Stig Frøland avlegger mitt brev fra kolonien en visitt i Dagsavisen 3.oktober. Teksten var et forsvar for avkolonisering av akademia, som jeg mener er både nødvendig og et gode for flere fagfelt enn mitt eget, som fortsatt er nyere afrikansk historie.
Kritikerne av avkolonisering her til lands fortsetter å insistere på at de vet best hva motparten mener. Dette finner vi også hos Frøland, hvor han finner det nødvendig å påpeke at det i begge eksemplene jeg bringer til torgs også er skolemedisin involvert, i tillegg til den lokale kunnskapen. Dette er pussig, da det var nettopp det som var poenget mitt, vitenskap går framover om man tar det man har, og så utvider horisonten. Av historiske årsaker er det ikke gjort mye forskning på sigdcelleanemi, å anerkjenne at det finnes blindsoner er viktig. Å være åpen for at det kan være noe vi har oversett er viktig. Å også anerkjenne sine egne fordommer mot nye perspektiv er viktig. Dette er altså kjernen i begrepet «avkolonisering» - vi må anerkjenne at vitenskap er blitt til i en historisk og sosial kontekst, og at vi faktisk må gjøre noen grep for å rette på dette. Det er nok rundt disse grepene mye av uenigheten mellom akademikere ligger, men for de aller fleste betyr det å inkludere noen nye navn på pensum. Eller undersøke noen nye perspektiv for eksempel i historievitenskapene. Det innebærer også å ta et oppgjør med en hel del dårlig vitenskap, som rasebiologien eller samfunnsvitenskap som har denne som utgangspunkt, slik tilfellet var i Sør-Afrika.
Stråmannsargumentasjonen til side, det som gjør at Frølands innlegg fordrer et svar er hva han bringer opp mot slutten av sitt innlegg. Der ser han ut til å tillegge avkoloniseringsbevegelsen blant sørafrikanske studenter skylda for en tragisk episode i Sør-Afrikas moderne historie. Han mener jeg, i mitt opprinnelige innlegg, «ignorerer en av de virkelig store tragediene som har fulgt i kjølvannet av afrikanske ønsker om å vrake vestlig medisin fremfor lokale urtemedisiner i behandlingen av hiv-infeksjonen». (husk, ingen i denne debatten har altså tatt til orde for å vrake skolemedisin, men mange ønsker altså å utvide kunnskapsgrunnlaget)
Så hva er det jeg angivelig så påfallende ignorerer? Og har Frøland rett i at nevnte tragedie skyldes avkoloniseringsretorikk? Tidligere president Thabo Mbeki ble rundt årtusenskiftet kjent for sin «Aids-fornektelse» - det vil si han trodde ikke på den rådende vitenskapen rundt smitten. Mbeki, og helseminister Manto Tshabalala-Msimang vakte oppsikt for sine uttalelser om at Aids først og fremst skyldtes fattigdom, ikke HIV, og at hvitløk og sitron ville fungere like godt som datidens antivirale midler. I 2000 var hver fjerde blivende mor, som kom inn til kontroll og testing i Sør-Afrika HIV-positiv. For Sør-Afrika var dette også et økonomisk spørsmål. Med et sted mellom hver femte og fjerde sørafrikaner infisert, så ville behandling med antiretrovirale midler for å hindre ytterligere spredning være svært dyrt med datidens priser. I krisens episenter, som var provinsen KwaZulu-Natal og altså universitetsbyen Durban, hvor jeg bodde den gang, var derfor kravet om at presidentene tok til vettet, og at antiretrovirale midler ble allment tilgjengelig, et ganske høylytt krav. Også på campus, der vi studenter altså ikke bare var opptatt av å avkolonisere pensum, men også å slåss for medisin for alle.
Skyldtes så Mbekis og Tshabalala-Msimangs fornektelse denne samme avkoloniseringen som man var opptatt av på campus? Nei. Mbekis fornektelse var ikke minst inspirert av en del alternative teorier som verserte den gang, spesielt i en gruppe vitenskapsmenn som utfordret datidens ortodoksi om HIV-smitte i USA, de såkalte «Aids-fornekterne. En annen gruppe konspirasjonsteorier Mbeki hentet næring fra var et knippe teorier som hevdet at HIV-smitten ble påført afrikanere av FN, eller CIA, eller kolonimyndighetene for å kontrollere deres antall. Disse teoriene oppstod heller ikke i Sør-Afrika, eller Afrika, selv om de nok fant klangbunn hos en president som fikk sin politiske oppvåkning under den kalde krigen. I 2000 utga den britiske journalisten Edvard Hooper boka The River som gir vaksinekampanjer mot polio skylda for HIV-smitte. Selv om dette i dag er grundig tilbakevist gjør teoriene fortsatt skade i dag, og er en del av arsenalet hos antivaksinasjonsaktivister, et fenomen som ikke minst gjør seg gjeldende i USA og Europa.
Man kan altså ikke gi avkoloniseringsdebatten skylda for at 300.000 sørafrikanerne unødig døde før den sørafrikanske regjeringen tok til vettet og startet massedistribusjon av antiretrovirale medikamenter i 2004. Man kan derimot peke på faktorer som en generell mistenksomhet mot europeiske og amerikanske myndigheter i kjølvannet av apartheid og den kalde krigen og «junkscience» og konspirasjonsteorier som verserte ikke minst i USA. Man kan også skylde på en lite utviklet offentlig og akademisk debatt i de første årene etter Apartheid. Men ved universitetene, hvor en ny generasjon flyttet inn, med nye ideer, og nye perspektiver, lå også kimen til kampanjer for økt bruk av antiretroviral medisin. Kampen mot fornektelsen i presidentpalasset i Pretoria gikk altså parallelt med kampen for avkolonisering av pensum. En åpen og fordomsfri akademisk debatt er tross alt den beste vaksinen vi har, mot sludder, vås og dårlig vitenskap. Dette gjelder her også.