Den har gått som et spøkelse over akademia denne sommeren, eller muligens ridd offentligheten som en mare. Den store avkoloniseringsdebatten som tok til på forsommeren etter at Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) vedtok å jobbe for avkolonisering av akademia. Siden har SAIH og andre som har deltatt i debatten måtte svare for hvorvidt de ønsker å sidestille sjamanisme med legevitenskap eller om de virkelig skal kaste alle «døde, hvite menn» ut av pensum? Denne delen av debatten har ikke vært særlig opplysende, og etter et møte i høyborgen på Blindern erklærte Morgenbladet debatten for død sist uke. Fint. Da kan vi kanskje begynne å diskutere hva det egentlig betyr å «avkolonisere» vitenskapen?
Noe av grunnen til at debatten blir så opphetet, er at ingen ser ut til å enes om hva den handler om. Svaret er ganske banalt. Det handler om å anerkjenne at det er grupper som av historiske årsaker er blitt holdt utenfor og underrepresentert i kunnskapsproduksjonen. Det handler om å få inn nye perspektiver. I mitt eget fag, som er afrikansk historie, er dette åpenbart. Det er et fag som hele tida har utviklet seg i spenningen mellom historien til de som koloniserte og, i økende grad, perspektivene til de som ble kolonisert. For studenter i afrikansk historie gjelder det både å studere avkolonisering som periode og prosess, samtidig som man er bevisst på hvordan ens eget fag gjennomgår den samme prosessen.
Men det er ikke bare historiske og filosofiske fag som avkoloniseres. Selv de mest beinharde vitenskapene er skapt i en politisk og sosial kontekst. For eksempel medisin. Medisinfaget har i hovedsak utviklet seg i en bestemt del av verden, for en bestemt pasientgruppe. Det gjør at sykdommer som rammer andre, er mindre forsket på. En av disse er blodsykdommen sigdcelleanemi. Denne skyldes en mutasjon som mange afrikanere har, som gjør at de er mer motstandsdyktige mot malaria. Men for deres etterkommere i Latin-Amerika, Karibia og USA kan sigdcelleanemi bety mye smerte, plager og død. Utover smertelindring er beinmargstransplantasjon eneste sikre behandling. I Nigeria, hvor to millioner kan være rammet, har man derfor snudd seg til tradisjonell medisin og prøver for tida ut medikamenter basert på urteplanter som er brukt i århundrer. Dette eksempelet kunne vært avfeid som en slags relativisering av vitenskap, men heller ikke i Nigeria erstatter man skolemedisin og tyr til «mumbo-jumbo». Man gjør rett og slett det legevitenskapen i århundrer har gjort i Europa: tester tradisjonelle remedier etter alle legevitenskapens regler, for å se om det virker.
Vest-Afrika har også gitt oss et annet eksempel på hvor viktig lokal kunnskap kan være som supplement til vitenskap. Da ebolaepidemien spredte seg til folkerike deler av Sierra Leone og Liberia i august 2014, slet Verdens helseorganisasjon (WHO) og mange internasjonale eksperter med å forstå hvordan dette skjedde. Mosaka Fallah, en Harvard-utdannet epidemiolog fra Liberias verste slum, Westpoint i Monrovia, ble avgjørende for å stoppe smitten i sitt hjemland. Fallah kombinerte skolekunnskapen med kunnskap om lokale forhold og skjønte hvordan han skulle inkludere det tette samfunnet i slumbyene i selve prosessen med å lokalisere og isolere smitte.
Avkolonisering betyr rett og slett å være klar over at det er mye vi har oversett, av historiske årsaker, og så utvide horisonten. Alternativet er ignoranse, og i neste omgang arroganse. Er vi ikke i stand til å se at verden er litt større enn vår egen, kan vi fort forledes til å tro at kun vår egen flik av verden også er den som er verdt å høre på eller beskjeftige seg med. Men reaksjonene som ordet «avkolonisering» har vakt, forteller også noe mer. De vitner om det politiske potensialet en slik utvidelse av horisonten har.
Det har vært voldsomme slag, som i Sør-Afrika, der det er åpenbart hvorfor en «avkolonisering» av høyere utdanning må til. Universitetssystemet før 1994 var ikke bare for de få (med noen unntak, som legestudiet), men også gjennomsyret av den rasistiske tankegangen som lå til grunn for samfunnsorden. «Det mest effektive våpenet i undertrykkerens hender, er tankene i den undertryktes hode», skrev Steve Biko, som studerte medisin ved University of Natal på begynnelsen av 1970-tallet. Biko ble drept i varetekt i 1977 men ble stående som et symbol på opprøret mot selve tankesettet som dominerte Sør-Afrika.
Rasebiologien ved apartheids-universiteter var ikke isolert til de naturvitenskapelige fakultetene, men lå også til grunn i statsvitenskapsstudier og historiefaget. Ved årtusenskiftet, da jeg selv studerte ved samme universitet, var pensum endret. Men økonomiske og sosiale forskjeller gjorde seg fortsatt gjeldende i det meste av studentlivet. I 2015 brøt det ut uroligheter ved flere sørafrikanske universiteter. Opprøret var sosialt, det handlet om studentboliger, kutt i budsjetter og høye studieavgifter. Men det ble sett i sammenheng med de skjevhetene som fortsatt eksisterer i det sørafrikanske samfunnet. Studentopprøret som herjet det påfølgende året var både et sosialt opprør og et opprør i avkoloniseringens navn. Studentene åpnet opp en debatt om finansiering av høyere utdanning og innholdet i den.
Førti år etter at Biko ble drept av apartheidregimet har universitetet som han, og jeg, gikk på skiftet navn. I dag heter det University of KwaZulu-Natal, med et nikk både til engelskmennene som opprettet det og den afrikanske befolkningen som utgjør majoriteten i regionen det ligger. Det handler nemlig ikke om å forkaste alt det gamle, men det handler om å ta til seg noe nytt. Det i seg selv kan selvsagt ha politisk sprengkraft.