Kommentar

Fem enkle grep for et (litt) bedre land

Det er tungt å spise hele elefanten, men noen av snabelbitene ser ganske møre ut.

Det finnes noen enkle, håndfaste grep det nye, rødgrønne flertallet kan ta for å gjøre Norge litt bedre, skriver vår spaltist.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Magnus Forsberg

Magnus Forsberg

Jurist og samfunnsdebattant fra Oslo.

Det er ingen enkel jobb som venter for Jonas Gahr Støre. Først skal det sonderes, så skal det forhandles. Så, til slutt, skal det styres. Utfordringene kommer til å stå i kø for vår neste statsminister. Klimakrisen tiltar i alvorlighet, ulikhetene i landet øker, og dessuten er det faktisk fortsatt pandemi i store deler av verden.

Etter åtte år med økende ulikhet bør det nye stortingsflertallet gjøre en innsats for å komme nærmere vanlige folk igjen.

Mye vil være utenfor den nye regjeringens evne å håndtere, selv om jeg er sikker på at de vil gjøre sitt beste. Men alt er ikke enorme utfordringer. Det finnes noen enkle, håndfaste grep det nye, rødgrønne flertallet kan ta for å gjøre Norge litt bedre. De har faktisk allerede begynt. Tidligere i uka varslet valgvinnerne at støtten til den omstridte, fremmedfientlige bloggen Human Rights Service vil bli kuttet. To dager etterpå innså den avtroppende regjeringen at dette var et såpass godt grep at de selv ville ha æren for det.

En god start, men det er ingen grunn til å stoppe der. Jeg har noen forslag til.

1. Tett smutthull i valgloven

I forkant av valget kom det frem at foreningen «Aksjon for borgerlig valgseier» har brukt millioner av kroner på valgkamp, med ønske om nettopp borgerlig seier. Gruppa har ikke oppgitt hvor pengene kommer fra. De har faktisk ikke helt oversikt over det, heller. Dette førte til at tre av de fire borgerlige partiene tilbakebetalte det de hadde fått i direkte støtte, da de ikke kunne kontrollere om bidragene var gitt i samsvar med partiloven.

Men direkte bidrag til partiene er ikke den eneste måten man kan påvirke en valgkamp. Aksjonen har også brukt store summer på å annonsere i noen av landets største medier.

Jusprofessor og medlem av partilovutvalget Eivind Smith omtaler foreningens praksis som i strid med partilovens intensjon. Det nye stortingsflertallet bør umiddelbart tette dette smutthullet. Å bruke penger, særlig såpass store summer, på valgpåvirkning er å utøve makt, og i vårt demokratiske system har folket et krav på å få vite hvem som utøver en slik makt.

2. La Riksrevisjonen ettergå Stortinget

Det er bare noen uker siden jeg skrev i denne avisa om Regjeringen Solbergs krig mot åpenhet og innsyn. I etterkant har det kommet frem enda flere eksempler. Høyresidens motstand mot å bli sett i kortene har også gjort seg gjeldende på stortinget. I kjølvannet av pendlerbolig-saken har det kommet frem at stortingets presidentskap, ved daværende stortingspresident Olemic Thommessen (Høyre) har hindret riksrevisjonen i å føre tilsyn med Stortinget.

Det er åpenbart ikke greit. Hvis det er noe som bør være gjenstand for revisjon er det driften av landets lovgivende forsamling. Det er ikke dermed sagt at de skal ettergå den enkelte stortingsrepresentant, men Stortinget er en viktig del av forvaltningen, og bør være underlagt den samme kontrollen som resten av statsapparatet.

3. Færre fordeler til de folkevalgte

Mens vi først er inne på landets stortingsrepresentanter har det de siste ukene blitt tydelig at disse godt kan få litt mindre rause ordninger. Da sikter jeg ikke bare til pendlerboliger og mer eller mindre subsidierte utleieinntekter, men også til grunnlønna (som representantene selv vedta).

Lønna for en stortingsrepresentant nærmer seg én million kroner med stormskritt. Det er nesten det dobbelt av landets gjennomsnittslønn. I tillegg kommer en rekke goder som subsidiert kantine, gratis hjemreiser og de mye omtalte stortingsleilighetene. Med såpass sjenerøse ordninger er det nesten uungåelig at stortingsrepresentantene, særlig de som sitter lenge, får mindre og mindre forståelse for å leve under økonomisk press.

Etter åtte år med økende ulikhet bør det nye stortingsflertallet gjøre en innsats for å komme nærmere vanlige folk igjen.

4. Fjern firerkravet

I 2016 innførte regjeringen et krav om at søkere på lærerstudiet måtte ha minst karakteren fire i matte fra videregående for å komme inn. Det er ingen grunn til at at en dårligere mattekarakter skal hindre flinke kandidater fra å undervise i andre fag. Det er heller ingenting ved en firer i matte på vidergående som vitner om særskilte pedagogiske evner.

Kravet har liten støtte blant de som faktisk utdanner lærere. Det fremstår ikke bare vilkårlig, men er aktivt til hinder for å utdanne nok lærere. Vår neste kunnskapsminister bør sende det til skraphaugen.

5. Ny arveavgift

Man vinner ikke mange fotballkamper hvis man ikke kan score på åpent mål. På samme måte er det vanskelig å få bukt med stadig økende ulikhet dersom man ikke benytter de mest åpenbare virkemidlene. Ett av disse er å innføre en ny arveavgift.

I en rapport fra mai i år peker OECD på arveavgift som et verktøy for å skape mindre økonomisk ulikhet. Samtidig vet vi fra hjemlig forskning at mer arv gjerne fører til lavere arbeidsinnsats. Det er ikke dermed sagt at alle som arver bør betale skatt. Et høyt innslagspunkt vil kunne verne vanlige folk (hvis tur det nå tross alt er), samtidig som den omfordelende effekten av avgiften bevares.

Alle vet at det bare er én ting å gjøre når man skal spise en elefant: ta én bit av gangen. Ny arveagift vil ikke løse ulikhetsproblemene våre over natta – men det er en god start!