Portrett

Margreth Olin – kvinnen fra Stranda

En kveld satt hun mellom beina på kjæresten og så på solnedgangen. Dagen etter kom telefonen om hjerneslaget.

Til glede for nye lesere, først publisert i 2017:

– Jeg fikk den i hodet så det sang. Det var et sånn skikkelig Donald-øyeblikk.

Margreth Olin ler. Tar en trøffelchips ut av en pose og tygger i vei før hun fortsetter historien om hvordan hun hoppet av, snudde ryggen til barnehagen, oppvekstens institusjonelle startpunkt, og ble en «dropout» på fem år.

– Jeg likte meg virkelig ikke i barnehagen, sier hun.

– Jeg var et sånt barn som var nært knytta til mora mi, og jeg var en observatør, ikke så flink i det sosiale. Jeg likte meg i alle fall ikke i barnehagen, følte det var for mange unger der, at det var utrygt. Jeg lengtet etter å være med dem som kjente meg godt, og at dagen skulle bli ferdig.

Da fem år gamle Margreth en dag faller av huska har hun fått nok. Femåringen gjemmer seg, og når de andre ungene går inn, da går hun ut. I verden.

Treffer en nerve

Vi skal snart tilbake til Stranda, den sunnmørske industri- og landbruksbygda, der Margreth Olin vokste opp hos foreldre med oppvekst på gård, og jobb på det lokale samvirkelaget. Men først skal vi skru tida fram. Fire tiår senere sitter Olin på Ladegården kafé i Gamlebyen i Oslo, like ved der hun har kjøpt leilighet sammen med kjæresten Roy. Kledd i svart, for the poor and the beaten down, som salig Johnny Cash ville sagt.

Etter en formidabel suksess med «Mannen fra Snåsa», er Olin tilbake. Med en film der ungene i seksårsklubben ved Aurora steinerbarnehage, og deres lek, er stjernene.

Vi snakker om barn i sin beste alder, midt i selve kongeåret i barndommen, som det heter i «Barndom», Olins siste film. Barn i samme alder som Olin var da hun forlot barnehagen til smellet fra en huske i bakhodet.

Olin synes å ha en egen evne til å treffe en nerve. Det er gått tjue år og en imponerende liste med priser siden hun debuterte. Siden da har hun flyttet med barn og hesten Fidel, som fulgte henne gjennom 29 år, fra Stranda til Nesodden. Hun har signert ti filmer. For to tiår siden kom filmen om hennes egen onkel, Reidar, med Downs. Året etter kom «Dei mjuke hendene», om alderdom og norsk eldreomsorg, med eksmannen Thomas Robsahm som produsent. Og med en scene som skulle følge henne gjennom resten av karrieren. Scenen er da Sverre, 95 år, kler av seg for å gå til sengs for kvelden, løfter armene og står der i Adams drakt.

– Så sier han «sånn blir dere også. Dette er bare restene av en mann som har levd et vanlig normalt liv». Uansett hvor mange filmer jeg lager, så kommer dette til å være en nøkkelscene, den innehar livets råskap, men også noe utrolig ømt, men konfronterende, alle de tingene vi på en måte søker og som finnes i det livet man som dokumentarist dokumenterer. Det er jo livet selv, virkelige mennesker og virkelige hendelser, og så oppstår det noen sånne øyeblikk som innehar så mange bestanddeler av det skjønne, det nådeløse og det komiske.

Lagde dogmefilm

«Dei mjuke hendene» ble hennes første institusjonsfilm. «Barndom» er den tredje. I den andre, «Ungdommens råskap», fulgte hun ungdommer på slutten av ungdomsskolen, i en film produsert i tråd med Lars von Triers dogmer fra 2000. Siden premieren på «Barndom» har hun snakket for kinosaler fulle av studenter, lærere, SFO- og barnehageansatte. Og vist en film som gjennom sin hyllest til leken også er en kritikk av norsk barnehagehverdag anno 2017.

– Studenter sier i møte med filmen at «vi er jo ikke i stand til å gjøre det Kristoffer, Tore og Gro gjør i Aurora, for vi har ikke den kunnskapen om lek». De har det ikke på pensum, og har heller ikke nok kunnskap om barns behov for å være mye i aktivitet, hvordan læring som skjer gjennom hele barnets kropp setter seg på en annen måte enn når barnet er passiv mottaker av overført læring. De siste årene har den typen læring vært veldig på moten, og det kommer jo som en reaksjon på at noen politikere i Norge mente at de scoret for dårlig på Pisa-testene. Så ble det slått alarm om at det sto for dårlig til i skolen, og man går nærmest inn med en sjokkbehandling.

Fra barnehagen til fulltidsjobb

For Olin ble løsningen jobb. Som Strandas yngste kafédame. Da hun gikk ut av barnehagen, med kul i bakhodet, gikk hun de små kilometerne inn til sentrum. Ikke til foreldrene på Stranda handelslag, men opp trappa til Emma, og hennes Grand Café, som hun drev i etasjen under der Emma bodde i den ene enden, og Margreth bodde med foreldre og sin to år eldre søster i den andre.

– Jeg gikk til Emma og sa at jeg ville slutte i barnehagen, og spurte om jeg ikke kunne være hos henne mens foreldrene mine var på jobb.

Emma sa ja og Margreth gikk over i full stilling på kafeen. Her lærte hun å lage roser på marsipankaker, mens hun hørte på historiene Emma fortalte. Det skjedde ikke noe i bygda uten at Emma visste det. Her snakker vi bygdas nyhetssentral. Det var hit fabrikkarbeiderne kom for å spise middag. Der var her folk samlet seg til dåp, bryllup og gravferd.

– For meg var det fantastisk, den opplevelsen av at Emma gjorde alt ordentlig, at ingenting var på liksom. Alt hun gjorde fikk jeg være med på. Når vi gikk på kirkegården kunne Emma si ting som «ja, hun som ligger der Margreth, hun sviktet kjærligheten, det må du ikke finne på å gjøre, da kan du ende opp med å leve livet ditt alene».

Vi ler.

– Og så kunne vi gå videre, og jeg kunne si «du, Emma, han som ligger der, vet du hva han gjorde?» Og hun svarte «nei, det vet jeg ikke», og så sa jeg at «jo, han satte unger på kona til broren, og det lønner seg i hvert fall ikke». Og Emma sa «nei, det lønner seg ikke». Det var jo historier jeg hørte mellom kafébordene, når mennene satt og sa «nei, fy faen, no ska’n ha unge med kona te bror’n» og snakka om hvordan det skulle gå.

Margreth Olins film Fedrelandet ble valgt ut av den norske Oscar-komiteen fredag.

Tok med fortellergleden videre

I ettertid tror Olin den muntlige fortellertradisjonen hun møtte mellom barndommens kafébord, vakte en fortellerglede hos henne. Det er en glede hun har brukt til å fortelle historier med et dypt og politisk alvor. Med en innstendig omsorg for folk som faller utenfor har hun gått tett på livene til folk som tidvis har vært i ekstreme situasjoner. Tvunget kinopublikum til å forholde seg til hvordan vi behandler folk med rusproblemer. Hvordan kroppspresset får kvinner til å holde inn magen, selv når de står alene i dusjen. Og hvordan vi behandler folk på institusjon, både i starten og slutten av livet.

Hun fulgte mindreårige asylsøkere i en tid da de knapt var synlige i offentligheten. Reglene var endret slik at enslige mindreårige, uten omsorgspersoner i hjemlandet, som tidligere fikk asyl, nå fikk midlertidig opphold. Til de var atten. De tok ikke høyde for at mange av dem som kommer er sterkt traumatiserte, sier Olin og beskriver hvordan flere ble sykere av å få livet satt på vent. Hun så panikkanfall. Og selvskading. Og mens hun dokumenterte situasjonen hadde hun møter med UDI og regjeringsapparatet, og skrev bekymringsmelding.

– Samtidig som jeg dokumenterte var det et livredningsprosjekt jeg holdt på med sammen med mottaket.

Mens grensene tettes igjen rundt Europa, og flere får midlertidig opphold i Norge, lever «De andre», Olins film om unge på flukt, videre. Mens filmen gjøres klar til visning i Hellas, var Olin sist helg på KrFs landsmøte for motta Jon Lilletuns ærespris, og snakke om unge asylsøkere.

– Det er et problem at for få av dem som jobber på mottakene har barnefaglig kompetanse og erfaring med å kjenne igjen traumer, de ser det som ulydighet, som ulydige unge menn, det som egentlig er dypt traumatiserte barn. Så jeg anmodet landsmøtet om å gjøre noe med dette. Og å kartlegge situasjonen i mottakene, vi kan jo ikke være bekjent av at vi ikke gir omsorg og helsehjelp til ungdom fordi de har en annen herkomst enn norsk.

Kjæresten fikk hjerneslag

Filmen «Barndom» rundet for en drøy uke siden 40.000 kinogjengere. Olins eget anslag for filmen var 50.000, og hun mener målet er innen rekkevidde.

– Alle mente det var altfor høyt, sier hun og legger til at det inngås veddemål blant norske filmprodusenter før hennes premierer, om hvor mange som kommer til å se filmene. Den største suksessen er Mannen fra Snåsa, som med 170.000 er den nest mest sette dokumentarfilmen i Norge. Det er den lyseste av Olins filmer. Feelgood. Men også en film preget av en krise som slo inn i Olins eget liv. 12. juni er det to år siden Olin fikk en telefon, mens hun jobbet med klipping av filmen, om at kjæresten Roy Grønkvist var alvorlig syk. Han hadde fått hjerneslag. På vei til Rikshospitalet er Joralf Gjerstad en av de første Olin ringer.

– Det er snart to år siden min nærmeste voksenperson fikk livet sitt fullstendig endret, på alle måter. For min del betyr det å ha vært i alarmberedskap i snart to år.

Han lå tre uker i koma etter slaget, og Margreth Olin sier de lenge trodde at han ikke ville klare seg. Hun forteller at hun først nå er kommet til det punktet da hun kan bearbeide det de har vært gjennom.

– Det er veldig rart. Han var jo 47, hadde alltid spilt fotball og løpt maraton, var en supersprek og kjempesterk mannemann, en godt trent kraftkar, så er det han som faller om. Da jeg var yngre og det skjedde noe i livet som var vanskelig eller krevende, tenkte jeg alltid på hva jeg skulle bruke dette til, hva jeg kunne hente ut av livsvisdom om hva det er å være menneske. Ett eller annet sted tenker jeg vel det her også, at vi må forholde oss konstruktivt til det.

– Livet gir noen brå kast

Noe av det første hun sa til kjæresten da han begynte å komme til seg selv var at de ikke skal ha fokus på det de har mistet, men det de skal få.

– Nullpunktet er den dagen han våknet opp fra koma, ikke fire uker før, da vi satt på hytta hans i Oslofjorden. Jeg satt mellom beina hans, det var solnedgang og kattene våre løp rundt oss. Det var et så fint øyeblikk, og Roy sa at «jeg er så glad for at dette skal vare for bestandig». Dagen etter får jeg den telefonen. Livet gir noen brå kast, men det som er sikkert er at jeg og Roy ikke er alene om å oppleve brå kast i livet.

Olin har blitt godt kjent med norske sykehus, kirurger og nevropsykologer de to siste årene.

– Vi har jo et fantastisk helsevesen, men det forekommer også feil, og for min mann ble det fatalt. Det ble begått feil i starten som gjorde at utfallet kunne vært et annet. Så det var omrystende i starten at slike feil ble begått, han kom med klare symptomer de ikke fanga opp. Helt i starten var jeg slik at jeg tok kontakt med helseministeren og spurte hva faen som foregår. Men samtidig som det skjer menneskelig svikt og rutinesvikt som kan få fatale konsekvenser, så skjer det også heroisk innsats i den andre enden av korridoren, eller samtidig i annen avdeling, og vi har vært med på det også. Roy hadde ikke levd om ikke noen hadde reddet livet hans.

Møtt flere kriser

Det er ikke den første alvorlige krisen i Olins liv. Mens vi snakker om hvordan filmene har preget, og endret, henne, forteller hun om da hun fikk beskjed om at en nær venn hadde tatt sitt eget liv. Hun forteller at hun da fikk den samme knekken i kroppen som i starten av «Mannen fra Snåsa» kan se hun får da hun mottar beskjeden om at kjæresten har fått slag.

– Jeg ble gående sånn et halvt år, men plutselig en dag så retta jeg opp ryggen, og hadde fått en masse muskelvondt som jeg aldri hadde hatt før. Jeg retta meg ut igjen, og da gikk det opp for meg at jeg bare hadde gått og sett ned i bakken. Men når jeg plutselig ser opp får jeg en innskytelse, og det var at han hadde lagt igjen en beskjed til meg. For det er umulig at noen bare drar sin vei uten å si ifra. Og da sjekka jeg det, og det hadde han gjort. Men det tok meg et halvt år å komme på den tanken.

– Så du fant det etter et halvt år?

– Ja, og det var rett og slett fordi jeg retta meg opp og så sola, fikk sola i øynene. Da kunne jeg møte det igjen, som en forsoning, og si ok, greit, det er greit, du gjorde det, jeg respekterer det, og ethvert menneske må ha muligheten til å avslutte livet sitt om det blir for jævlig. Det var bare noe der som kjentes umistelig, å skulle gå rundt i denne byen liksom, uten den tilstedeværelsen. Men jeg ville ikke ha møtt ham om jeg ikke lagde disse filmene, og noen ganger blir det jo vennskap som blir livsendrende også for meg.

Olin ble tildelt Anders Jahres kulturpris i 2022.

Nye prosjekter

Olin jobber nå med to nye prosjekter, blant annet som produsent for en film som heter Fengslet og forlatt, om soningsforholdene på avdeling G i kjelleren på Ila fengsel.

– Der sitter det folk i total isolasjon, de som sitter lengst sitter slik mellom tre og fem år. Hvis noen av dem var en form for kommunikative etter å ha begått grusomme handlinger og blitt fengslet, vel, etter noen år i sånne soningsforhold er jo den menneskeligheten «feida», ikke sant. Og da er det vi som samfunn som har ansvar for det. Det man ser er at de mest psykisk syke og farligste fangene som sitter under slike soningsforhold ble overlatt til kriminalomsorgen da man bygde ned de tunge psykiatriske institusjonene. Men kriminalomsorgen har verken kompetansen eller ressursene til å ivareta dem på en god nok måte. Da tenker jeg det er vi som samfunn som har ansvaret, og det man ser er at mange av disse har blitt svikta før, de har levd med vold, omsorgssvikt, overgrep, historiene er ulike men hadde de blitt fanget opp tidligere, så kunne ofre og pårørende som har lidd enorme tap kanskje blitt spart.

Det andre prosjektet Olin jobber med handler om fotografen Lene Maria Fossen, som Olin beskriver som et usedvanlig fototalent, som også lider av ekstrem anoreksi. Resultatet kan bli en langfilm om kroppen, kunsten og skammen.

Et frigjøringsprosjekt

Det er ikke Olins første prosjekt der kroppen spiller en hovedrolle. For femten år siden handlet det om hennes egen kropp. Det som var tenkt som en humoristisk kortfilm endte som filmen Kroppen min.

– For meg var det et slags frigjøringsprosjekt. Boka «Fittstim» hadde kommet i Sverige, så skulle de lage «Råtekst» i Norge, og jeg tenkte faen, hvorfor blir ikke jeg spurt om å skrive i «Råtekst», og ok, da får jeg lage en film. Da jeg sendte inn manus het det «En fittefilm – av Margreth Olin», he, he, og så fikk vi støtte. Det skulle jo bare være en ti minutters kortfilm, en humoristisk greie, men så skal jeg plutselig ha mitt andre barn, og kjenner at ok, den kan fortsatt ha humor og galgenhumor, som vi har på Sunnmøre og de ikke alltid forstår her nede på Østlandet. Dyptfølt dialekt, tungsinn og svartsyn, jeg kan leses slik også, om man ikke ser eller gjenkjenner galgenhumor.

Men så ble det altså en halvtimes film. Og et helvetes bråk. Ikke minst da bladet Henne ba om et portrett, noe Olin ikke var interessert i. Men de insisterte og Olin sa greit, hvis en helt ordinær kvinnekropp ble satt på coveret. Naken. Uten styling og retusjering.

– Jeg sa det gjerne kunne være meg, jeg hadde muggene fulle, ikke sant.

For å gjøre historien kort: Olins ønske om et politisk statement fra Henne endte med avslag. Hennes redaktør spurte på kronikkplass hvem Margreth Olin egentlig trodde hun var. Ikke engang dronning Sonja hadde bedt om coveret i Henne.

– Du sier det var et frigjøringsprosjekt, men var det noe frigjørende da?

– Ja, det var det. Jeg ble takket av damer som var 20–30 år eldre og sa at de etter filmen hadde gått og kjøpt sin første bukse. Og damer på min alder kunne si at «etter å ha sett din film ble jeg oppmerksomhet på at jeg holder inn magen når jeg er alene i dusjen, hva er det vi holder på med?» Selv kjente jeg at jeg nå ga faen i ting jeg før hadde gitt oppmerksomhet, så ja, det hjalp.

– Hva med kroppspresset i dag, hvordan ser det ut? Du har jo selv to døtre, en på 25, og en midt i tenåringstiden.

– Jentene i skolen nå ville jo aldri finne på å være naken i dusjen i en jentegarderobe, de dusjer med klærne på, med bikini eller undertøy. Men det går liksom ikke på bluferdighet på den måten det kanskje gjorde før. Vi må gi barna våre selvfølelse, men jeg tror det er ganske nådeløst å være 15 år i dag og falle utenfor normalen, jeg tror mange jenter bruker uendelig mye tid på å tenke på om de er for tynne eller for store. Skam-generasjonen kommuniserer jo på måter vi ikke gjorde, og nesten bare gjennom bilder, så det kan være nådeløst.

Ensomt å være menneske

Vi er alle alene, og ensomheten går ifølge Olin som en rød tråd gjennom filmene hennes. Den er der også i «Barndom», mener hun.

– Ikke som i de andre filmene, der utenforskapet er veldig tydelig, enten det er folk vi som samfunn definerer ut, eller som selv velger å definere seg ut av fellesskapet. Men jeg tenker at det å være menneske er ganske ensomt, det forandrer seg i ulike aldre, men det er ganske ensomt å være menneske. Uansett hvor mange ganger jeg har sett slutten på Barndom blir jeg alltid veldig sterkt berørt, og det tror jeg handler om at det berører noe som handler om ensomhet. Når Kristoffer, den voksne som vi følger mest, tar avskjed med barna i seksårsklubben, så tenker jeg på alle de barna som har sittet på hans fang, alle de barna han har strøket over håret, alle barna han har trøstet, alle barna han har bekreftet, men de går videre, og da er det noe i han som blir stående igjen alene. Og jeg blir fylt av en veldig takknemlighet overfor de menneskene i samfunnet vårt som har jobbene med å ta vare på barna våre i barnehagen eller i småskolen, som er så viktige voksenpersoner i barns liv, men barna drar videre.

Den ulike måten barna tar avskjed med de voksne på. forteller også noe om hvor forskjellige barna er, mener hun.

– Men når man skal finne sin vei må man være omgitt av voksne som har kunnskapen om folks forskjellighet, og jeg mener vi ikke har en skole som tar høyde for det, og derfor er det så mange som taper allerede på vei inn i skolen.

Fem favoritter

Musikk: «Harvest Moon» av Neil Young. Akkurat i dag betyr den låta mest. Det varierer. Hører på mye variert musikk. Glad i å danse.

Film: «En Engel ved Mitt Bord» av Jane Campion.

Litteratur: «Forbrytelse og Straff» av Dostojevskij er den som har gjort sterkest inntrykk.

Mat: Jordbær med fløte

Sted: Sunnmørsalpene. Geitholmen i Oslofjorden. Roma.

Mer fra Dagsavisen