Jeg har delt panel og samtaler med Cecilie Hellestveit, og har stor respekt for henne som jurist, analytiker og tydelig stemme i offentligheten.
Hun opererer innenfor et felt preget av intense meninger og emosjonelle brytninger, og gjør det med integritet.
Beviskravet til folkemord er høyt, men ikke umulig å møte.
Nettopp derfor er det viktig å svare henne med samme faglige tyngde og klarhet. I innlegget «Jeg diskuterer juss, ikke politikk» (Dagsavisen, 22. mars) fremsetter Hellestveit påstander som fortjener en grundig rettslig gjennomgang.
Hun argumenterer for at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis for at Israel begår folkemord i Gaza, med henvisning til mangel på dokumentert intensjon – «dolus specialis».
Det stemmer at folkemord juridisk sett krever hensikt. Men retten eksisterer aldri i et vakuum, og bevis for hensikt kan også avledes indirekte fra handlinger, systematikk og konsekvenser.
Folkemordets høye terskel er ikke uoverstigelig. I henhold til FNs folkemordkonvensjon defineres folkemord som handlinger utført med intensjon om helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe. Beviskravet er høyt, men ikke umulig å møte.
Da ICJ-domstolen påla Israel å sikre humanitær tilgang til Gaza og umiddelbart iverksette forebyggende tiltak, var det ingen politisk vurdering.
Internasjonal rettspraksis, både fra Rwanda-tribunalet og Jugoslavia-domstolen, har etablert at intensjonen kan utledes indirekte. Når militære operasjoner ledsages av offentlig retorikk, systematisk blokkering av humanitær hjelp og vedvarende sivile tap, kan retten vurdere dette som bevis på en destruktiv intensjon – selv uten eksplisitte ordrer.
Hva sier retten i dag? I desember 2023 reiste Sør-Afrika sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) for brudd på folkemordkonvensjonen. Allerede i januar 2024 konkluderte ICJ med at det foreligger rettslig plausible grunner til å tro at folkemordshandlinger kan pågå.
Domstolen påla derfor Israel å sikre humanitær tilgang til Gaza og umiddelbart iverksette forebyggende tiltak. Dette er ingen politisk vurdering, men en rettslig avgjørelse fra verdens fremste juridiske instans for mellomstatlige konflikter.
Når ICJ identifiserer plausible grunner til mistanke om folkemord, oppstår umiddelbart en rettslig plikt: Staten må iverksette tiltak for å avverge videre lidelse og beskytte sivile liv effektivt og umiddelbart.
Siden ICJs kjennelse har FN-organer, Human Rights Watch og Amnesty International påpekt at Israel knapt har etterkommet rettens pålegg. Nødhjelp hindres fortsatt, sivil infrastruktur ødelegges, og barn dør av underernæring.
Slike handlinger utgjør ikke bare humanitære katastrofer; juridisk sett kan de tolkes som indikasjoner på en intensjon om folkemord.
Cecilie Hellestveit understreker at hun diskuterer juss, ikke politikk. Men retten er aldri frikoblet fra virkeligheten. Måten vi rettslig definerer vold på – hvilke forbrytelser vi erkjenner og hvilke vi overser – har konkrete konsekvenser.
Når verdens høyeste domstol erklærer at det finnes plausible grunner til å frykte folkemord, er det tid for handling – ikke akademisk distanse.
Når en prominent jurist som Hellestveit avviser vurderinger om folkemord, kan det utilsiktet bidra til å undergrave de rettsprosessene som søker å beskytte sivile og stille stater til ansvar.
Dette handler ikke om å begrense Hellestveits ytringsfrihet, men om å tilby en supplerende rettslig vurdering som understreker at retten allerede har talt klart og tydelig.
Når verdens høyeste domstol erklærer at det finnes plausible grunner til å frykte folkemord, er det ikke tidspunkt for akademiske reservasjoner. Det er tid for etterforskning, ansvarlighet og handling.
Norske jurister bør ikke bare støtte rettens klare budskap, men også oppfordre Norge som stat til å bruke sin stemme og posisjon internasjonalt. Både til å stille Israel til ansvar, og til å fremme og følge opp ICJs avgjørelser gjennom konkrete diplomatiske, rettslige og politiske virkemidler.
Dette er ikke politikk forkledd som juss. Dette er juss med moralsk og rettslig ryggrad – akkurat når det gjelder som mest.
- Forfatteren har studert folkerett ved Universitetet i Maastricht.
Les også kommentar: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter (+)
Les også: Nye israelske angrep: – Det som før var hårreisende, er i ferd med å bli normalisert (+)
Les også debatt: Tenk om Trump kunne spurt Mao
Dagsavisen mener: Det finnes snart ikke ord for å beskrive den palestinske tragedien (+)
Les også debatt: «Jo, vi trenger penger og våpen – men vi dør alene»
