«Hør her’a!» er høstens friskeste filmpust

---

4

FILM

«Hør her’a!»

Regi: Kaveh Tehrani

Norge, 2023

---

Med humor, varme og allmenne innganger til dels kompleks tematikk, har Kaveh Tehranis filmatisering av Gulraiz Sharifs debutroman «Hør her’a!» ikke bare et bredt nedslagsfelt, men også et hjerte som banker varmt for individets rett til selvbestemmelse. Sharif skrev seg inn i mange hjerter med et direkte språk, poengtert humor rundt klasseskiller, minoriteter og kulturforskjeller og en 15-årig gutts brå møte med å påta seg ansvar. Tehrani er også debutant i det store formatet, men balanserer fint den ofte kaotiske og kranglevorne tankestrømmen til hovedpersonen Mahmoud med fine og humoristiske digresjoner og observasjoner. Han sparker mot alt og alle, også sine egne, men etter hvert tegnes en dramatisk utvikling i handlingen – på et personlig nivå – opp kulturforskjeller, familievold, toleranse og frihet på et dypere plan.

Mahmoud er 15 år og bor på Oslos østkant sammen med faren Shahbaz, moren Zubaida og lillebroren Ali. Selv tilbringer han det meste av fritiden på benken utenfor blokka, snakker med venner eller aller helst freestyler over en mildt sagt viltvoksende hverdagsfilosofering som er innom det aller meste, inkludert farens dårlige mage, forskjellene mellom Norge og Pakistan og sommerferien som står for døren. Tehrani propper filmen full av illustrerende scener, både med «Hør her’a!»s egne aktører og klipp fra Bollywood-filmer eller andre arkivopptak.

[ «Pokerfjes» er sjarmoffensiven det er lett å falle for. ]

Han skal holde seg hjemme i Groruddalen, mens nordmenn drar på ferie til hytter eller «eksotiske land». Mahmoud legger ut om sine daglige funderinger med en herlig energi, munnrapp, undrende, påståelig og uten grense for sosiolektens språklige variasjoner og slangord. Eller kroppslyder og -væsker for den saks skyld. Her kunne han sittet hele sommeren og holdt det gående, men det ville det blitt lite film av, eller roman i utgangspunktet for den saks skyld.

Faren kjører taxi, og moren vasker på skolen, så når onkel Ji kommer fra Pakistan for å tilbringe sommeren sammen med familien, blir Mahmoud motvillig utpekt som familiens guide til Oslo. Onkelen tilhører den tradisjonelle delen av familien, eller «ondt blod og kastegreier» som Mahmoud sier. Blant annet var han i likhet med øvrig familie imot at broren, Mahmouds far, skulle gifte seg med Zubaida.

På sin første tur utenfor Pakistan møter Ji en kultur han ikke skjønner bæret av. Kvinner som har sommerferie? Fedre som triller barnevogner? Kvinner som soler seg nesten nakne, og folk som går tur rundt vann? Men også mer underliggende ting, som pakistanernes sukkerforbruk, forskjellene på de ulike innvandringsgruppene og dels viltre møter med norsk kultur og integrering. Tehrani treffer blink når Mahmoud tar med onkelen på Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika, mens han styrer unna Munch. Hva skal tre pakistanere inn der for å se på Munch-malerier for, spør han? «Penger spart».

[ Et av årets mest minneverdige dramaer (+) ]

For Ji blir det et krasjkurs i faget vestlig og norsk kultur som med Mahmouds direkte fortellerstemme og distanserte forhold til omgivelsene. Men alle som ser filmen kan få en vekker i hvordan kulturene settes opp mot hverandre. Det er dels svært morsomt, men også litt gjentakende og selvfølgelig. Det repeterende og selvforklarende blir svakheten i filmen. Det som vinner fram er alt rundt som bygger opp under historien, og som gjør filmen til et viktig, varmt og temperamentsfylt innblikk i kulturforskjeller og en ung generasjons evne til å se forbi tradisjonsbetingede dogmer og fastlåste konvensjoner.

Lillebroren Ali knytter bånd til nabojenta Arisha, som Mahmoud har et aldri så lite øye til. Ali låner klær og rapper sminke av henne. Ali er ni år og gutt, men allerede bevisst over at han er født i feil kropp. «Jeg er jente», sier Ali, og Mahmoud skjønner etter litt forvirret tanketromling at her er det han som må ta ansvar. Hva vil foreldrene si? Og hva med Ji? Det er en varslet kollisjon mellom æreskultur, sunn fornuft og erkjennelsen av at alle er født i frihet og eier sin egen kropp.

Mahmoud har nok rett i at det hadde nok vært bedre om «Ali het Kristian Fredrik og bodde i Ullevål Hageby med ekte potetforeldre. Da hadde de gått på født i feil kropp-kurs og startet podkast». Der er ikke pappaen til Ali og Mahmoud.

Den energifylte energien fanger opp skuespillerne i et medrivende modus. Mohammed Ahmed er herlig som Mahmoud, rapp i kjeften, keitete og bombesikker på en og samme tid. Kriti Surjan Thepade som moren Zubaida gjør mye ut av en mindre rolle, og skaper et kvinneportrett vi ikke har sett i norsk film tidligere. Manish Sharma og Asim Chaudry som henholdsvis faren og onkel Ji gjør innehar de mer tradisjonelle mannsrollene slik vi har sett dem før, sistnevnte på grensen til parodierende i en figur som høyner underholdningsfaktoren.

Forholdet mellom Mahmoud og Ali, sistnevnte fint framstilt av Liza Haider, er nydelig turnert ettersom begge på ulike vis vristes ut av barndommens og ungdommens uskyld. Selma Salim Rafiques Arisha-figur i randsonen blir en stemme for den naturlige toleransen og forståelsen, for en ny generasjon uavhengig av bakgrunn og klassetilhørighet. I en «feelgood»-film som dette skaper likevel drøftinger rundt kjønnsidentitet både nødvendig friksjon og helt sikkert også provokasjon med utgangspunkt i de tradisjonelle minoritetsmiljøene historien springer ut av. Vinneroppskriften er at verken regissøren eller manusforfatterne Erlend Loe og Nora Landsrød på noe tidspunkt feller en moralsk dom over meninger eller handlinger. Det som utspiller seg er opp til seeren å ta stilling til, godt hjulpet av Mahmouds ironiske blikk og skarpe tunge.