Innover en grusvei noen kilometer utenfor Fredrikstad sentrum, ligger Dale Store gård. De siste ukene har det vært mye regn, men akkurat denne marsdagen har sola slått sprekker i skylaget. Hun er raus med de varme strålene sine, som gjør godt i den kalde lufta.
En forretningsadvokat i kjeledress står på gårdsplassen. Han heter Andreas Bjørnebye, og flyttet fra asfaltjungel i Oslo til gjørmeparadis i Østfold for å redde så mange dyr han klarte. Inne i hovedhuset sitter kona hans, Anette Westgaard, som han deler engasjement, gård og filosofi med. Hun skal snart åpne døra og invitere inn på kaffe.
På vei opp mot huset kommer både sjefskatten Trollet og gårdsgjesten Norun Haugen. De hilser mildt og blidt begge to.
Norun kjenner Trollet fra før, og Andreas og Anette også. Hun kjenner kuene og geitene, de kompakte minigrisene og hønene. Og den litt uforutsigbare gåsa ÅsaMund også, men kanskje litt mer på avstand. Aller, aller mest kjenner hun de to store purkene Karen og Maja.
I fjor høst bodde nemlig Norun noen uker her på gården. Hun trengte å komme innpå dyra, og særlig grisene. Hun håpet at det ville hjelpe henne med å reparere det som gikk i stykker inni henne da hun måtte både se på og delta i noe hun ikke kunne fatte foregikk.
Skjult kamera og falsk identitet
Da Norun Haugen var 23 år, bestemte hun seg for å gjøre noe veldig få før henne hadde gjort. Med skjult kamera og falsk identitet, tok hun seg jobb på en grisefarm. Siden en til. Og en til. 13 til sammen, over hele Norge.
I fem år dokumenterte hun forholdene til griser på norske gårder. Materialet ble i samarbeid med NRK til dokumentarfilmen «Griseindustriens hemmeligheter», som sjokkerte mange. Videomaterialet Norun hadde samlet, viste innsiden av norsk griseindustri slik ingen hadde sett den før.
Medieoppslag og debatter fulgte. Økokrim etterforsket flere av bøndene i filmen.
Men så stilnet det. Saker ble henlagt. Tiltak ble snakket om, men ikke innført. Endringene hun hadde håpet skulle skje i landbruket uteble.
Hverdagen kom tilbake, men ingenting var som før for Norun. En nummenhet hun opparbeidet seg mens hun i årevis så dyr lide, ville ikke slippe. Hun turte rett og slett ikke bli glad i dyr igjen. Samtidig var ikke arbeidet hun måtte gjøre for dem over.
[ Fastlegen mente det var en kraftig influensa. Så besvimte Wenche på jobb ]
Så vold være dagligdags
I sin nye bok «Til dyrene – sannheten om norsk dyrevelferd» skildrer Norun Haugen flere av opplevelsene hun hadde på de ulike farmene hun besøkte. En ting som gikk igjen på dem alle, var det som kalles driving. Grisene har ulike soner de oppholder seg igjennom livet, og når de skal flytte mellom dem, drives purkene fra det gamle til det nye stedet.
Norun husker spesielt ei høygravid purke som var halt. Beinet var hovent, og hun ville ikke reise seg før bonden dyttet borti henne. På tre bein humpet hun seg sakte bortover. Det var rundt 40 gravide purker som skulle flyttes til fødebingen den dagen, og det var ikke tid for somlende purker.
Dersom purkene ikke gikk så fort som bonden ønsket, erfarte Norun at det var helt vanlig for dem å bruke vold. Og syke eller skadde dyr tok man ikke hensyn til. Forsinkelser her betydde jo forsinkelser i resten av rutineoppgavene som ventet.
I boken skriver hun:
«Lyden fra hender som slo mot magen til purka, ble høyere og høyere. Hun prøvde å signalisere med svake hyl at hun ikke maktet å gå mer. Foran i rekken hadde det oppstått litt kaos fordi en purke hadde bråstoppet foran døråpningen til fødeavdelingen. Det var en ungpurke som ikke hadde gått denne ruten før, og det ukjente miljøet gjorde henne trolig usikker.
Purkene dannet nå en klynge i den smale gangen, og vi måtte få ungpurka til å bevege seg fremover før drivingen av resten kunne fortsette. Det ga den syke purka litt tid, så da hun kollapset i gangen etter å ha humpet seg flere meter bort fra bingen, fikk hun ligge i fred og pese. Jeg var lettet. Det ga henne tid til å samle krefter til en ny runde.»
[ Åpner julebutikk i april: – Fint med jul hele året ]
Måtte stenge av følelsene
– Når vi forholder oss til dyremishandling i kjøttproduksjon, har vi en tendens til å forenkle. Peke mot at man må være ond eller slem, og at det er karakteren det er noe galt med, sier Norun.
Hun sitter med beina innunder seg i sofaen inne hos Anette og Andreas. Har fått tilbud om kaffe, men avslått.
– Jeg vil snu på det og si at det er systemet det er noe galt med. Det er hvordan det er lagt opp i dag, som påvirker menneskene til å begå disse handlingene.
På farmene hun besøkte så hun det tydelig. Bøndene endret atferd når de kom inn i fjøset. Fra rause, runde til harde og nærest kalde. De stengte av følelsene, og fokuset lå på å gjøre jobben på kortest mulig tid.
[ Ekspert: – Femdagers kontoruke er «utrydda» ]
Særlig griseproduksjonen er veldig rutinepreget, forteller Norun. Flere titalls binger med til sammen hundrevis av dyr skal rengjøres, og ofte jobber bonden helt alene.
– Du ser til slutt bare en rosa matte på betong, for grisene får aldri vist sitt fulle atferdsrepertoar. Det vil også påvirke mennesker til å se dem som maskiner mer enn som levende dyr.
Etter hvert påvirket det Norun også. Hun vokste opp rundt landbruksdyr, og i utgangspunktet hadde hun nok ikke orket å se sitt eget undercover-materiale. Men noe skjedde på veien.
I starten gråt hun etter å ha sett grisene bli mishandlet i bingene. Hun slet også med å holde maska, noe som gjorde at hun havnet i en del situasjoner der bøndene ble mistenksomme. Hun klarte rett og slett ikke skjule så godt hva hun følte. Men etter hvert sluttet gråten å komme.
– Nummenheten kom veldig snikende. Jeg reagerte ikke lenger så mye på det jeg så, og jeg fikk ikke de samme sjokkreaksjonene vi ofte får når vi ser dyremishandling.
Det var skremmende for henne. For det å gråte er jo det samme som å bry seg, tenkte hun.
– Nå vet jeg bedre, men jeg tenkte «har jeg blitt et monster? Er jeg i ferd med å bli slem?».
Selv med et hjerte som brant for dyrene, og et tydelig mål for oppholdet hennes på farmene, klarte altså heller ikke Norun å unngå at følelsene forsvant. Det mener hun det er verdt å merke seg.
– Ingen er immune mot avstumping i den industrien, og det forteller noe ganske skremmende om hvor fort vi blir påvirket. Vi mennesker er ekstremt tilpasningsdyktige. Det er en fordel i mange situasjoner, men det kan også få oss til å begå handlinger vi kanskje ikke egentlig ønsker å utføre.
[ Instituttlederen gikk undercover og brukte ChatGPT på eksamen. Slik gikk det ]
På rehabilitering hos dyrene
Den emosjonelle avstumpingen og nummenheten Norun kjente på, forsvant ikke selv om hun sluttet med undercover-arbeidet. Hun kjente også at det var vanskelig å være rundt dyr, og at kontakten mellom dem ikke var som den var før hun gikk undercover.
Hun var rett og slett blitt redd for å bli glad i dem igjen.
– Hver gang jeg ble glad i dyr i industrien, så måtte jeg etterpå se det dyret bli mishandlet eller tatt livet av. Det gjorde at jeg utviklet en aversjon mot å bli glad i dem. Det er vanskelig å få tilbake den emosjonelle kontakten med dyr, og det er jeg ærlig om. For jeg håper det kan få folk til å tenke litt mer over hvordan det påvirket menneskene som fortsatt jobber i industrien, sier Norun.
En del av løsningen ble å besøke Dale Store gård, der dyra rusler rundt og styrer med sitt. Der ingen forventer noe av dem, annet enn artstypisk atferd.
Kanskje kunne hun her lære å bli glad i dyra igjen?
[ Lovløse jegere går fri: – Det er svært urovekkende ]
Et fristed for dyr
– Se her, så mye grovfôr de får!
Norun viser fram en favn full av tørket gress. På farmene der hun jobbet fikk de bare gi litt.
Grisene er spesielt glad i dette fôret. De roter i det og koser seg. På masse plass, og med masse tid, og uten noen som jager dem rundt, kommer også personligheten til grisene fram.
Det er litt av hovedmålet til paret Andreas og Anette, som driver Dale Store gård hvor Norun er på besøk. I tillegg til å være et andelslandbruk, er gården også det de kaller et dyrefristed.
– Det går ut på at vi tar til oss dyr som har vært utsatt for vanskjøtsel og mishandling, eller som bare ikke har vært ønsket der de bor. Her skal de bo uten at de skal slaktes eller brukes i noen produksjon, sier Anette.
Det vil også si at det ikke er noen menneskelagde rutiner som hindrer dyra i å leve slik de er ment å leve. Det er heller Andreas og Anette som må passe på at de hver dag tilrettelegger for dyrene.
– Det grunnprinsippet vi prøver å fremme under dyreholdet, det er at vi må skifte fokus fra «hvordan er dette til nytte for meg», til «dyr har sin egen verdi». Vi tenker så altfor lett på dem som en ressurs, noe vi skal bruke. Men det er ikke våre behov som er i fokus her, sier Andreas.
Om lag 70 dyr bor på gården. Det er lamaer, kuer, gjess, griser, hester, geiter og høner. Blant annet. Eller «alt utenom sjiraff», som Anette sier. Og det er mange nok.
– Vi ser hvor mye det krever. Vi har «bare» 70 dyr, og vi løper hele dagen for å klare å sørge for at alle har det bra hele tiden. Nå går riktignok våre dyr ute, og har andre levekår enn for eksempel grisene som har trange betongbinger. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å skulle gi 600 griser et godt liv, og å klare å følge dem opp når man er kun én eller to personer, som de jo ofte er.
[ Victoria (15) flyktet fra Odesa: – Da krigen startet, forsto jeg det ikke med en gang ]
Et spesielt forhold
Under oppholdet, eller rehabiliteringen som Norun kaller det, på Dale Store gård, fikk Norun ekstra kontakt med purkene Karen og Maja. Når Norun nå kommer med grovfôret til dem, kommer de tunge og trøtte ut av bingen sin.
De går ut og inn når de vil, og har et stort område å ferdes på. Og de er så store! Mye større enn de purkene Norun så da hun jobbet på de ulike grisefarmene. De var tynne, og skrale. Superpurkene som de kalles, som kunne føde inntil 16 grisunger, mer enn dobbelt så mye som det som er naturlig, ble gjerne inseminert bare noen uker etter forrige fødsel.
I boken forteller hun om et møte med en slik gris, som ble tynnere i takt med at grisungene ble større.
«Det blodige slitasjesåret på skulderen hennes vokste seg større desto eldre grisungene ble. Å fostre fram så mange grisunger tæret på kroppen hennes, og det hjalp heller ikke at hun mesteparten av tiden lå rett på betongen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å spraye såret med desinfeksjon og prøve å gjemme unna flere halmstrå og litt mer sagflis til henne. Det hjalp ikke mye. Desinfeksjonen hindret kanskje fluene i å legge egg i såret, men såret ble ikke mindre.»
[ Hjemmesykepleier: – Hæh? Har du barn? Men jeg har aldri sett noen her? ]
Å se Karen og Maja få leve slik de er ment til å gjøre, hadde derfor stor innvirkning på henne. Hun fikk en egen rutine med dem, lot dem snuse på hendene hennes og ga dem løvetann ved siden av det andre fôret.
De kjente henne snart igjen, og det ble litt fornærmet grynting om hun ikke hadde med løvetann. Det skulle liksom bare mangle. Også nå når hun er tilbake på besøk, visste purkene at det vanket noe ekstra når de ser at det er hun som kommer.
– Jeg er veldig vant til underkua purker, som var mer redde enn nysgjerrige. De turte aldri å uttrykke hva de egentlig ønsket. Så det å møte disse jentene, selvstendige og viljesterke, se forskjellen på dem og personlighetene deres, og se dem grave i jorda og leve i fred, det var utrolig fint.
Men det var en stor overgang også, medgir hun.
– Jeg føler noe i hjertet mitt når jeg ser dem, men jeg merker også at når jeg kommer tilbake til Oslo at jeg blir litt nummen og distansert fra dyr igjen. Det forteller også hvilken utrolig evne dyr kan ha til å vekke følelser. De borer seg igjennom hos oss mennesker, gjennom forsvarsverket. Hvis man får se dem leve slik de skal, sier hun, og tar en liten pause før hun fortsetter med tydelig varme i stemmen:
– Jeg skulle gjerne hatt med alle bøndene jeg har møtt hit, så de kunne vært med dyr på nye måter. Det tror jeg de hadde hatt veldig godt av.
---
Dale Store gård
- Et andelslandbruk og dyrefristed som ligger på Gressvik i Fredrikstad.
- Tar imot dyr som har levd i vanskjøtsel, eller som av andre årsaker har behov for et nytt hjem. Cirka 70 dyr bor på gården.
- Finansieres gjennom medlemskontingenter, fadderordninger og sponsorer.
- Drives av ekteparet Anette Westgaard og Andreas Bjørnebye.
- Deler fra livet på gården på instagramkontoen @dalestoregard.
---
[ Nato-forskere: Derfor tyder ingenting på snarlig Ukraina-medlemsskap ]
Norun mot næringa
Da dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter» kom, basert på Noruns undercover-materiale, trodde hun virkelig at det skulle bli endringer. Det måtte det jo bare.
– Jeg trodde det, for jeg tenkte at jeg har veldig stor tro på at folk er opptatt av dyrevelferd. Det tror jeg enda og, man trenger bare disse jevnlige påminnelsene. Det er noe moralsk intuitivt: når vi ser dyr lide, skjønner vi med en gang at dette er galt.
Kontrastene mellom Dale Store gård og grisefarmene Norun jobbet på, er store. Men Norun jobber ikke for å legge ned norsk kjøttproduksjon. Hun har nok med å prøve å få politikerne til å forbedre den.
– Det er jo en kamp bare å få til mykt underlag for purkene, et forslag som holdt på å bli fjernet. Så jobbet vi fem-seks måneder for å få det inn igjen, sier Norun.
Hun refererer til arbeidet med ny felles forskrift om storfe, svin, sau og geit som ble startet i 2013. Fem år senere kom første forskriftsutkast fra Mattilsynet til Landbruksdepartementet, der mykt underlag for svin var et krav.
I mai 2022 ble dette fjernet. I et skriftlig spørsmål til landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp), spør Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) fem måneder senere om hvorfor.
Svaret fra Borch var som følger:
– Slik representanten også utdyper i sin begrunnelse for spørsmålet, mener Mattilsynet at forslaget om å utvide kravet om mykt liggeunderlag kan innebære store økonomiske og praktiske konsekvenser for bøndene. For å unngå at arbeidet med å få forskriften på plass forsinkes, har Mattilsynet valgt å ta blant annet forslaget om mykt underlag ut av forskriftsutkastet.
Det tar med andre ord tid.
– Det ble litt mørkt i en periode. Det ble mange endringer i mitt liv, men for grisene ble det ingen forandring. Det var veldig skuffende. Det jeg gjorde var å mobilisere de kreftene jeg hadde igjen for å begynne å jobbe politisk for grisene. Jeg tenkte at når ikke endringer kommer, må jeg gå inn og prøve. Det var viktig for meg å bruke frustrasjonen til noe konstruktivt for dyrene, sier Norun.
[ Fastlegen stilte meg spørsmålet jeg trodde det var umulig å få i Norge ]
Full av løsninger
Så hun gir seg ikke. I ti år har Norun jobbet for landbruksdyras rettigheter. Og selv om hun ikke lenger kan gå undercover, kan hun holde foredrag, spre informasjon på sosiale medier, og «plage» politikere.
Og hun vet at det er ved å fortelle historiene til enkeltdyra at hun har størst mulighet for å lykkes med arbeidet sitt.
– Man kan slå i bordet med fakta og statistikk, men det er de møtene med dyra som får folk til å føle mer. Vi trenger mer empati inn i dyrevelferdsdebatten, slår hun fast.
Hun ser det jo selv også, når hun jobber politisk. Det blir mye fokus på detaljer, økonomi, og hva som er realistisk. Slik mister man litt det store bildet, mener Norun. Hun mener også at det ikke er så rart at forbrukerne, vanlige folk, også gjør det.
– Utviklingen har gått i feil retning ganske lenge, men den skjøt fart på nittitallet. Da ble det en revidering av landbrukspolitikken, hvor man satte ned prisene på kraftfôr. Slik kunne de kraftfôrbaserte husdyrholdene, kylling og gris, øke produksjonene. Vi bevegde oss vekk fra beitelandbruket vi ofte forbinder med norsk landbruk, og mot industriell produksjon.
Og når sa egentlig den norske befolkningen ja til denne utviklingen, spør Norun.
– Jeg tror vi kan skille litt på borger og forbruker. Som borgere har vi meninger og holdninger, og har dyrevelferdsloven som vår kollektive moral. Men med en gang du blir en forbruker, i butikken i en hektisk hverdag, blir det vanskeligere å omsette den borgeren på et vis.
Derfor må det legges til rette for at man kan gjøre bevisste valg, mener hun.
– Vi trenger insentiver for å redusere kjøttforbruket. Kjøtt må bli dyrere, og bøndene må sitte igjen med mer av pengene. Plantebasert mat må bli billigere og mer tilgjengelig, sier hun, og utdyper:
– Man blir ikke motivert til å endre forbrukervanene sine når man hele tiden får høre at billig pris og god dyrevelferd er forenlig.
[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]
[ Griseavsløringene: – Det de kaller uvarslede tilsyn er ikke uvarslet ]
---
Norun Haugen (f. 1990)
- Norsk dyrevelferdsrådgiver, foredragsholder og forfatter.
- Med ulike, falske identiteter jobbet hun i fem år som fjøshjelper på norske grisefarmer. Hun dokumenterte alt med skjult kamera.
- Ga i 2019 ut dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», i samarbeid med NRK.
- I 2023 kom hun med boken «Til dyrene – sannheten om norsk dyrevelferd».
- Poster om dyrs rettigheter på instagramkontoen @norunhaugen.
---
