Kupeene er overfylte av kofferter og ferdigpakket kveldsmat som lukter sild og julaften. Passasjerene er som folk flest. Noen er stille, nesten lydløse. Andre er fulle av historier som fortsetter gjennom natten, helt til konduktøren banker strengt på døren.
Yuri, min medpassasjer, er på vei hjem. Han har en liten ryggsekk og to sjokoladeplater. Jeg velger å håndhilse på ham. Det føles riktig.
Vi kommer i prat. Yuri er på vei hjem fra Bulgaria. Han har en kone og tre barn i Kyiv. Det er sensitivt å spørre en mann under 60 om hvorfor han reiser. Ukrainske menn får ikke forlate landet. Jeg spør likevel. Så får han heller plassere meg i kategorien «dum utlending.»
«Selskapet jeg jobbet for sa det var utrygt i Ukraina. Da sto valget mellom å miste jobben eller å pendle til Bulgaria.»
Tanken på Vy-kaos smuldrer opp. Jeg tenker at hovedkvarteret i London kunne tilbudt noe annet enn pendlerruten fra helvete, men Yuri er ved godt mot. Jeg nikker og sier at det er viktig med jobb.
Det snør utenfor og Yuri har bestilt te. Den kommer i fine krus servert av en stram dame.
Etter noen minutter med stillhet sier Yuri at Europa er svakt. Jeg plasserer utsagnet hans på hylla for «østeuropeisk machokultur».
«Europa er svakt fordi de ikke forstår hva Russland er. Hvem de har med å gjøre. Kanskje mange i Ukraina ikke forsto det heller», legger han til. «Men nå vet vi.»
Jeg spør hva Yuri tenker om fremtiden. «Vi har ikke råd til å tenke på det», sier han.
Putins Nato-begrunnelse er tynn. En slags rasjonalisering som passet inn i en europeisk sikkerhetspolitisk syntaks: Stater gjør rasjonelle ting. Derfor måtte Russland gjøre noe. Putins Nato-forklaring er lettere å kjøpe enn det mer grunnleggende eksistensielle spørsmålet Europa må spørre seg selv: Har vi med et ekspanderende, totalitært regime å gjøre?
At Kyiv også skulle være en slags smeltedigel for nynazister gikk i kategorien sprø uttalelser fra Moskva.
«Hva er Russland», spør jeg. Han smiler: «Det Ukraina ikke ønsker å være.»
Egentlig begeistrer det meg at han svarer så filosofisk. Der alle snakker om sikkerhetsstrukturer, mer våpen og Trump, handler Yuris svar om teppefallet i Øst-Europa. Hva som hadde vokst frem i Moskva, men som ingen ønsket å se, fordi vi trengte billig gass og fred.
Mens Europa sov, mens kanskje mange i Ukraina sov, utviklet den russiske sannheten seg i Moskva. En sannhet som Kremls statsideolog, Alexander Dugin, kaller den russiske sannheten – det altomfattende russiske.
Yuri fortsetter med en forelesning om Ukrainas historie, og legger ut om hvor gammelt landet er. Han refererer til brev sendt til Polen, der Ukraina nevnes allerede på 1500-tallet. Hvordan det mektige Kievriket blomstret lenge før de hadde pløyd en meter i Moskva.
Det er interessant, men jeg klarer ikke å dy meg: Men hvorfor er det så viktig å være først? Hvordan påvirker det dagens situasjon at det fantes noe som ble til Ukraina for 500 år siden? Holder det ikke at Ukraina ble et selvstendig land i 1992? Et selvstendig land som nå er invadert?
Yuris ansikt åpner seg. Kanskje fordi han nå forstår utgangspunktet mitt bedre – et skandinavisk spørsmål om rett og galt.
«Ukraina må fortelle historien fra begynnelsen fordi det er der Russland begynner», sier han.
Denne krigen er ikke bare en kamp på slagmarken, det er også et slag om rammefortellingen. På den ene siden slåss ukrainerne mot Putins historierevisjon; ukrainere må fortelle verden at de faktisk finnes. På den andre siden slåss de for å være mer enn et geopolitisk misfoster, spyttet ut av Sovjet – ikke verdt å innlemme i Europa. Ikke viktig nok å forsvare.
«Jo, vi trenger penger, våpen, humanitær støtte – men vi dør alene».
Russlands president mener at han har historiske bevis, og derfor moralsk rett til å drepe. Ukrainere slåss for sin frihet, men også retten til å falle som ukrainere.
Se for deg et dansk fascistisk regime som invaderer Norge. De skal beskytte bokmålstalere fra satanistiske nynorskbrukere. Danske aviser skriver om hvordan Norge egentlig alltid har vært dansk. USA ønsker en avtale der Norge gir USA halvparten av all oljeproduksjon.
Eksempelet er like absurd i Norge som i Ukraina.
Jeg spør hva Yuri tenker om fremtiden, om Trump, om fred.
«Vi har ikke råd til å tenke på det», sier han.
Svaret er igjen filosofisk, men denne gangen skjønner jeg det virkelig ikke.
«Er ikke dette eksistensielt», spør jeg.
«Jo, vi trenger penger, våpen, humanitær støtte – men vi dør alene».
Ofte snakker vi om Ukraina som en forlengelse av geopolitikk, eller i militære termer. Vi snakker om at Ukraina forsvarer oss. De tar kampen for alle. Det er sant.
Men jeg tror han mener at de som skal dø ikke kan grunne på alle verdens problemer. Man kan dø på en solskinnsdag, om Trump eller Europa sender våpen eller ikke.
«Morituri te salutant» – de som skal dø, hilser deg, sa de romerske gladiatorene før de ble slaktet for andres nytelse. Kanskje ukrainere vet at deres egen eksistens er et ensomt øyeblikk mens andre ser på.
Vi legger oss klokka 03.00. Det er stille i hele toget. Jeg ligger i overkøya og hører på spillelista jeg har laget for turen. Lyden av hjulene og skinnene banker stille i bakgrunnen mens jeg titter opp i taket.
Kyiv i morgen. Jeg skal hjem. Yuri har pendlet én vei.
Les også: Löfvens advarsel: – Dette er noe helt nytt, og mye farligere
Les også: Polen-topp om «EU-hær»: – Må være forsiktige med hva vi sier
