Kommentar

For godt til å være sant

Klart vi skal sørge for at de av oss med tillitsverv i nasjonalforsamlingen har det godt. Men hvor mye romsligere enn vanlige folk skal de egentlig ha det?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Når noe virker for godt til å være sant, er det som regel det. Vi har et eget uttrykk her i Norge som setter ord på fenomenet ved at ekstremt gode tilbud som regel er forbundet med en stor nedside. Et tilbud med svært liten skrift eller andre feller knytta til seg. Som pendlerboligpraksisen til regjering og storting. For godt til å være sant.

Hvordan ender noen i maktens korridorer opp med en overbevisning om at det er sånn det skal være?

Er det snakk om tjuvgods, vil du kunne bli dømt for å ha kjøpt det. Det er ikke nok å ha vært i god tro når den nesten nye landeveissykkelen med en nypris på 35.000 blir din til odel og eie for 1500 kroner.

Både statsminister Erna Solberg og stortingspresident Tone W. Trøen har i kjølvannet av Kjell Ingolf Ropstad-skandalen begge kastet ut røykgranater. For å dekke over egne administrasjoners praksis når det gjelder politikernes goder og svake oppfølging av disse. Begge har insistert på å snakke om at politikere ikke skal måtte betale for å bo to steder i Norge for å tjene oss alle på Stortinget.

Ingen har noensinne hevdet, ikke ett eneste sted i den mangfoldige norske offentligheten, at norsk politikere som sendes til hovedstaden skal betale for husværet i hjemkommunen og for en leilighet i Oslo. Ingen. Likevel siteres Stortingets president på at «vi kan ikke kreve at stortingsrepresentanter skal dekke utgifter til bolig både på hjemstedet og i Oslo».

Nei, men det må forventes at også politikere, enten de sitter på Stortinget eller i regjering, har bokostnader. At de som alle andre, har utgifter til livets opphold. Ola og Kari bruker ifølge SSB rundt hver fjerde krone på å bo. På husleie, renter, kommunale avgifter, lys og brensel. Det som gjør Ropstad-saken så lite pen, er at han i 10 år har vært overbevist om at livet som politiker er gratis. Fordi han har kunnet be mamma re opp på gutterommet når det skulle være nødvendig. Hvordan ender noen i maktens korridorer opp med en overbevisning om at det er sånn det skal være?

Skal man slippe å skatte av den gedigne fordelen det er å bo gratis og fint midt i Oslo sentrum, må man ha utgifter til egen bolig. Skattemyndighetene har åpenbart vært vanskelige å tyde når politikere har skullet tolke dette budskapet, men samme etat er i møte med presse og offentlighet helt krystallklar. Siden 2003 har den vært det overfor Stortingets administrasjon, ifølge Aftenposten. Også politikere må betale skatt av fordeler. Den politiske villfarelsen er kanskje bare logisk når man som toppolitiker i dette landet har så mange andre økonomiske fordeler. Diett, subsidiert kantine og millionlønn. En lønn våre fremste av likemenn selv bestemmer nivået på. 19 av 20 av vanlige lønnsmottakere i folket de skal tjene, har dårligere betalt enn folkene på Stortinget. 99 av 100 tjener mindre enn statsrådene.

Representanter fra hele det politiske spekteret er rammet av den siste offentlige oppvasken. Og nå strømmer politikerne til Stortingets administrasjon for å sjekke opp om de har rent mel i posen. For ikke å si rent vann i gullfiskbollen. Det huskes nemlig ikke særlig godt på Stortinget. For det er ikke mer enn 13 år siden Stortinget og representantenes økonomiske selvjustis fikk seg en skikkelig smell. Det endte i retten for Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H). Begge tiltalt for grovt uaktsomt bedrageri og for å ha utnyttet Stortingets pensjonsordning. Begge ble dømt til fengsel og anket. Stangeland endte etter lang prosess opp med frifinnelse. Men ordningen politikerne selv hadde innvilget seg, ble dømt. Saken var pinlig for mange.

Gullpensjonen var innført i 1981 for å trygge framtida til folk som hadde sittet lenge på Stortinget, og kanskje opplevd å se at samfunnet hadde beveget seg raskt og for langt til at man kunne gå tilbake til gammel jobb eller fag. Et system innført for å beskytte de svakeste, de som ikke hadde annet å gå til, ble brukt av de sterke. Systemet ble utnyttet på annet vis enn det som var intensjonen. Det klinger ubehagelig kjent etter denne høsten.

Aftenpostens journalister skal ha stor honnør for å gjøre den kjedelige, møysommelige jobben med å be om innsyn. De har sett makta i kortene, og makta har ikke hatt gode svar. Pendlerboligregimet er ikke første avsløring av fleksibel moral. Vi skal ikke glemme skandalene knyttet til etterlønn for stortingsrepresentanter og brudd på karanteneplikt for statsrådene, og ikke minst representantenes reiseregninger i 2018 og 2019. Det endte med tiltaler og fengselsstraff for bedrageri. Avisen avslørte at de løy om egen reisevirksomhet. For å berike seg selv.

Folk har mange ulike motiver for å engasjere seg politisk. Man kan ønske å forandre eller man kan drømme om å konservere. For noen, kanskje mange, er det blitt en karrierevei. Veien til Stortinget er nok uansett belagt med gode intensjoner, men noe skjer med selvbildet. Summen av avsløringene fra 2008 og fram til i dag går i minus. Det koster tillit hver gang. Og det koster av den troverdighet som trengs når Stortingets menn og kvinner skal mane til måtehold i befolkningen eller kritisere lederlønningene ellers i samfunnet.

Størst av alt er tilliten. Det gjelder for skatt og i politikk. Det er selve pilaren i det norske systemet, som forvaltes av våre folkevalgte. Etter alle avsløringene er det nesten utrolig at selvinnsikten ikke er større. Tenk at ingen har stilt seg spørsmålet, hva annet er det vi holder på med som ikke tåler dagens lys?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen