Når den gode hensikt blir farlig

Regjeringens forslag til ny lov om Etterretningstjenesten ivaretar ikke journalisters vern om anonyme kilder godt nok.

Blir forslaget vedtatt slik det nå foreligger, vil kildetilfanget og samfunnsviktig journalistikk utenfor landets grenser kunne bli rammet.

Problemet er kontrollmekanismene og en manglende forståelse for hvordan journalister jobber opp mot utsatte kilder – i dette tilfellet i utlandet.

Etterretningstjenesten skal innhente og analysere informasjon om forhold som kan bidra til å avdekke og motvirke utenlandske trusler. Trusselbildet øker i kompleksitet, og den nye loven er ment å styrke tjenestens evne til å innhente elektronisk kommunikasjon som transporteres over den norske grensen.

E-tjenestens mulighet for tilrettelagt innhenting om utenlandske trusler vil innebære at en vesentlig andel av informasjon som hentes inn, vil være irrelevant for etterretningsformål.

Dette forsøker regjeringen å bøte på ved at søk og innhenting av data bare kan gjennomføres gjennom forutgående domstolskontroll av Oslo tingrett. Som regjeringen selv skriver: «Det vil virke mindre betryggende om Etterretningstjenesten selv skal fatte beslutningen, eller om myndigheten legges til et departement.»

Utfordringen er at det på dette tidspunktet er umulig for retten og advokaten som skal være til stede under rettsmøtet, å vite om materialet kan avsløre en anonym kilde.

Det kan i en kjennelse kanskje sies noe generelt om ytrings- og informasjonsfriheten der søket for eksempel vil fange opp treff på et mediehus i utlandet. E-tjenesten vil likevel først oppdage at de har innhentet informasjon fra en journalist etter at innhentingen er foretatt og materialet er undersøkt. Domstolsprøvingen av ytringsfriheten blir etter vår mening i realiteten derfor illusorisk.

Når informasjonssamlingen og datasettet skal behandles av Etterretningstjenesten, er det lagt inn en særbestemmelse av hensyn til kildevernet.

Beslutning om å behandle opplysninger som kan identifisere en kilde, skal likevel treffes av Forsvarsdepartementet.

Departementet som ivaretar politisk styring og forvaltningskontroll med tjenesten, skal altså utføre den såkalte ekstra rettssikkerhetsgarantien. Det legges med andre ord opp til en kontrollordning med fravær av armlengdes avstand, og som lett kan føre med seg lojalitetsproblemer.

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har derimot lagt til grunn at de svært strenge vilkårene som gjelder for kildesensitivt materiale må gjennomgås av en uavhengig beslutningstaker. Kontrollen skal utføres av et organ adskilt fra virksomheten som kontrolleres.

I forslaget til ny etterretningstjenestelov legges det til grunn – helt uten henvisning til rettskilder – at disse grunnprinsippene gjelder for politi og påtalemyndighet, bare ikke for E-tjenesten.

I stedet for å ta som utgangspunkt at disse kravene skal respekteres og anvendes av alle offentlige myndigheter, slik for eksempel Nederland gjør, velger regjeringen i stedet intern kontroll på etterretningsområdet.

Dette mener vi strider mot Den europeiske menneskerettskonvensjonens bestemmelse om vern av anonyme kilder. For å oppfylle våre internasjonale forpliktelser, mener vi det må være domstolen som skal kontrollere E-tjenestens behandling av kildesensitivt materiale.

Når det gjelder E-sjefens mulighet til å gi ordre i stedet for å vente på rettens kjennelse i hastetilfeller, sammenligner regjeringen likevel reglene med PSTs bruk av tvangsmidler. Men her er det særregler om uavhengig kontroll av hensyn til kildevernet, som også må gjelde på etterretningsområdet.

Det eneste eksemplet som brukes for behovet for E-sjefens hastekompetanse, er uansett at et alvorlig cyberangrep finner sted på en helligdag, og tjenesten har behov for å søke i lagrede data for å kunne stanse angrepet.

Når Oslo tingrett blir en særdomstol i slike saker, må regjeringen etter vår mening kunne bruke ressurser på å åpne opp for rettsbehandling – dersom et slikt angrep skulle finne sted på en helligdag.

Tingretten har allerede retningslinjer for at visse typer saker kan behandles på slike dager, og tilsvarende prosedyrer må kunne etableres i etterretningssaker.

Vi betviler ikke at regjeringen har de beste intensjoner for å avsløre dem som har onde hensikter, men det må ikke vedtas en lov som kan bidra til det motsatte. At samfunnskritisk informasjon ikke kommer ut, fordi frykten for å bli avslørt gjør kilder tause.