Kommentar

Liten uravstemning kan velte stort lass

Det er langt fra Hurdalsjøen til kongens bord.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hurdalsjøen hotell ligger som en hvit perle nede mot innsjøen som bærer samme navn. Den friske lufta, nærheten til historiske omgivelser på Eidsvold og de lave skvulpene fra vannet som slår inn mot bredden bør kunne inspirere de rødgrønne til gode samtaler. Det kan trengs.

Veien er lang fra sonderinger på Hurdalsjøen til en felles regjeringsplattform som bereder grunnen for en rødgrønn fotosession foran slottet. Og det er slett ikke bare de store, tunge sakene som står i veien.

«Vi har konkludert med at vi ønsker å kartlegge gjennom sonderinger hvilket grunnlag det er for eventuelle forhandlinger». Det sa Trygve Slagsvold Vedum da det tidligere i uka ble klart at Sp åpner for samtaler med Arbeiderpartiet og SV. Alle som har hørt Vedum snakke kan enkelt identifisere en rekke ord som ikke vanligvis slipper ut av munnen hans i ordsalaten over. Årsaken er enkel: Det er skjær i sjøen, og mange av dem.

Det er kanskje først og fremst SVs lærdommer som kan føre til total kræsj

Sp og SV vil den såkalte New Public Management-staten til livs, der offentlig sektor styres etter prinsipper hentet fra privat næringsliv. Også Ap, som langt på vei er denne statens far og mor, har gitt konsesjoner i den retning under valgkampen, og blant annet åpnet for en tillitsreform som skal gi ansvar og tillit tilbake til faglige miljøer. Når Sp og SV peker ut foretaksmodellen i helsesektoren som et viktig kampområde i denne saken, blir det derimot vanskelig for Ap.

Den modellen er absolutt et barn av Aps vridning mot sosialdemokratiets såkalte tredje vei under Jens Stoltenberg. Det er vanskelig å se for seg at Ap kan gå med på en omkamp om foretaksmodellen. Men det er umulig å tenke seg at Sp vil sitte i en regjering som legger ned Ullevål sykehus i Oslo og selger tomta for å finansiere et nytt sykehus på Gaustad. Heller ikke SV vil være med på den ferden.

Slik kunne vi fortsette. Sp og SV ønsker en utredning om alternativer til EØS. Den får de etter alle solemerker, selv om Jonas Gahr Støre egentlig stritter imot. Sterke krefter i fagbevegelsen ønsker en slik utredning. Men hva skjer med oljepolitikken? Klima? Og selv om Sp trolig vil få en klink seier i kravet om at elavgiften skal ned til nivået fra 2013: Hvordan skal de tre partiene bli enige om avgiftspolitikken? Senterpartiet har gått til valg på å sette ned avgiftene, som partiet – korrekt nok – mener bidrar til økte sosiale forskjeller, siden avgiften er lik for alle uavhengig av inntekt? Senterpartiets argument strekker seg langt inn i klimakampen. Også drivstoffavgiftene er flate.

Selv om det er fremmed for byfolk, vil Sp og SV kjempe hardt om forholdet mellom bruk og vern av naturen. Sp er bøndenes parti. De ønsker å ta naturen i bruk. SV vil verne store deler av det norske landskapet. Her dukker også det betente forholdet til ulven opp. Saken er både et symbol på noe større og en veldig konkret størrelse for mange av Sps velgere. Rovdyrene hindrer bruk av natur, beite og livsutfoldelse, heter det fra Sp-hold. SV mener vi har et ansvar for å la ulven leve, og blir med det et symbol på det som i Sp oppfattes som arrogante folk som lever langt unna problemet, men likevel synes å vite best hvordan folk skal leve livet sitt.

Problemet er at Senterpartiet ikke har tilhold et stykke ut på venstresiden

Alt dette lar seg trolig løse, Sp og SV har blitt enige før. Problemet for begge partiene er at denne enigheten kostet dem et drøss av velgere. Ved valget i 2013, etter åtte år med rødgrønn regjering, måtte SV slåss mot sperregrensa, og Sp gjorde et elendig valg. Det har de trukket ulike lærdommer fra. Og noen av disse kan velte hele det rødgrønne regjeringsprosjektet til Jonas Gahr Støre.

Sp krever mer konkrete løfter enn i Soria Moria-plattformen som lå til grunn for den forrige rødgrønne regjeringen. Og partiet vil ha uttelling for sitt gode valgresultat og det faktum at partiet dro velgere «over streken» og sørget for en rødgrønn seier. «Vi skal ikke kalles inn på teppet til høyresosialdemokrater», spissformulerer Sp-veteran Per Olaf Lundteigen hvordan Ap fikk styre for mye ved forrige korsvei.

Det er kanskje først og fremst SVs lærdommer som kan føre til total kræsj. SV opplevde at avstanden mellom regjeringsapparatet og fotfolket ble for stor forrige gang partiet satt i regjering. Løsningen på problemet er en 16 ord lang setning som kan velte hele det rødgrønne prosjektet. «Et eventuelt forhandlingsresultat skal legges fram for partiorganisasjonen til beslutning, gjennom en uravstemning blant SVs medlemmer», heter det i uttalelsen «Tid for forandring» som ble vedtatt på SVs landsmøte i vår.

Konkret betyr uttalelsen at alle som var medlem av SV senest en uke før valgdagen skal få fire dager på seg til å vurdere regjeringsplattformen, før de skal stemme over den på dag fem. Først da blir det klart om SV går inn i regjeringen.

Alle med tilhold et stykke ut på venstresiden kan nikke gjenkjennende til tanken. Dette er partidemokrati i praksis, i tråd med tradisjonene i fagbevegelsen. Sett fra det perspektivet er det naturlig at SVs rundt 17.000 medlemmer skal ha siste ord i en så viktig avgjørelse.

Problemet er at Senterpartiet ikke har tilhold et stykke ut på venstresiden. Der i gården heter det seg at SV gjerne leker med svevende tanker, mens Sp er det jorda partiet. Pragmatikerne som får ting gjort. Og signalet fra pragmatikerne er helt tydelig, både i offentligheten og under bordet: Det er uaktuelt å sitte på hendene og vente på at SV skal bli ferdig med sin prosess. Mens det fra SV-hold er like tydelig at dette er et landsmøtevedtak som kommer til å gjennomføres.

Dermed kan faktisk hele det rødgrønne prosjektet falle sammen på grunn av kulturforskjellen mellom Senterpartiet og SV. Bølgeskvulpene fra Hurdalsjøen skal være veldig beroligende for at Senterpartiet skal finne seg i å vente i fem dager på at SV skal bli enig med seg selv etter lange kartleggende sonderinger og eventuelt enda mer intense og langdryge forhandlinger.