Lars Winnerbäck: Hjertet banker, livet lever

---

5

Lars Winnerbäck

Neutronstjärnan

United Stage

---

Lars Winnerbäck har føyd seg inn i rekken av svenske trubadurer som også har blitt rockestjerner, som Per Gessle, Joakim Thåström og Håkan Hellström før ham. Han spiller på store arenaer i Sverige og Norge. Han gjør det så bra at Moderata ungdomsförbundet (tilsvarer Unge Høyre) har brukt ham som eksempel på kultur som står godt på egne ben, og at den offentlige støtten til kulturlivet derfor bør overføres til skattelettelser. Winnerbäck slår hardt tilbake, og svarer at han ikke ville vært der han er i dag uten kulturskoler, ungdomsklubber og hjelp fra andre idealister som aldri ble rike.

Med dette bakteppet kommer albumet «Neutronstjärnan», som beskrives som en tilstandsrapport om å leve i Sverige i dag. Dette fungerer bra her i landet også. Winnerbäck bor jo i Oslo. «Det här är vår tid» har triste observasjoner som «isarna smälter till ett Tik-Tok-beat» og «det är ett märkligt väder/och märkligt många på flykt», men kommer også med en konstatering av at det er dette vi har, og må gjøre noe med. Det gjøres med stor overbevisning, og en melodisk teft som gjør underverker uansett hva man en synger om. En forutsigbar framgangsmåte, men jeg liker den.

Album nr. 14 er produsert av Joakim Berg og Martin Sköld fra gruppa Kent. Winnerbäck sendte dem demoer fra Oslo til deres studio i Stockholm. De tre spiller de fleste instrumentene på plata, men produsentene har ikke falt for fristelsen til å endre Winnerbäcks personlighet. Igjen får sangene i seg selv den oppmerksomheten de fortjener. De som har likt de forrige 13 albumene kjenner ham lett igjen.

Selv om tekstene er aktuelle nok fortsetter Lars Winnerbäck å dyrke gamle minner. «Hjärtat var så rött och himlen blå», synger han i vakre «Vad gör det om hundra år». «Min gata i stan» går tilbake til oppveksten, til ei gate utenfor begivenhetenes sentrum som han fortsatt har ømme følelser for: «Det är inte hit man kommer för att bränna en koran/Det där är skit som händer långt från min gata i stan». Mange av sporene tar oss med rundt i Stockholm, ofte også med referanser til god popkultur: «Jag tar ett glas på Söderbergs Café/och jag hör den gamla skrönan/Nån som skjutsade Dylan till Cirkus en gång/Nån fick en spliff av Bob Marley på Grönan».

I tillegg kan vi nevne at «vår egen» Erlend Ropstad spiller piano på «Nåt som verkligen är bra». En av albumets fineste sanger, og typisk for hele albumet: Med en vemodig, melankolsk stemning, men også en forståelse av at hjertet fortsatt banker og livet lever.

Spiller i Oslo Spektrum 10. november, Trondheim Spektrum dagen etter.