse.

Jeg ser for meg at de ordinære domstolene må få kompetansen til å idømme omsorgsovertakelse i første instans, på samme måten som det er domstoler som idømmer straff. Det er flere grunner til dette. Den viktigste grunnen er at dette er svært inngripende tiltak. Vi får løftet beslutningene ut av forvaltningen og over til dømmende myndighet.. Dernest vil dette spare barna og foreldrene for mange prosesser. For dem er Fylkesnemnda ofte bare et nødvendig onde på veien, om fører til at avgjørelsene drar ut i tid. Imens vokser barna, og de lider, og må leve i uvisshet. Det samme må foreldrene. De fylkesnemdsakene jeg selv har vært med i, fraviker i praksis mange av grunnprinsippene i prosessretten, selv om rettsreglene er like. Generalistdommeren vil oppdage dette bedre enn Fylkesnemnds lederen. Generalistdommeren er også generelt bedre trenet på å foreta tolkinger av ulike skjønnsmessige ord og uttrykk som barnevernloven er full av.

Noen anbefaler egne barnedomstoler. Jeg forstår tanken om en spesialdomstol, men er ikke nødvendigvis sikker på at det er veien å gå. Behovet for en samordning av alle saker som kan berøre ett og samme barn ut fra samme faktum, etter ulike lover, er absolutt tilstede, men dette kan vi få til på andre måter i de ordinære domstolene. Jeg tror at generalistdomstoler, styrket med spesialkompetanse, er det mest rettssikre systemet.

Lovgiver må ta tilbake regelutformingen fra utøvende myndighet

I dag er reglene om barns rettigheter i barneverninstitusjoner regulert gjennom forskrift med hjemmel i barnevernlovens § 5-9, tredje ledd. Lovgiver bør ta tilbake makten fra departementet til å bestemme det nærmere innholdet av barns grunnleggende menneskerettigheter barneverninstitusjonene. Dette for at barn og unge rettsvern mot vold og overgrep i institusjon sikres langt bedre enn i dag. Muligheten for domstolskontroll må også økes.

Rettssikkerheten i akuttsakene må sikres

Jeg er også bekymret for at barnevernets leder har vedtakskompetanse i akuttsaker. Her er det også trolig mye manglende kunnskap i feltet, særlig i forhold til den menneskerettslige normen, og det er det trolig alt for mange akuttvedtak som treffes. Akuttsakene må få en større oppmerksomhet. En løsning er å ha en jourhavende jurist i kommunene, samt at sakene må sendes til overprøving i nemda vesentlig raskere enn i dag. I varetekts saker tvinges det nå frem en 48 timers frist. Det bør det også gjøre i barnevernsakene. Dessuten bør det vurderes en ordning lik straffeprosessens, med en jourhavende jurist som skal treffe hastevedtak.

Lytt til Barnevernproffene. Atferdsbegrepet må ut av loven

Det er etter min mening også særlig grunn til å reise bekymring for rettssikkerheten knyttet til de såkalte ‘atferdsparagrafene’ i barnevernloven, hvor barna frihetsberøves fordi de viser «alvorlig atferdsvansker». Dette er imidlertid heller ikke tatt opp i bekymringsmeldingen – der barna direkte er i fare for overgrep fra barnevernssystemets side. Et annet maktovergrep i disse sakene er den klassifisering som skjer i loven, hvor det skilles mellom de tilfeller der barna lider fordi det foreligger alvorlig omsorgssvikt fra foreldrenes side, og de tilfeller hvor barna lider og selv viser symptomer på lidelsen gjennom alvorlige atferdsvansker. Kategoriseringen oppleves sterkt stigmatiserende og ser også ut til å forflytte seg inn i det sosialpedagogiske arbeidet med barna, noe som poengteres tydelig av Barnevernproffene – proffer det er verdt å lytte til – barnevernsbarna selv. Jeg foreslår at § 4-24 tas ut av loven, og at situasjonen reguleres i bvl. § 4-12, omsorgsparagrafen. De to tilfellene kan skilles fra hverandre ved å bruke omsorgsovertakelse og omsorgsivaretakelse på grunn av særskilte utfordringer.

Fysisk tvangsbruk mot barn og unge i barneverninstitusjoner må forbys

Det er også grunn til bekymring for at barn utsettes for vold og fysiske tvangsinngrep i barneverninstitusjoner. Barneombudet la 22. september 2015 frem enda en rapport som viser det mange allerede visste; at barn utsettes for vold og overgrep under offentlig omsorg. Lovgiver må forby all bruk av fysisk tvang utenfor avvergelsestilfeller.

Loven bør inneholde klare regler om upartiskhet i utredningen

I omsorgsovertakelsessaker er det barnevernsansatte som skal utrede sakene, og som opptrer som partsrepresentant for kommunen. Barnevernet blir part i saken, og er den som har utredet saken. På utredningsstadiet er det også mye å lære fra straffeprosessen. Loven bør inneholde et krav om at barnevernet skal opptre nøytralt og skal fremme både det som taler for og mot omsorgsovertakelse.

Jurister må løfte kunnskapen inn i barnevernet

Barnevernpedagoger og fagkyndige, er dem som skal utøve barn og foreldres rettigheter på dette feltet. Det betyr at jurister ikke har hegemoni på å tolke og anvende ulike regler. En stor del av vedtakene som treffes – handlingene som utføres – skjer i forvaltningen – av utøvende myndighetspersoner som ikke er jurister. Det er derfor også særdeles viktig at også andre faggrupper tilegner seg juridisk kunnskap på sine rettsområder, og dette må sikres i utdanningene med tilstrekkelige ressurser. Fokus på juridisk kunnskap må økes i alle ledd – i grunnutdanningene, og i etterutdanninger. Barnevernpedagoger skal, som hovedregel, ikke selv treffe de mest inngripende vedtakene i disse saken, men de skal utrede saken og fremme saken for nemnda. I utredningen av saken er det særdeles viktig at faktum møter den rettslige normen. Om den ikke gjør det, vil vi få saker der barn har behov for beskyttelse, men ikke får det, eller saker der barnet har best av å bo hjemme, men omsorgen likevel fratas.

Det er også særdeles viktig at jurister klarer å formidle juridisk kunnskap til ulike fagfelt, og tilpasser kunnskapstilfanget til profesjonene. En juridisk forsker og formidler på barnevernsfeltet, må forske på, og formidle i forhold til, de praktiske problemene som oppstår i feltet – og møte praksisfeltets kunnskapsbehov. Rettsvitenskapen må rette seg mot reelle praktiske situasjoner og praktiske problem. Lærebøkene må tilpasses feltet som skal opplyses.

.