Kultur

«Kunnskap er subjektiv» hevdet Kierkegaard

– Ifølge de logiske forutsetningene som vitenskapen hviler på er forestillingen om et uendelig univers en umulighet. Dermed er det ikke så urealistisk å betvile en hard rasjonalistisk dominans – uten å radikalt forkaste forstanden.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er forskjeller på tenkere som kan klassifiseres som eksistensialister, men det finnes likevel endel fellespunkter, de hevder at virkeligheten delvis er absurd, at den ikke kan forstås alene ved bruk av fornuften, og at man derfor må benytte ikke-rasjonelle erkjennelsesmetoder som tro, følelser, intuisjon, vilje. «Kunnskap er subjektiv» hevdet Kierkegaard. «Den eksistensielle tenker» er dermed subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse. - Forholder man seg til begge deler, er filosofien langt overlegen til naturvitenskap. Det avhenger av hvorvidt man møter seg selv på et dypere plan. Men man må først løsrive seg fra en institusjonelt fundert måte å tenke på. Å ikke bare tenke lineært og konvergent. Vitenskapen påstår heller ikke at den besitter sannheter med stor S, bare at den til enhver tid presenterer den mest plausible, troverdige kunnen innen eget fagfelt. «Desto mer vi finner ut av – jo mer innser vi at vi ikke vet.» Likevel tok humaniora og naturvitenskap en gang ut separasjon, og i dag arter forholdet seg mer som en skilsmisse. Vi står ovenfor flere spørsmåI, men vil vitenskapen noensinne være tilstrekkelig? Det hevdes at forstanden vår, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling – ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet.

Eksistensialismens far, Søren Kierkegaard, ville i likhet med Sokrates fortelle oss at visdommens kjerne ikke ligger i en viten, men i en dyp innsikt i vår egen mangel på den. Det hevdes at matematikken er sannhet, ellers er det aller meste blitt tuftet på inntil nå ufullstendig viten. Kierkegaard definerer videre tro som spenningsforholdet mellom den utilstrekkelige erkjennelse av virkeligheten (den objektive uvisshet) og individets lengsel mot det absolutte (den subjektive tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet). - Universet vil bare fortsette å ekspandere, uendelig eller asymptotisk, men hva finnes utenfor utvidelsen ytterste ytterkant? Det er videre ikke mulig å forme testbare hypoteser utover det observerbare univers, dets totale "størrelse", alder, eksistensen av parallelle univers (multivers) og lignende ideer. Derfor må dette behandles mer fra et filosofisk og religiøst ståsted enn fra et utelukkende astrofysisk. Det finnes forskjellige forklaringsmodeller for uendelighet i religiøs sammenheng, men felles for dem alle er at det er visse ting som ikke kan forklares med det menneskelige språk og er innenfor en menneskelig fatteevne, og som derfor må regnes som mysterier. I gitt sammenheng er uendelighet en av Guds egenskaper i betydningen «evig». I en verden der ikke alt rasjonelt kan forklares, bør man derfor i sin sannhetssøken ta hensyn til det irrasjonelle rundt oss , som f.eks universet eller "det rommet universet ekspanderer i" - Den åpenbare uendelighet utenfor utvidelsen ytterste ytterkant. Kan man gripe uendeligheten ved bruk av vår intuisjon? Ja, da er man på sett og vis, i erkjennelsen av det uendelige – allerede en troende.

– I en tredimensjonal virkelighet som vår er en begrensning av dimensjonene i noen som helst retning en selvmotsigelse, det vil alltid være noe bakenfor. Hvilket vel beviser at dimensjoner er et rent subjektivt fenomen. Man burde dermed forkaste alle «teoriene» vedrørende uendelighet og heller ta det i bruk rent subjektivt. Har man først erkjent det irrasjonelle til stede, bare for tanken kan dette virke absurd, ikke for troen – åpnes samtidig opp for erkjennelse av andre mulige paradoks.

Kristendommen knytter seg heller ikke essensielt til menneskets rasjonelle evner, men til den inderlighetens subjektive lidenskap som bare et enkelt eksisterende menneske kan være i besittelse av. Det er noe du nærmer deg med den største lidenskap og inderlighet. Det sies at man i troen tar spranget ut på troens "70 000 favner dyp". Hvorvidt kristendommen er sann, er derfor ikke et spørsmål vi kan forholde oss til teoretisk eller akademisk. For et menneske som "forstår seg selv i eksistens" – er det et spørsmål om liv eller død. Det er ikke noe du bare sitter og diskuterer for diskusjonens skyld. Det går dypere enn det rent argumentative og intellektuelle nivået vi til normalt befinner oss på. Det er noe du nærmer deg med den største lidenskap og inderlighet. Den kristne troen en slags opplevd paradoks – en forbindelse mellom Gud og menneske (det enkelte). Den kristne tro er dernest til syvende og sist heller ingen blind tro. Det avgjørende kristne kommer inn ved troen på den personlige Kristus, troen på paradokset. Troen er en subjektiv tilegnelsesprosess i lidenskapelig inderlighet (Joh 5, 39-41). Vi må altså skille mellom det filosofiske spørsmålet om Gud eksisterer og enkeltindividets forhold til det samme spørsmålet. Overfor slike spørsmål står det enkelte mennesket helt alene.

Powered by Labrador CMS