«Endelig er det lov til å mene noe igjen», sa en kompis til meg denne uka. Vi hadde akkurat diskutert videoen som satte fyr på internett forrige helg. Videoen av en muslimsk gutt som nektet å håndhilse på sin kvinnelige rektor under en vitnemålsutdeling.
Jeg tror flere har kjent på det samme, at ordskiftet har vært preget av politisk korrekthet lenge nå. At «woke»-tilhengerne har dominert og satt premissene for debatten.
At man har måtte vokte seg for hva som sies, hva som menes. For hvis du trår feil, kan du fort havne i skuddlinjen i en kulturkrig du egentlig ikke ville være med i.
Og er du riktig uheldig, kan du til og med bli kansellert. Kanskje for alltid.
De fleste bevegelser blir før eller siden møtt av en motreaksjon. Heldigvis, tror jeg vi kan si. Og kanskje enser vi nå et slags stemningsskifte. At det er blitt litt mer lov å ta et steg tilbake og stille spørsmål, fremfor å hive seg på den første og største meningsbølgen.
Enten debatten handler om Pride-flagging eller kirurgiske inngrep på barn som vil skifte kjønn. Eller vindmøller på Fosen. Eller fjerning av statuer, sensitivitetslesing av bøker, eller hvilke malerier som skal få pryde Nasjonalmuseet.
Eller om muslimer som nekter å håndhilse på kvinner.
[ Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet ]
Det enkleste hadde helt klart vært å hoppe bukk over debatten om håndhilsing. Det er jo ingen hemmelighet at de fleste av oss lider av moderat til høy grad av berøringsangst i møte med religion og kulturelle forskjeller.
Ikke at det er så rart heller. Antirasistisk Senter kom raskt på banen og stemplet rektorens reaksjon som «rasistisk».
Majoriteten av dem jeg følger i sosiale medier er altså rasister, ifølge organisasjonen. Blant dem folk fra media, kulturliv og politikken. Fra både høyre- og venstresida. Og helt vanlige folk jeg kjenner, folk som er rause og tolerante.
Det tok ikke lang tid før Antirasistisk Senter modererte seg. Kanskje enset også de at woke-pendelen er i sving? De skjønte i hvert fall at å kalle dette for rasisme, var å gå litt for langt. Altfor langt, vil jeg si.
Dermed valgte organisasjonen heller å kalle hendelsen for «et tydelig uttrykk for kulturell overlegenhet». Som om det ville mykne opp nordmenn med sterk ryggmargsrefleks for det vi mener er likestilling.
Vi skal selvsagt ha respekt for andre kulturer og religioner. Men kan vi ikke ha det uten å bli helt verdiløse? Jeg tviler på at det gagner antirasismens sak når helt vanlige, tolerante nordmenn stemples som kulturoverlegne.
[ Lars West Johnsen: INP kan sette politikken i revers ]
Vi ser motreaksjoner også i utlandet. Ikke at færre står opp for rasisme og diskriminering, men at måten det er blitt gjort på de siste årene blir utfordret. «Dagens antirasister står i fare for å fostre mer rasisme», sa forfatteren Kenan Malik til Aftenposten denne helga.
Noen har ymtet frempå det samme her i Norge, i forbindelse med Pride-debatten som har gått. At vi faktisk risikerer å støte fra oss folk som egentlig er enige i verdiene våre, hvis vi er for harde i klypa.
Nylig snakket jeg med en lærer som er redd for å få kjeft hvis hun trår feil i bruken av de nyeste personlige pronomenene. «Til og med folk som meg, som mener alt det riktige, må gå på tå hev for å ikke trå feil», sa hun oppgitt.
Det er ikke bare godt voksne folk som er redde for å drukne i møte med «woke»-bølgen. Ifølge Opinions UNG 2023-undersøkelse føler halvparten av de mellom 15–25 år at de ikke lenger kan si det de mener, fordi de er redde for å ikke være nok politisk korrekte.
[ Linda Noor: La oss snakke med innestemme om Pride og barn ]
Konsekvensen blir fort at vi mister folk på veien. At folk gir opp, eller bare gir faen. At det til slutt bare er politikere, samfunnsdebattanter og kommentatorer som tør, eller gidder, å mene noe.
En elite av folk som har god tid til å følge med på de siste vindkastene. De med fingerspissfølelse for korrekt bruk av ulike ord og begreper.
Vi trenger ikke se lenger enn til Sverige for å se hvor galt det kan bære av sted. Berøringsangsten i den svenske innvandringsdebatten bidro utvilsomt til mer polarisering. Og etter valget i fjor høst ble de tidligere nynazistene i Sverigedemokraterna det mektigste partiet.
Lar vi pendelen svinge for langt den ene veien, risikerer vi nettopp det. At den smeller tilbake, hardt og brutalt, mot den andre ytterkanten.
Det er synd, for det eneste alternativet til «woke» bør ikke være «anti-woke». Kampen for minoriteter, og mot stereotypier, sexisme og rasisme, er fortsatt viktig. Den har ført til helt nødvendige endringer i samfunn og strukturer.
Vi skal derfor vokte oss for å avfeie reell maktkritikk som «woke», ikke minst når kritikken kommer fra minoritetene selv.
[ Lærer: Orker ikke bli slått lenger ]
Like fullt burde vi vokte oss moralsk posering. Kanskje gjelder det spesielt vi som er unge i samfunnsdebatten.
Det er neppe populært å si det, men jeg tror jeg tilhører en generasjon som har brukt for mye tid på å se innover, og for lite på å se utover. Kanskje i så stor grad at det fremstår litt navlebeskuende.
Ikke at det er så rart. I en stadig mer kompleks og kaotisk verden, er det selvsagt enklere å engasjere seg i det nære og personlige. I hvert fall så lenge man mener det som anses som politisk korrekt.
Verdispørsmål og identitetspolitikk er fint og viktig det, altså. Men det finnes jo også andre saker man kan bruke krefter på, sånn i tillegg til kjønn, seksuell legning og hudfarge.
Vi har vært årvåkne lenge nå. Det frister å gå i dvale etter det som føles som en veldig lang dag.
Jeg tror ikke det er løsningen, men en god lur kan nok klarne hodet. Og når vi våkner, så kan vi jo glede oss over friskmeldingen fra min kompis: «Endelig er det lov til å mene noe igjen».