Med dritten som våpen

Renovasjonsarbeidernes første fagforening i Kristiania ble grunnlagt i 1890. 150 arbeidere var ansatt i ulike private firmaer. Christiania Pudretfabrik var, med sine sytti ansatte den største bedriften, og hadde fra 1876 den største avtalen med kommunen. Fra innbyggernes klaskedasser og dobøtter produserte de pudrett, gjødsel laget av menneskelig avføring ispedd kalk og myrjord, i Lakkegata 65. Lønna var lav, og arbeidsforholdene rett og slett bedritne.

Dagslønna var på to kroner. Den nystartede foreningen krevde en lønnsøkning til 2,50 kroner om dagen, én krone ekstra for nattarbeid og førti øre timen for annet overtidsarbeid. Dagbladet skrev sarkastisk «Det kan blive hyggeligt her i hovedstaden, naar Strejken har varet en stund». Streikeviljen var stor. Social-Demokratens redaktør, Carl Jeppesen, hadde ledet fyrstikkarbeiderstreiken året før, og ble nå på nytt engasjert som streikeleder. I lønnskravet til styret i Christiania Pudretfabrik argumenterte han med at levekostnader og husleie økte. Lønnsforhandlingene ble gjennomført skriftlig. De streikende kunne etter bare én dag godta tilbudet om en umiddelbar lønnsøkning til 2,25 kroner dagen og fra 1. april 2,50. Avisene rakk ikke engang å dekke konflikten, som derfor ble lite omtalt.

I 1896 vedtok Kristiania kommune å ta over renovasjonen i hovedstaden, og i 1897 ble det kommunale renholdsverket etablert. Årsaken var ikke bare praktisk og økonomisk, men også prinsipiell. Retten til rene omgivelser var like elementært som retten til rent vann, det var en samfunnsoppgave! Tretti prosent av byens eiendommer fikk nå renovasjonen utført av kommunen.