Statuesommer

Verken rasisme, kvinneundertrykking eller klasseskiller forsvinner når statuene rives.

Vi lever i en verden hvor hvit hudfarge er et tegn på rikdom og svart en indikator på fattigdom. Det betyr på ingen måte at alle med hvit hud er rike, eller at alle med sjatteringer av mørk hud er fattige, men det er like fullt sant.

Sånn er det om man ser på forskjellene i rikdom og velstand mellom i land på det afrikanske kontinentet og land i Europa. Og sånn er det i land med en blanda etnisk befolkning.

Det eneste «svarte» landet med en stor hvit befolkning, Sør-Afrika, er fortsatt bare tre tiår fra apartheid.

Les også: «Etter min mening er det tvilsomt om Stalin fortjener noen statue i likhet med Churchill»

I de tidligere kolonimaktene Storbritannia og Frankrike er det en stor underklasse som er synlig gjenkjennelig fordi de deler den ikke-hvite hudfargen, og i USA, det tjuende århundrets seirende supermakt, er avstanden mellom etterkommerne etter slavene og etterkommerne til de hvite kolonialistene så stor at man jevnlig snakker om rasekamper.

Dette skillet er, eller oppleves, som helt grunnleggende fordi det baserer seg på en enkel og lett identifiserbar ytre faktor. Folks utseende, eller hudfarge.

Man trenger ikke veksle ord eller bli kjent for å se skillet, og man kan heller ikke kvitte seg med det.

Folk skifter kjønn i dag. Ikke hudfarge. Uansett hvor rik en svart kvinne blir i USA er hun fortsatt svart, uansett hvor fattig en hvit nordmann er, er han fortsatt hvit.

Om man tviler på at dette har noe å si for hvordan mennesker møtes i verden, hvilke muligheter, friheter og begrensninger det fører med seg å bære den ene eller den andre huden utenpå kroppen, er det nok å reise som hvit mann i et afrikansk land. Eller for øvrig hvilket som helst annet sted i verden.

Du blir antatt å være rik og behandla deretter. Og motsatt.

Reiser du som svart mann eller kvinne, er sjansen for at du mistenkes for å være kriminell, prostituert eller «ulovlig» flyktning desto større. I USA er det gått så langt at velstående svarte amerikanere forteller at de ikke tør ringe på døra til sine hvite naboer for å levere feilsendt post. De kan risikere å bli skutt på.

Mens hvite amerikanere med store våpen og lite vett kan innta offentlige bygninger uten at de anses som truende nok til at politiet griper inn.

Det er to grunnleggende årsaker til at hvite og svarte møtes på så ulikt vis.

Og som alt i verden, henger de så tett sammen at det er nesten umulig å skille dem ad. Det ene er økonomisk. Afrikanske land er jevnt over fattigere enn europeiske. Svarte amerikanere er jevnt over fattigere enn hvite. Det er den svarte befolkninga i Sør-Afrika som jobber i gruvene og som hushjelper for de velstående. Det samme mønsteret finnet man i Europa med «svarte» fattige bydeler, innvandrere i lavstatusyrker og en hvit elite.

Det er altså en objektiv grunn til at jeg blir antatt å være rikere og mektigere enn mine ikke-hvite venner. På samme måte som jeg som mann antas å være mektigere, friere og mer velstående enn kvinner. Ikke fordi jeg nødvendigvis er det, men fordi det empirisk er større sannsynlighet for det.

Den andre årsaken er ideologisk.

Den vestlige verden blei gjennom opplysningstida, den industrielle revolusjonen og kolonialismen hegemonisk. I ei tid hvor noen av våre fremste idealer og mest fantastiske oppfinnelser blei til, demokrati, ytringsfrihet, moderne medisin, elektrisitet, arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse for å nevne noe, var også det rådende verdenssyn at den hvite manns overlegenhet var nærmest genetisk betinga.

Religion og vitenskap gikk hånd i hånd med undertrykking og utbytting når det var svarte eller andre ikke-hvite som blei undertrykka. Denne rasistiske ideologien var overbygginga på den samfunnsutviklinga som også skapte de økonomiske og politiske forskjellene vi ser i dag. Og ideologien lever videre.

I sin vulgære form som rein rasisme, i mer subtile former som fordommer, strukturell undertrykking og ulike forventningene knytta til folk ut fra hudfarge.

Les også: – Engasjementet mitt kommer fra frustrasjon over hvordan mennesker og samfunnet kan være (Dagsavisen +)

Dette, at verden er delt ikke bare etter geografi, kjønn og klasse, men også etter hudfarge, er et av de aller største problemene menneskeheten står ovenfor. Og derfor er det helt uforståelig for meg at samtida mi nå ser ut til å gjøre kampen mot denne enorme ulikheten til en kamp om statuer og språk.

Jeg tror ikke at livet til norskafrikanere blir bedre om statuen av Holberg utafor Nationaltheatret i Oslo tas ned og settes på museum. Like lite som jeg tror at å lære ungene å si melaninrik og melaninfattig om hudfarge i stedet for svart og hvit, vil bety noen som helst endring av de strukturelle forskjellene på svarte og hvite menneskers muligheter i verden i dag.

Tvert om, det framstår mer og mer som en rein avsporing.

Raseriet på Twitter om noen bruker feil begreper, det plutselige sinnet mot Holberg, Churchill eller et maleri i rådhuset i Bergen er grunnlag for en uendelig rekke symbolhandlinger på sosiale medier.

Det skaper en følelse av at noe skjer, at «the times they are a-changing», mens koronaresesjonen i verdensøkonomien bare forsterker ulikheten for alle dem som ikke har tid eller mulighet til å framstille seg sjøl på nettet. Vi får kanskje en mer strigla offentlig samtale, med et nesten totalitært krav til reinhet i ord.

Men jakten på dem som bruker feil ord eller forsvarer feil statuer endrer ikke virkeligheten på bakken.

Og jeg frykter at kompromissløsheten i debatten om symboler og språk gjør det vanskeligere å bygge allianser i kampen mot de store strukturelle ulikhetene.

Hadde noen spurt meg om jeg syns det var en god idé å reise en statue av Churchill på Solli plass, eller skipsreder Bergesen i Stavanger eller Olav Tryggvason i Trondheim for den saks skyld, ville jeg fort sagt nei.

Statuer interesser meg lite, og samlinga av en gang mektige menn som har fått gatenettet i våre store byer oppkalt etter seg, inneholder svært få av mine helter.

Men jeg tror ikke på en politisk bevegelse som gjør det til kampsak å fjerne dem. Kvinnekampen i Norge har kommet lenger enn nesten noe annet sted i verden. Det var ikke språk eller symbolkamp som vant fram. Det var langsiktig politisk organisering og strukturell endring. Det er mye viktigere og utrolig mye vanskeligere enn kampanjer på Twitter.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.