Kultur

Country & western i 100 år

100 år etter at Jim Reeves og Hank Williams ble født har Taylor Swift passert 100 countryhits i USA, og Luke Combs har solgt ut Oslo Spektrum neste lørdag. Alt tyder på at country & western har kommet for å bli.

Dagsavisen anmelder

Som oftest er det umulig å slå fast når en musikksjanger oppsto. Den gradvise utviklingen mot en ny form så vi tydelig i den fine TV-serien «Countrymusikken historie» fra 2020, med en tidslinje (populært ord) som starter for over 100 år siden. Her skal vi markere at det er 100 siden to av musikkens største stjerner kom til verden. Uten på noen måte å erklære dem som først ute med denne musikken.

Hank Williams ble født 17. september 1923. I 1952 kom han med sangen «I’ll Never Get Out Of This World Alive», og fikk umiddelbart rett i dette. Han døde av en overdose nyttårsaften samme år, 29 år gammel, i baksetet av en bil på vei til en konsert. Han hadde rukket å bli en av de største legendene i amerikansk musikk.

Hank Williams slo gjennom med «Move It On Over» i 1947, og fortsatte å gi ut sanger i høyt tempo. Han hadde mellom fem og åtte sanger inne på countrylistene hvert år fram til han døde, med «Honky Tonkin’», «I’m So Lonesome I Could Cry» og «Love Sick Blues» som noen av de mest kjente.

Innflytelsen til Hank Williams har vært enorm. Da jazzsangeren Tony Bennett nylig gikk bort ble vi minnet om at han fikk en av sine første hits med Hank Williams’ «Cold Cold Heart» i 1951. Bill Haleys innflytelsesrike farsott «Rock Around The Clock» fra 1957 var mistenkelig lik Williams’ «Move It On Over», som da var blitt ti år gammel. Sangene til Hank Williams spilles stadig inn i nye versjoner.

Det mest kjente bildet av Hank Williams (1923–1953), countrystilskaperen som blir kalt «The Hillbilly Shakespeare» for sin sanglyrikk. Foto: AP

Den fatale bilturen til Hank Williams kom fordi småflyet han skulle reist med ikke kunne lette i et uvær. Jim Reeves førte selv småflyet som styrtet i et uvær i Tennessee 31. juli 1964, og omkom sammen med sin manager.

Reeves var programleder på en radiostasjon i Louisiana da Hank Williams uteble fra en opptreden i 1952. Da tok han seg like godt av sangen selv. Det er ikke sikkert Hank ville gjort det på den samme måten, men Jim Reeves slo godt an. Han fikk et større gjennombrudd med «Mexican Joe» og «Bimbo» i 1954. En platekontrakt med RCA førte til at han satset mer på ballader, og definerte sin egen stil med «Four Walls» i 1957.

Jim Reeves var først og fremst en crooner. En countrysanger av den mest romantiske skolen, som sjarmerte et svært stort publikum. Hans gjennombrudd utenfor countrymiljøet kom med «He’ll Have To G» i 1960, som også gikk helt til topps i Norge. Jim Reeves opptrådte i Njårdhallen i Oslo, 15. april 1964, på toppen av sin karriere. Etterpå hadde han 11 album inne blant Arbeiderbladets liste over de 20 mest solgte i Norge. En medvirkende årsak til at Reeves er tidenes mest populære albumartist i Norge, med 696 uker til sammen på listene, ifølge «Den store norske hitboka». Foran The Rolling Stones, The Beatles og Bob Dylan, også om vi oppdaterer med senere års utgivelser fra disse artistene.

Jim Reeves med Arbeiderbladet sølvplate 
i 1964

Jim Reeves og Hank Williams blir gjerne oppfattet som rake motsetninger av nye generasjoner. Hank Williams har høy kredibilitet, og regnes som en opprører og rebell. «Gentleman Jim» minner mange av oss om musikken foreldrene våre hørte på. Var det virkelig så stor forskjell på dem? En som kan dette bedre enn meg hadde svart nei: Van Morrison spilte sanger av begge to da han var på OverOslo i sommer.

«Are You Sure Hank Done It This Way» het en sang med Waylon Jennings i 1975. Her synger han om fordommene han møtte når han kom til Nashville, lagde musikken på sin egen måte og ble møtt av innvendinger om at Hank Williams ikke ville gjort det sånn. Jennings og de nye «outlaws» ble fort en integrert del av countrymiljøet, men uenighetene om hva som er country har vedvart i alle år. Husk bare oppstusset da Lil’ Nas X krysset grensene med «Old Town Road» i 2018.

Selv om sjangrene er mindre fastlåste enn før er klasseskillene fortsatt markante. Ikke minst internt i countrykretser. Noen av de beste alternative countryartistene, fra Gram Parsons og The Grateful Dead til Son Volt, The Jawhawks og Jason Isbell er ikke en del av miljøet vi snakker om her. De sorterer i dag under betegnelsen americana. Inspirert av disse finner vi også en rekke norske artister, som litt uhøytidelig har fått merkelappen nordicana. De er så mange at de har vært en betydelig bølge de siste årene. I disse dager spiller Darling West på festivalen Americana Fest i Nashville.

I USA er den etablerte countrymusikken en av de største sjangerne kommersielt sett, i konkurranse med hip hop og r’n’b. Den største artisten i verden brukte country som utgangspunkt for karrieren. Riktignok har Billboard sluttet å ta med Taylor Swift på countrylistene sine, men når hun fortsetter å spille inn sine gamle album om igjen, så er sangene ennå godkjente. I sommer kom alle de 22 (!) sporene fra «Speak Now (Taylors Version)» med. Derved har hun 108 hits på denne lista, bare to unna Dolly Partons 110. Men som alltid når nye listerekorder sammenlignes med gamle: Vær oppmerksom på at utregningsmetodene er annerledes i strømmealderen. Om Dolly Parton skulle få 22 hits samtidig i sin storhetstid måtte hun gitt ut 11 singler på én gang.

Taylor Swifts nyinnspillinger av sine egne gamle sanger sikrer henne fortsatt plass på countrylistene i USA - og det i stor stil.

Countrymusikken står uansett sterkere enn noen gang. I USA preger den hitlistene og oversiktene over de mest populære albumene. Også i Norge har oppsvinget vært merkbart i moderne tid. Første gang det sto om Taylor Swift i ei norsk avis var en artikkel i Dagbladet i 2007, om Kenny Chesney og andre amerikanske superstjerner innen countrymusikken. «Vi har knapt hørt om Taylor Swift, Brad Paisley, Carrie Underwood eller landets bestselgende countrygruppe for tida, Rascal Flatts», sto det der. En helt korrekt observasjon den gangen, men siden har både Swift, Paisley og Underwood vært i Oslo Spektrum, mens Rascal Flatts ble en hovedattraksjon på countryfestivalen på Vinstra. Og nå er det altså Luke Combs, som bare har vært med dette store spillet i seks år, som fyller Spektrum.

Luke Combs kommer til Oslo med en ny kjempehit fra USA, hans versjon av «Fast Car» av Tracy Chapman. Han spiller den ganske likt originalen. Jeg kan ikke huske at noen syntes at Tracy Chapman lagde country, men så hadde hun heller ikke pedal steel-gitar i sin versjon. Pedal steel er ofte selve definisjonen på country, selv om instrumentet har dukket opp i både pop og jazz i senere år. Når det kommer til oppmerksomhet står likevel «Fast Car» i skyggen av to andre sanger den siste tida:

Først av disse to kom Jason Aldean med «Try That In A Small Town». En slags senterpartisang med bygdas verdier i fokus, og en sterkt mistro mot eliten i byene. Dette har vært en del av countrymytologien siden Merle Haggards «Oakie From Muskogee» i 1968. «Bonde ifra bygda» som den ble til på norsk. Den kan ha vært ironisk ment. Mest betenkelig er «Try That In A Small Town» når den kommer til dette med våpenkontroll. Prøver noen å ta fra sangeren skyterne hans skal de få angre. Sterke ord fra artisten som sto på scenen da 61 personer ble drept i en masseskyting på en countryfestival i Las Vegas i 2017.

Et enda større fenomen i det siste er «Rich Men North Of Richmon» av den tidligere ubeskrevne sangeren Oliver Anthony. Også denne ble raskt omfavnet av amerikanske republikanere, men han var raskt ute ned å ta distansere seg fra omfavnelsen. Uansett har Aldean og Anthony laget to av de sangene som definerer amerikansk musikk i 2023, uansett sjanger.

Dolly Parton gir ut sitt første rockealbum i høst.

I tillegg til alt dette er det flere av countrymusikkens største legender som fortsatt holder på. Dolly Parton kommer riktignok snart med sitt første rockealbum. Sannsynlig påvirket av hun ble innlemmet i Rock And Roll Hall of Fame i fjor. En utmerkelse hun først takket nei til, fordi hun ikke syntes hun hørte hjemme i rocken. De allerede utgitte singlene «Let It Be» og «We Will Rock You/We Are The Champions» gjør det ikke direkte lett å glede seg til resten. Heldigvis er historien full av plater med Dolly Parton det går an å høre på med glede. Jeg anbefaler «The Grass Is Blue» fra 1999.

Det er bare 90 år siden Willie Nelson ble født. Han lever heldigvis i beste velgående, og har kommet med sitt andre nye album i år, det 74. totalt. Dette heter «Bluegrass», og har rendyrkede bluegrass-versjoner av mange av hans signatursanger, sånne som «Good Hearted Woman», «Still Is Still Moving To Me», «Sad Songs And Waltzes» og «On The Road Again». Dette er plata som er aller varmest anbefalt denne uka!