Debatt

Avkolonisering og vestlig medisin

Den virkelige utfordringen i dag er å gjøre den moderne vitenskapens resultater tilgjengelige også for den fattige del av verden.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I Dagsavisen 24. september belærer Maren Sæbø oss om hva avkolonisering i virkeligheten innebærer, med særlig vekt på afrikanske forhold. Det er åpenbart at også Sæbø er overbevist om at moderne forskning, slik den bedrives ved vestlige universiteter, er gjennomsyret av kolonialistiske fordommer og «historiske skjevheter». Dette gjelder angivelig også «beinharde» naturvitenskapelige fag som medisin. Hennes argumenter for dette er imidlertid ikke «beinharde».

Avkoloniseringskampanjen som er frontet av Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH), er blitt kritisert av flere universitetsforskere, inkludert undertegnede. En viktig del av kritikken, som Sæbø fullstendig ignorerer, går på kampanjens høyst tvilsomme vitenskapssyn som representerer en relativistisk avvisning av allmenngyldige forskningsresultater. Det er noe uklart om Sæbø deler SAIHs vitenskapssyn. Hennes eksempler fra Afrika gir ikke noe entydig svar på dette.

Sigdcelleanemi er utvilsomt et meget stort problem, både på det amerikanske kontinent og i Afrika. Sæbø løfter frem Nigerias satsing på tradisjonell urtemedisinsk behandling av sykdommen. Det nigerianske initiativet hviler tungt på kunnskapene om sykdommen oppnådd gjennom «vestlig» forskning. Mulige virkestoffer i urtene er analysert med «vestlige» metoder. Og eventuell klinisk utprøvning vil skje etter metoder utviklet i vestlige land. Eksemplet sigdcelleanemi er derfor helt irrelevant i avkoloniseringsdebatten og illustrerer ikke verdien av noe alternativt vitenskapssyn som avkoloniseringsaktivistene argumenterer for.

Det er riktig at enkelte viktige tropiske sykdommer, særlig infeksjoner, ikke har fått tilstrekkelig oppmerksomhet i forskningen hittil, men dette er i ferd med å endre seg. Årsaken til tidligere lav prioritering har vært av økonomisk art, og har overhodet ikke hatt noe med kolonialistiske fordommer å gjøre.

Sæbø hyller avkoloniseringen i Sør-Afrika. Det er ganske påfallende at hun da ignorerer en av de virkelig store tragediene som har fulgt i kjølvannet av afrikanske ønsker om å vrake vestlig medisin fremfor lokale urtemedisiner i behandlingen av hiv-infeksjonen. Under Thabo Mbekis regime førte dette valget til at 330.000 sørafrikanere døde og 35.000 barn ble hiv-smittet ved fødselen. En suksess for urfolks kunnskapssyn? Og hva med den utbredte oppfatning i flere afrikanske land om at hiv-smittede menn blir virusfrie etter sex med unge jomfruer, som slik er blitt smittet?

Like malplassert er Sæbøs omtale av den afrikanske, Harvard-utdannede epidemiologen, Mosaka Fallahs, arbeid med ebolaepidemien i 2014. Suksessen skyldtes nettopp anvendelse av hans vestlige skolering i epidemiforebyggelse.

Disse eksemplene viser at den virkelige utfordringen i dag er å gjøre den moderne vitenskapens resultater tilgjengelige også for den fattige del av verden, ikke å «avkolonisere» vitenskapen med satsing på alternative vitenskapssyn slik avkoloniseringsaktivistene ønsker.

Mer fra: Debatt