Kommentar

Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet

Da jeg bikka 13 år, innførte mamma en regel om at jeg ikke fikk lov til å låse meg inne på rommet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne kommentaren ble publisert første gang i juni 2023.

Jeg kunne lukke døra og foreldrene mine kunne banke på av høflighet, men hun oppfordret oss søstrene til aldri å låse oss inne noe sted. Moren min var ungdomsskolelærer og jeg skjønte at hun ikke ville overvåke meg, jeg skjønte det var for å beskytte oss.

Hver uke tar 12 mennesker i Norge sitt eget liv. I forrige uke hørte jeg om en tobarnsfar som forlot familien sin på den måten. Det kom visstnok helt ut av det blå. Etter å ha levd i 43 år kjenner jeg en god del som vandrer rundt med tunge tanker, og jeg kjente også en hel del som ikke orket å leve videre. Vi er mange der ute som går rundt og er redde for at det skal skje med dem vi er glad i. Så glemmer vi dem litt.

Hun hadde selv opplevd å miste elever på den verst tenkelige måten

Så skjer det. Kanskje akkurat når du ikke har tenkt på personen på en stund. I fjor sommer tok en tidligere lærer jeg hadde på videregående livet av seg. Det kom ikke som et sjokk, hun hadde strevd lenge, også da jeg hadde henne som lærer, men det var forferdelig trist å høre. Å ha levd så lenge, men likevel ikke orke mer av livet. Begravelsen som alle grudde seg til å gå i, var fantastisk. Familien var så fin, barnebarnet holdt en minnetale jeg aldri vil glemme.

---

Trenger du noen å snakke med?

Her kan du få hjelp:

---

Leve Norge, Mental Helse og Nordland fylkeskommune har for tida en fin underskriftskampanje sammen med andre organisasjoner og fagmiljøer som handler om at ansatte i grunn- og videregående skole skal gjennomgå opplæring i selvmordsforebygging. For selvmord skjer som vi vet ikke bare med voksne, selvmord tar dessverre flest unge liv i Norge. Unge skal motta opplæring om selvmordsforebygging i skolen gjennom kunnskapsbaserte program med dokumentert effekt, står det i kampanjen. Ingen kan være imot dette.

Alle foreldres store skrekk er at barna deres en gang gjør noe slikt, og at du skal leve uten dem med tanken på hva du kunne gjort annerledes. Selv om du vet inni deg at du mest sannsynlig gjorde alt du kunne i din makt.

Mange kjenner noen som har tatt livet sitt. Da min datter begynte i første klasse hadde akkurat en gutt på samme skole gjort det. Det får en til å tenke på hvor skjørt og hardt noen har det, mens alle andre løper glade rundt i skolegården. Av og til når jeg følger barna, lar jeg blikket gli over den store barnemengden for å se om jeg klarer å finne dem som trenger et ekstra smil og et hei. Jeg vet at lærere og ansatte på skolen gjør det samme. Likevel klarer vi ikke å få ned selvmordstallene blant unge.

Mer kunnskap må til, ikke bare et smil. Nordland er det eneste fylket i landet der selvmordstallene går ned. Der har de jobbet systematisk med tiltak over tid.

Denne måneden når vi feirer Pride, tenker jeg vi alle kan ofre en tanke på hvordan det er å være ung og annerledes. I lys av debatten rundt hormonbehandlinger Esben Esther Pirelli Benestad har gjort, er det mennesker bak som absolutt er i faresonen når det kommer til selvmord. Det at 836 personer i fjor ble henvist til kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet, sier sitt. Selv om vi kunne lese i VG forrige helg om Aleksander som ble operert fra gutt til jente, men som mener at han aldri burde vært operert og heller fått behandling for traumer og PTSD. Med andre ord er det ikke alltid en suksess at vi som samfunn, støtter enhver persons rett til å bli den de tror de er. Det er likevel et fint land som forsøker å forstå alle. Noen ganger bommer både samfunnet og enkeltpersoner.

Jeg vet ikke hvor mye oppfølging de får fra verken Benestad eller Rikshospitalet, men jeg tror vi står overfor en kjønnsrevolusjon der vi bør ta unges leting etter sitt eget jeg på dypeste alvor. Det har tatt meg årevis å skjønne at unges evige mas om psykisk helse og hvordan de har det inni seg ikke hjelper å smile til eller lytte til. Det trengs kunnskap!

Etter hvert som barna mine blir eldre, blir jeg mer og mer bevisst på at jeg ikke skal ende opp som en gammeldags forelder som ikke tar føleriet på alvor. Satt på spissen er dette et ungdomsopprør vi generasjonene over ikke helt orker å forstå. Hvor mye skal du trøste en generasjon som får alt de peker på og mere til? Det er vanskelig ikke å ta psykisk helse som sutring i starten. «Skjerp deg» er et uttrykk vi kanskje bør slutte å bruke, slik vi har sluttet å bruke andre ord. Det er trist så klart. Jeg elsker det uttrykket. Nesten like høyt som «Stå i det», som jeg fremdeles tviholder på som mitt livsmotto.

Men du føler deg fort som i en sketsj av Bård og Harald, «brødrene Alvestad» fra Lille Lørdag, hvis du nekter å lytte. Hvis du ikke som voksen prøver å forstå, blir du seende ut som en piperøykende, dresskledd mann som leser den store gamle Aftenposten i broadsheet. Det orker jeg ikke å være. Jeg tilhører den generasjonen forelder som aldri sier at barna mine skal spise opp maten sin på grunn av barna i Afrika. Fordi Afrika ikke er ett land, men et kontinent bestående av forskjellige land med flere millioner mennesker som heller ikke spiser opp maten sin, og fordi vi så klart ikke følger forrige generasjons oppdragerrolle. Vi er i opposisjon mot våre foreldres pedagogikk. Som de var mot sine foreldre på 70- og 80-tallet.

Noe skal jeg likevel kopiere. For da mamma nektet oss døtrene å låse oss inne på rommet med våre pubertale tanker, men heller presset oss ut i stua for å prate med henne og pappa om løst og fast, var det fordi hun hadde årevis med erfaring med depressive ungdommer. Hun hadde selv opplevd å miste elever på den verst tenkelige måten. Det er nemlig ikke slik at unge i dag har funnet opp psykisk helse. Den fantes da jeg var tenåring også. Men nå vet vi mer om temaet. Foreldre som passer på som en hauk gjennom barns tyngste og mørkeste år, ungdomstida, bør veiledes av en brosjyre slik vi får på helsestasjonen med våre spedbarn på armen.

Foreldre der ute prøver så godt de kan, men at unge mennesker flykter inn i seg selv, og i verste fall tar livet sitt, er en realitet. Derfor er det et stort behov ikke bare med en underskriftskampanje på opprop.net, men at vi alle passer på hverandre også i de lyse sommernetter der alt virker lett som en plett. Ta vare!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen