Nylig skrev Shanzeh Humair (27) et oppsiktsvekkende og sårt debattinnlegg i Avisa Oslo, om eldreomsorgen i Oslo og fraværet av pårørende.
«Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk» lød overskriften, og fortsatte med teksten:
«Jeg har en krevende jobb, både fysisk og psykisk. Det som gjør meg dårlig er noe helt annet.»
– Ja, jeg fikk faktisk et sjokk da jeg opplevde at den gamle damen jeg hadde besøkt så mange ganger faktisk hadde familie. Jeg hadde besøkt henne i fire år og aldri sett ett eneste menneske der, sier Shanzeh Humair (27), som jobber som hjemmesykepleier.
– Da hun åpnet døra sa hun: Åh, så fint at du kom, jeg gledet meg til å snakke med deg, sånn at jeg fikk høre min egen stemme. Hun hadde altså ikke snakket med noen siden jeg var der sist. Og det var jul. Det lå en julegave på bordet, det var slik jeg skjønte at hun hadde familie, barnebarn og oldebarn. Hun hadde pyntet huset. Men ingen kom.
Når man hører om svikten i eldreomsorgen synes jeg det er merkelig at ikke folk tenker: «Hvordan går det med mamma?» eller «Hvordan står det til med pappa?»
— Shanzeh Humair, sykepleier
[ Eline Skår var uføretrygdet og uten jobb i årevis. Så kom telefonen som endret alt ]
Må samarbeide
Shanzeh Humair har jobbet i helsevesenet i fem år. Og hun er ikke i tvil: ensomhet er et stort problem blant eldre.
– Når man hører om svikten i eldreomsorgen synes jeg det er merkelig at ikke folk tenker: «Hvordan går det med mamma?» eller «Hvordan står det til med pappa?» Jeg skjønner det rett og slett ikke, sier Shanzeh Humair.
– Det er blitt flere eldre, de lever lengre, og mange blir også veldig syke. Særlig den siste tiden av livet kan være vanskelig, med komplekse sykdomsbilder, mye smerter, nedsatt funksjonsevne, nedsatt mobilitet og ekstrem avhengighet av hjelp. Og det er da de trenger støtte fra familien aller mest, sier Shanzeh Humair, som mistenker store mørketall for ensomhet og dødsfall knyttet til det.
– Når eldre har det elendig, og ingenting å leve for skjønner jeg at folk gir opp, sier hun og legger til at hun fikk sjokk da hun innså at folk rett og slett ikke kommer og besøker de gamle menneskene hun møter.
– Mange av de gamle jeg møter har barn, en god del har også barnebarn og oldebarn. I begynnelsen overrasket det meg veldig, spesielt siden de så sjelden fikk besøk. Vi som jobber i hjemmesykepleien gjør selvfølgelig alt vi kan for at folk skal føle seg ivaretatt, men vi er ikke noen erstatning for pårørende. Vi har få hender som kan ta vare på de gamle, og vi trenger å samarbeide med familiene, sier Shanzeh Humair.
[ Sjefen sendte Joakim og Frid grove e-poster i fylla: – Helt sykt det han skriver ]
Bruk telefonen
Etter at kommentaren hennes ble trykket var det en taxisjåfør i kommentarfeltet som fortalte at han var blitt oppringt av en eldre dame på julaften.
– Han skrev at hun bare ønske å bli kjørt rundt i byen for å se litt liv, fordi hun var helt alene. Han endte med å ta henne med hjem til seg og familien, til tross for at de er pakistanere og ikke feirer jul. Men det var så vondt at hun skulle sitte alene, sier Shanzeh Humair.
Hun hører folk skylde på at de har travle jobber, barn og mange aktiviteter å følge opp. Det har hun også, som alenemor til en gutt på 7 er det mye å henge fingrene i. Likevel tar hun seg alltid tid til å snakke med bestefaren sin nesten hver dag på skype fra Pakistan.
– Det er så lettvint å bare plukke opp telefonen og ringe. Bestefar pleier å si at det er det samme som at jeg kommer på besøk. Jeg spurte han her om dagen: har du noen gang tenkt på om du er ensom? Da svarte han at det hadde han aldri tenkt på. Du vet i Pakistan bor vi gjerne i større familier, han har et rikt sosialt liv med barn, barnebarn og oldebarn. Han er 91 år, smiler Shanzeh Humair. Og legger til at hun skulle ønske flere eldre også i Norge kunne føle mer på denne typen fellesskap.
– Bestefar er ikke bare bestefar, han er også en god venn som kan gi meg gode råd når jeg strever med noe. Gamle har levd lange liv og kan lære oss mye, det bør vi også huske på – at vi kan ha noe å lære av de eldre, sier Shanzeh Humair, som også ønsker å oppdra sønnen slik at han ser verdien i å holde kontakten med de eldste i familien.
– Så vil han forhåpentligvis også passe på meg når jeg blir 91, smiler hun.
– Selvfølgelig skal vi som pleiere gjøre jobben vår. Det er ikke sånn at vi ønsker å legge ansvaret over på de pårørende, det er ikke det som er meningen. Jeg tror bare det ville bli så uendelig mye bedre om vi kunne samarbeide, det tror jeg både de eldre, familien og vi alle ville syntes var veldig givende, sier Shanzeh Humair.
[ Hennie (19) ble bedt om å ta taxi til legevakten. To timer senere var hun død ]
Dødelig ensomhet
Hun kaller ensomheten for den usynlige dødssykdommen. Og forteller om eldre som gir opp og mister livslysten fordi de ikke har noe å se fram til.
– Det er viktig å ha noe å glede seg til, noe lystbetont. Av og til tenker jeg på en eldre dame jeg pleide besøke, hun var helt frisk og klar i hodet, men satt i rullestol. Hun klaget på at hun følte seg så ensom og en dag så sa hun: «Jeg har gitt blaffen i alt og røyker veldig mye nå.» Hun døde noen dager senere, og jeg vil si at ensomheten var en indirekte årsak, sier Shanzeh Humair.
– Familien kom for å rydde leiligheten. Jeg lurer ofte på, hvor er de pårørende mens de gamle fortsatt er i live? under Shanzeh Humair.
Familien kom for å rydde leiligheten. Jeg lurer ofte på, hvor er de pårørende mens de gamle fortsatt er i live?
— Shanzeh Humair, sykepleier
– Jeg tror eldre føler seg verdiløse, til tross for alt de har ofret for egne barn. De fortjener så uendelig mye mer. Mange eldre dør til og med alene, uten at noen er der. Det er forferdelig vondt. Jeg har dessverre opplevd flere ganger at de gamle brukerne har dødd hjemme alene, altså mellom to av våre besøk i løpet av en vakt. Det er uverdig, vondt og gjør sterkt inntrykk.
Hun er sikker på at aktive pårørende bidrar til velvære, er forebyggende og helsefremmende for de gamle.
– Jeg har jobbet både i hjemmesykepleien og som sykepleier og sett at folk får julegaver, og folk sender blomster på morsdagen, og kort: «Takk mamma, jeg er glad i deg». Og så tenker man det holder. Da har man liksom gjort sitt. Men et besøk betyr så uendelig mye mer. Her må man endre tankegangen, og gjøre mer, sier Shanzeh Humair.
[ Monica ble politi – broren Roy ble beinhard kriminell ]
[ Er det blitt lettere å være varsler etter #metoo? ]
