Kommentar

Klimapolitisk fiasko

Arbeiderpartiet avslutter stortingsperioden med å avlyse den nasjonale klimadugnaden. Det er både uansvarlig og uklokt.

Etter valgseieren i 2021 erklærte Jonas Gahr Støre at han hadde sett sine to barnebarn i øynene og sagt at han skulle gjøre alt i sin makt for klimaet. Nå avsluttes stortingsperioden med en ren fallitterklæring, skriver Eivind Trædal.
Etter valgseieren i 2021 erklærte Jonas Gahr Støre at han hadde sett sine to barnebarn i øynene og sagt at han skulle gjøre alt i sin makt for klimaet. Nå avsluttes stortingsperioden med en ren fallitterklæring, skriver Eivind Trædal.
Publisert Sist oppdatert
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Om noen uker skal regjeringens ferske klimamelding behandles i Stortinget. Den største nyheten der, er at Arbeiderpartiet vil få flertall for å avlyse det norske klimamålet. De har knapt nok prøvd, og dermed heller ikke lyktes, i å finne nok utslippskutt til å redusere norske utslipp med 55 prosent innen 2030. I skrivende stund kollapser drømmen om et «bredt klimaforlik» på Stortinget. Venstre, MDG, SV og Senterpartiet har allerede trukket seg ut.

Å avlyse klimamål er nærmest blitt tradisjon i Norge, men dette er likevel oppsiktsvekkende. Etter valgseieren i 2021 erklærte Jonas Gahr Støre høytidelig at han hadde sett sine to barnebarn i øynene og sagt at han skulle gjøre alt i sin makt for klimaet. Han leverte også nye takter: Norge skulle endelig få et nasjonalt bindende klimamål. Klima og natur skulle være «rammene for all politikk». Nå avsluttes stortingsperioden med en ren fallitterklæring.

Norge er et nyrikt og uansvarlig land som konsekvent skulker dugnaden i borettslaget, eller til nøds sender au pairen.

Denne formen for fiasko er ganske uvanlig i vår del av verden. I vårt nabolag tar man klimapolitikken alvorlig. Norge er unntaket. Mens utslippene i Danmark har falt med 46 prosent siden 1990 og Sverige med nesten 40 prosent, viser de siste tallene ni prosent kutt i Norge. EU ligger også i rute til å nå sine klimamål. Og før du spør: nei, dette skyldes ikke at Norge allerede var så miljøvennlig i 1990 at vi ikke trengte å kutte utslippene våre. Norske klimautslipp per innbygger er på 7,1 tonn, mens Sverige ligger på 3,4 tonn, Danmark 4,6 og Finland 5,7. Norges treghet skyldes ikke at vi har manglet gode klimatiltak å gjennomføre. De siste ti årene har norske regjeringer bestilt og mottatt hundrevis av sider med utredninger og ekspertråd. Bare 13 prosent av anbefalingene har blitt gjennomført, ifølge en fersk gjennomgang av tenketanken Langsikt.

Årsaken er at vi er et oljeselskap med et land, mer enn et land med et oljeselskap. I den samme perioden vi skulle kutte utslipp, har vi satset på en storstilt utvidelse av olje- og gassproduksjonen. Toppen av oljeutvinningen ble nådd omtrent samtidig som vi skulle ha nådd det første klimamålet, i år 2000. Det røyk, det også.

I stedet for å være et foregangsland for klimaet har Norge eksportert milliarder av tonn CO2, og tjent oss rike på økende global oppvarming. Oljebransjen setter tempoet for det grønne skiftet her til lands. Et av de få store «klimatiltakene» som har blitt vedtatt på Stortinget denne våren har handlet om å utvide oljealderen ved å elektrifisere et anlegg for flytende gass i Finnmark.

Les også: Silicon Valley vil ha «fristat» på Grønland, skriver Cornelia Kristiansen

I fraværet av politisk vilje til å kutte norske utslipp, har vi utviklet en særegen norsk tenkemåte om klimapolitikk, som grovt sett kan sies å basere seg på to ideer. Den første er at det er alltid best å kutte utslipp på en «globalt kostnadseffektiv» måte. I utgangspunktet en fornuftig tanke. Helt til man innser at det billigste stedet å kutte alltid er i fattige land, mens de største utslippene skjer blant verdens rikeste. Det er altså et snedig argument for å betale et utviklingsland for å kutte utslipp for oss.

Regjeringen satser nå på å kjøpe «klimakvoter» som, inntil videre, ikke finnes. I praksis må en rekke utviklingsland finne fram til klimakutt som de kan gjennomføre, dokumentere og «selge» til oss. Hvis disse prosjektene skulle materialisere seg, så vil Norge i beste fall bruke titalls milliarder kroner på å oppgradere andre land, fremfor å omstille vår egen økonomi.

Den andre grunnideen i den dysfunksjonelle norske klimapolitikken er at det alltid er best å satse på ti fugler på taket, i form av nye og uprøvde teknologiske løsninger, heller enn én i hånda. Dette omtales i positive ordelag som «teknologioptimisme», men er først og fremst et utslag av demokratipessimisme. Politikerne tror ikke at de kan gjenvelges om de gjennomfører klimatiltak som kan påvirke folks livsstil, enten det er flyreiser, biff eller bilkjøring, så da håper de at ny teknologi kan løse problemene uten å plage noen.

Jonas Bals: En superspreder av russisk propaganda

Optimismen er større enn noensinne. Det må den være, fordi vi får stadig dårligere tid. En fersk gjennomgang fra klimaforskningssenteret Cicero på oppdrag fra WWF viser at halvparten av de største klimakuttene til Regjeringen er basert på teknologi som ikke er klar til bruk. Det er tydeligvis lettere å se for seg hydrogenfly enn at flere kan velge toget, og lettere å se for seg at vi kan suge CO2 ut fra lufta enn at flere kan spise vegetartaco.

Problemet er naturligvis at ny teknologi ofte blir dyrere og vanskeligere enn først antatt, eller kanskje ikke lykkes overhode. Det er bare å se på Stoltenbergs mislykkede «månelanding» i form av CO2-rensing på gasskraft, eller de mange løftene om elektriske fly og hyperloop. En annen risiko er at «tekno-fiksene» ikke adresserer de grunnleggende problemene, eller skaper nye problemer. Som da nordmenn ble oppmuntret til å kjøpe dieselbil og vi fikk farlig byluft, eller da elbilene begynte å utkonkurrere kollektivtransport i byene og skape mer kø og svevestøv.

Støre lovet et taktskifte i klimapolitikken for fire år siden. Mange velgere trodde ham. I stedet er vi nå tilbake til den samme dysfunksjonelle og ansvarsfraskrivende politikken som har gitt Norge til et annerledesland i det nordiske nabolaget. Et nyrikt og uansvarlig land som konsekvent skulker dugnaden i borettslaget, eller til nøds sender au pairen.

Dette kan bare endre seg den dagen Norge får en regjering og et stortingsflertall med høyere ambisjoner. Det kan vi heldigvis få til høsten. Miljøengasjerte nordmenn bør ta en kikk på behandlingen av klimameldingen i vår på Stortinget. De partiene som ønsker å avlyse den nasjonale klimadugnaden ved å nok en gang avlyse klimamålet, fortjener ikke en ny sjanse.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS