Deltidsbrannvesen ledes ikke av amatører

«Brann og redning kan ikke ledes på deltid» var overskriften på et nylig publisert debattinnlegg fra Samfunnsbedriftene og Fagforbundet. Det inntrykk som skapes i innlegget er at dagens deltidsbrannvesen ledes av amatører som ikke er i stand til å møte de fremtidige utfordringene sektoren står ovenfor.

Det er liten tvil om at oppgavene innenfor brann og redning er krevende, og vil bli mer krevende i årene fremover. Derfor har justisministeren varslet en helhetlig gjennomgang av brann- og redningsområdet, og DSB har nedsatt arbeidsgrupper som skal se på hvordan brann- og redningsvesenene skal møte de fremtidige utfordringene. DSB skal avgi sin innstilling i løpet av de neste månedene. Et av kriteriene i mandatet til DSB er at brannvesenene fortsatt skal ha en desentralisert struktur.

Samfunnsbedriftene peker på at mange av brann- og redningstjenestene har ledere på deltid. Dette er en påstand som er lite nyansert og som kan bidra til å skape forvirring i den felles situasjonsforståelsen. De fleste brannsjefer i deltidsbrannvesenene er faktisk ansatt i 100 % stillinger.

Det som er virkeligheten i veldig mange brannvesen er at lederfunksjonene er kombinert med andre funksjoner slik at det utgjør hele stillinger. Dette kan være for eksempel at leder beredskap og brannsjef kombineres til en 100 % stilling, eller at brannsjef er del av en lederstilling innenfor teknisk sektor i en kommune. Dette er løsninger som er i tråd med brannvesenforskriften. At man betegner dette som deltidsledelse gir ikke et riktig bilde av dagens situasjon.

Man skal heller ikke underslå at mange deltidsbrannvesen leverer gode tjenester i dag, til tross for dommedagsprofetiene fra Samfunnsbedriftene og Fagforbundet. Mange brannsjefer er svært kompetente på mange av de feltene som trekkes fram. Det tegnes et delvis stigmatiserende bilde av at deltidsbrannsjefene ikke har kompetanse innenfor arbeidsmiljø, ny teknologi og brannfaglige oppgaver. Dette er ikke riktig.

På grunn av sammensetningene av flere fagområder har lederne i deltidsbrannvesenene både kompetanse innenfor arbeidsmiljø, teknologi og beredskapsarbeid, i tillegg til den brannfaglige kompetansen. At noen foreslår at denne modellen skal avskrives i fremtidig organisering i brann- og redningstjenesten vil være svært uheldig for mange kommuner. Forslaget kan også bidra til å utelukke gode lokale løsninger av brann- og redningstjenestene.

Vi vet at det finnes mange suksesshistorier hvor man har gått sammen om å danne IKS og interkommunale samarbeid innenfor brann- og redningstjenestene. Dette er selvfølgelig modeller som må bestå, og som må bygges videre på i de regioner som ønsker det.

Diskusjonen om brannsjefenes rolle handler ikke bare om å håndtere de store hendelsene. Brannsjefene har også en viktig rolle i kommunal autonomi og selvstyre. Forslaget fra Samfunnsbedriftene og Fagforbundet vil i ytterste konsekvens utløse tvang for de kommuner som ønsker å fortsette dagens løsninger. Dette går på tvers av prinsippene om kommunalt selvstyre, og bryter også med forutsetningene for helhetlig gjennomgang av hvor man skal beholde en desentralisert struktur.

Når man skal vurdere fremtidige løsninger må også momenter som geografisk kontrollspenn inngå i diskusjonen. I regioner med lange avstander vil ikke nødvendigvis en felles brannsjef være en god løsning. Hvis spennet blir for stort må dette kompenseres med andre organisatoriske tiltak. Kanskje må det opprettes nye ledelsesnivåer for at brannsjefen skal kunne ha den kontrollen som forventes? Hvis vi holder oss til terminologien innenfor ELS (enhetlig ledelsessystem) oppstår det kanskje sektorisering og fordeling av funksjoner som ikke var tiltenkt fra starten. Dette kan også gi økonomiske utfordringer.

Så hvordan løser vi fremtidens utfordringer?

Min påstand er at det er store variasjoner i risikobildet i de forskjellige kommunene/regionene, og det er ikke nødvendig at alle brannvesen innehar spisskompetanse på alle felt. Beredskapen må bygges opp ut fra det lokale risikobildet, men det må ligge en grunnkompetanse i bunnen som er lik for alle.

Det kan nevnes flere områder som kan være svært aktuelt i en region, men som er helt fraværende i en annen region. For eksempel risiko med jernbane, flytrafikk, ras, skogbrann, båttrafikk, risikobasert industri, tunnel, urban redning og så videre. Organisering av øvrige nødetater i regionen kan også være en avgjørende faktor for hvordan et lokalt brannvesen skal dimensjoneres. Følgende grunnpilarer bør ligge til grunn for organiseringen:

• Prinsippet om lokale ROS-analyser må ligge som en grunnpilar i det videre arbeidet.
• Samarbeid på tvers av kommunegrenser. Brannvesenene må søke samarbeid på de områdene som er relevant for sin region.
• Likeverdige og forsvarlige tjenester til innbyggerne.

Vi ser at kommunene i Bergensregionen har opprettet et samarbeid som både gir god beredskap og samtidig ivaretar kommunal autonomi og selvstyre. I brannvernregion Vest samarbeides det om øvelser, kompetanse, innkjøp, forebygging, feiing, gjensidige slokkeavtaler og så videre. Her er naturlig nok Bergen «storebroren» i samarbeidet, men de mindre kommunene har bestått som selvstendige brannvesen med egne brannsjefer som er forankret til sin kommune. Dette er en modell som må etterfølges i resten av landet.

I fremtidig organisering bør det opprettes brannvernregioner hvor de store brannvesenene får en særlig rolle, og hvor de små og mellomstore brannvesenene knytter seg til. Hver kommune avgjør graden av samarbeid etter eget behov. Det trenger nødvendigvis ikke å være slik at de store brannvesenene skal løse alle utfordringene til alle kommunene, men at to mindre kommuner kan for eksempel shoppe tjenester på tvers. Dette er en modell som kan gjennomføres innenfor dagen finansiering av kommunesektoren.

Deltidsbrannvesenene må fortsatt ledes av kompetente brannsjefer med lokal forankring.