Når en krise rammer, må informasjon fram til alle. Under pandemien strevde myndighetene med å nå deler av innvandrerbefolkningen. Derfor engasjerte de frivilligheten. Frivilligheten spilte en avgjørende rolle i å sikre at informasjonen nådde fram. Men vet vi nok om hva de nådde fram med?
Koronakommisjonen fant at myndighetenes informasjon under pandemien i varierende grad nådde innvandrerbefolkningen. Dette kan ha vært en av årsakene til at pandemien traff skjevt. Personer med bakgrunn fra for eksempel Somalia og Pakistan hadde større sannsynlighet for å bli innlagt og dø av viruset enn resten av befolkningen.
Kommisjonen trakk fram at frivillige organisasjoner og nøkkelpersoner med innvandrerbakgrunn bidro til å bedre denne kommunikasjonen i de senere fasene av pandemien. Myndighetene hadde ingen nasjonal strategi for kriseinformasjon til de som ikke følger kringkastede pressekonferanser og regjeringens nettsider. I en situasjon med skjevheter og høye smittetall, hadde frivilligheten kunnskap, nettverk, fleksibilitet og folk til å gjøre den jobben.
Våren 2020 ble det etablert en tilskuddsordning der frivillige organisasjoner kunne søke støtte til informasjonstiltak rettet mot innvandrere om smittevern og andre retningslinjer.
I vår evaluering av denne tilskuddsordningen finner vi en massemobilisert frivillighet. Organisasjoner som fikk midler, formidlet informasjon på 66 språk. De brukte en rekke formidlingskanaler og virkemidler, inkludert videoproduksjon, podkast og sosiale medier. De sto på stand og arrangerte møter, samarbeidet med moskeer og kirker og delte ut smittevernutstyr. De brakte mat og andre livsnødvendigheter til folk som satt i karantene.
Frivillige etablerte personlig kontakt med folk i tider hvor menneskelige relasjoner var strengt regulert. En norsk-somalisk kvinne sa i intervju med oss at organisasjonen hun hadde kontakt med under pandemien, reddet livet hennes. Frivilligheten fikk kontakt med målgrupper som antakelig ikke ble nådd gjennom andre kanaler.
Myndighetenes tilskuddsordning bidro også til økt dialog mellom organisasjoner og myndighetene. I vår evaluering er det derimot lite som tyder på at organisasjonene opplevde å påvirke politiske beslutninger under pandemien.
Å basere kriseinformasjon på frivillighet, er sårbart.
Et flertall av de 200 organisasjonene som fikk tilskudd, innhentet, tolket og oversatte myndighetenes koronainformasjon selv. Enten på grunn av manglende oversettelser eller fordi de fikk tilbakemeldinger om at de offisielle oversettelsene ikke var gode eller tydelige nok.
I ettertid er det umulig å si nøyaktig hva slags informasjon som nådde fram gjennom organisasjoners egenproduserte, og i flere sammenhenger, egenoversatte formidling. Én av tre ansatte i organisasjonene rapporterte at det var vanskelig å forstå informasjonen som kom fra myndighetene. 10 prosent oppgir å ha brukt utenlandske medier som kilde.
Hvis dette har ført til at deler av befolkningen fikk informasjon med annet innhold enn den som nådde majoriteten, er det klart problematisk. Det er også problematisk hvis de fikk informasjon som ikke var smittevernmessig riktig, eller som var for streng.
Å basere kriseinformasjon på frivillighet, er sårbart. Organisasjoner brukte mye ressurser på å innhente, fortolke, oversette og formidle informasjon – og myndighetene hadde lite kontroll med hva slags informasjon som faktisk ble formidlet. Den frivillige innsatsen blir i flere sammenhenger omtalt som et supplement, men den var i realiteten hovedstrategien i myndighetenes kommunikasjon med deler av innvandrerbefolkningen.
Dersom man også i neste krise skal basere seg på frivilligheten for å nå ut med informasjon, må dette være en del av en mer gjennomtenkt strategi. Myndighetene må i så fall planlegge for dette nå, og ikke vente til neste krise er et faktum.
Å opprettholde de arenaene for samarbeid og dialog mellom myndigheter og frivilligheten som ble etablert under pandemien bør være en del av den strategien. Da vil myndighetene kunne få innspill fra dem som best vet hvor skoen trykker, slik at de enklere kan utforme relevant og forståelig informasjon sentralt.
[ Sverige: Anbefaler koronavaksine for personer mellom 50 og 64 år ]
I tillegg trenger vi å ta den prinsipielle diskusjonen om hva som skjer når frivilligheten benyttes som myndighetenes forlengede arm. En viktig del av sivilsamfunnets rolle er kritikk, åpen meningsbryting og nye tilnærminger og forslag. Hvordan skal denne uavhengige stillingen ivaretas, når de samtidig blir satt til å informere på myndighetenes vegne?
Kanskje er koronapandemien under kontroll, men én ting er sikkert: Før eller siden kommer nye kriser som krever umiddelbar mobilisering for å nå hele befolkningen. Fram mot neste krise må myndighetene lage en strategi for hvordan vi best kan nå ut til alle med informasjon. Det må diskuteres om det er prinsipielt riktig å bruke frivilligheten som en viktig del av myndighetenes informasjonsstrategi og, hvis så, hvordan det best kan gjøres.
Fafo og FHI står bak rapporten «Informasjon til innvandrerbefolkningen i krisetid». Rapporten er den første av tre delrapporter, og er skrevet på oppdrag for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Rapporten kan lastes ned her: Informasjon til innvandrerbefolkningen i krisetid | Fafo-rapport 2023:04
[ Ny varslingstjeneste skal styrke beredskapen i Norge ]
[ Dagsavisen mener: Syke kjønnsforskjeller ]
