Gift med en overgriper

«Har du aldri tenkt på at det er noe med faren min og meg som du ikke vet?»

Den synkende følelsen i magen. Det fortvilte blikket til min stedatter. Sønnen min som fektet etter smukken, der han lå og vred seg på fanget mitt.

«Jeg orker ikke å si det til deg. Jeg går ned og sender deg en melding».

Skrittene hennes i trappa. Døra til rommet hennes som smalt. Den øredøvende stillheten, bare avbrutt av myke babylyder fra sønnen min.

Det tok ikke mer enn et knapt minutt, så kom meldingen. Med alvor, tenåringstrass og fortvilelse: «Den skitne pappaen min voldtok meg».

Det var ikke lenger mulig å tvile. Mareritt i mitt eget hus. Uutgrunnelig smerte hos den jeg hadde ønsket å beskytte.

I tre år hadde mannen min misbrukt henne jevnlig, mens jeg sov i rommet ovenfor, og samtidig som hun delte soverom med sin eldre søster.

Det skulle ikke ha vært mulig at alt dette skjedde ubemerket. Men det var det.

For min stedatter må det ha vært vanskelig å fatte at jeg ikke hadde mistenkt noe. I ettertid ser jeg at hun ved et par anledninger forsøkte å kommunisere noe, men der og da var det fullstendig umulig for meg å i det hele tatt forestille seg noe sånt.

Skammen mine to biologiske barn kan oppleve knyttet til å ha en overgriper til far, er ikke så ulik den de ville ha følt om de selv hadde vært utsatt.

Mannen min som jeg elsket, faren til mine to barn, han som hadde fått meg til å føle meg sett og elsket. Han var min nærmeste allierte, en jeg kunne le og gråte med, som masserte ryggen min når smertene satte inn, og som laget middag og stelte huset hver dag.

Jeg er uendelig takknemlig mot stedattera mi for det motet hun viste den dagen. Hun tilhører unntaket, i gjennomsnitt går det 17,5 år innen incestofre våger å åpne seg. Ikke bare skapte hun en mulighet for et bedre liv for seg selv, hun reddet også småsøsknene sine fra en skjebne jeg knapt kan forestille meg.

Barnevernet ble en fantastisk støtte, sammen med mange andre. Mannen min ble varetektsfengslet, og jeg ble fostermor for mine to stebarn, en løsning vi alle ønsket. Jeg er evig takknemlig for at barnevernet lot meg bli fostermor på tross av at jeg var alene med to yngre barn, samtidig som jeg sto midt i et samlivsbrudd. Men fosterbarna mine hadde ingen andre omsorgspersoner, og deres krise var større enn min.

[ Lærer: Orker ikke å bli slått lenger ]

Situasjonen var heller ikke lett for min datter som da var i barnehagealder. Hun hadde et nært forhold til sin far, og savnet ham enormt. Selv om de to yngste besøkte ham i fengselet, var opplevelsen av å miste en omsorgsperson tøff.

Jeg valgte å støtte dattera mi fullt ut i hennes sorg uten å forsøke å farge hennes opplevelse med min virkelighetsforståelse. Det viste seg å være riktigere enn jeg visste.

Av psykologen lærte jeg at barn intuitivt opplever seg selv i symbiose med sine foreldre, sannsynligvis fordi de intuitivt forstår hvor avhengige de er av dem. Kritiserer du forelderen, kritiserer du samtidig barnet. Det er omtrent umulig for dem å se at det kan være noe feil med forelderen uten at det samtidig betyr at det er noe feil ved dem selv, eller at de på et eller annet vis har skyld eller ansvar.

Selv nå, mange år etter, har jeg ennå til gode å oppleve at dattera mi åpent kritiserer sin far. Hun vet hva som har skjedd, og hun er ikke nådig i sin dom over andre voksne som begår lignende handlinger, men i forhold til faren ser hun alltid noe utenfor ham selv som årsaken. Og det lar jeg stå uimotsagt, så lenge hun ønsker og trenger det.

Skammen mine to biologiske barn kan oppleve knyttet til å ha en overgriper til far, er ikke så ulik den de ville ha følt om de selv hadde vært utsatt. De har en forelder som tilhører vårt samfunns mest forhatte kriminelle. Hvordan disse menneskene omtales i media, på skolen og blant venner vil være med på å forme deres identitetsutvikling.

[ Sigrid Bonde Tusvik: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inne på rommet ]

Barna mine har måttet bære et tap som er like vondt som for barn som mister en forelder i ulykke eller kreft. Dette må de håndtere samtidig som samfunnet indirekte forteller dem at dette er en person de ikke har lov til å savne.

Å skape endimensjonale monsterbilder av overgripere kan skade både de barna som selv har blitt utsatt, og barn som er pårørende til overgriperen.

For de fleste som ikke selv har vært i en nær relasjon med en overgriper, er det vanskelig å ta inn at denne personen har like mange egenskaper som alle andre. Forståelig nok, for handlingene de har begått er så uhyrlige, så grenseløse og så egoistiske at det er vanskelig å koble det til noe menneskelig.

Slik er det også for meg. Jeg vet hva min eksmann har gjort, men jeg kommer likevel aldri til å forstå. Jeg kan leve meg inn i andre sider av hans person, men overgrepene er – og vil sannsynligvis alltid være – et svart hull i bildet jeg har dannet meg av ham.

Å skape endimensjonale monsterbilder av overgripere kan skade både de barna som selv har blitt utsatt, og barn som er pårørende til overgriperen. Det begrenser deres muligheter til å sørge på den måten de selv ønsker og trenger.

For noen er det riktig og viktig å få lov til å hate, mens andre trenger rom for å kunne sørge uten skam.

Er vi bevisste nok på at fordømmende omtale av overgripere i mediene kan være destruktivt både for ofre og pårørende? Og husker vi på dette når vi prater med venner på kafé, på T-banen, i bursdagsselskapet til poden, i skolegården eller på lekeplassen?

Det er små ører overalt, og overgrep mot barn er dessverre mye vanligere enn vi makter å ta inn over oss.

Å markere tydelig at overgrep er galt og at offeret er uskyldig, er riktig og viktig. Historisk har denne dreiningen vært helt nødvendig for å markere at dette ikke lenger skal bagatelliseres, og at den som blir utsatt ikke har ansvar.

Samtidig, når samfunnets gjeldende oppfatning endrer seg, har pendelen en tendens til å svinge så langt til den andre siden at man uforvarende skader de man i utgangspunktet ønsker å beskytte.

Handlingene er uhyrlige, men menneskene som begår dem er fortsatt bare mennesker. Denne dobbeltheten vil alltid være der, og vi bør ta det ta det inn i både dagligtalen og den offentlige debatten. Både fordi det er en realitet, og av hensyn til barna som står overgriperen nær.

Klarer vi det?

Dagsavisen kjenner identiteten til innleggsforfatteren.

[ Flere trenger mathjelp: – Pappa, er vi fattige? ]

[ Jeg tror flere har kjent på at ordskiftet har vært preget av politisk korrekthet lenge nå ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen