Forrige uke feiret vi min datters 20-årsdag.
Nå vil jeg snakke litt om hva som skjedde da hun ble født. Og hvis du henger med helt til slutt, så vil du skjønne hvorfor min historie har relevans rett inn i dagens debatt om fødetilbudet.
Det jeg husker aller sterkest fra den natten hun ble født, er at jeg lå i sengen og så lysarmaturene i taket fyke forbi. Jeg husker alle de hvitkledde personene som løp ved siden av sengen bortover korridoren. Og jeg husker at plutselig var det også en grønnkledd mann der som ropte til meg mens han løp: Hvor mye veier du? Hvor mye veier du?
HVOR MYE VEIER DU?
Jeg skjønte at han måtte vite det for å beregne riktig dose narkose, men jeg greide ikke å svare. Det suste voldsomt i hodet. Restene av store mengder lystgass gjorde det vanskelig å tenke og umulig å få kontroll over munnen.
Rett før de begynte å løpe mot operasjonssalen med sengen min, hadde jeg ligget på fødestua. Min nydelige lille datter var blitt født for nesten to timer siden. Hun hadde ligget på brystet mitt og sett på meg med store øyne. Jeg hadde kjent på bruset av lykke. Den overveldende kjærligheten til barnet mitt. Vi hadde snakket med jordmor om at hun allerede hadde fått navn, at hun var stor og frisk.
[ Fødende nedprioritert – igjen ]
Det hadde vært en rolig stemning. Alt hadde gått bra.
Etter en stund hadde jordmor imidlertid begynt å bli litt stresset over at morkaka ikke hadde kommet ut. Etter en og en halv time hadde hun tilkalt en annen jordmor for å få hjelp. De hadde begge trykket på magen min for å løsne den. Men da heller ikke det hjalp, hadde hun tilkalt vakthavende fødselslege. Han hadde også trykket på magen min noen ganger uten resultat. Hardt. Så hardt at han hadde insistert på at jeg skulle ta imot lystgass.
Morkaka satt fortsatt fast. Så hadde fødselslegen bestemt at han måtte gjøre et spesielt grep for å få den ut. Grepet innebærer at fingrene liksom klemmer rundt øvre del av livmoren fra utsiden av magen.
En jordmor fortalte meg etterpå at hun aldri hadde hørt om at dette var blitt gjort uten narkose.
[ Anne fryktet å bli voldtatt på jobb: – Jeg gråt hver dag ]
Men fødselslegen denne natten ville gjøre det uten. Så han instruerte den ene jordmoren om å holde meg fast i den ene skulderen, den andre jordmoren fikk beskjed om å holde meg fast i den andre. Og barnepleieren fikk i oppgave å plassere lystgassmaska over ansiktet mitt. Og så trykket han. Første forsøk var mislykket. Ingen morkake kom ut.
Jeg ropte at jeg ikke ville ha mer lystgass. Den gjorde meg kvalm og ør. Jeg hadde prøvd å vri meg vekk, men de to jordmødrene holdt meg bom fast. Barnepleieren lot lystgassen være. Legen trykket igjen. Smertene var ubeskrivelige.
Jeg ropte om å få tilbake lystgassen. Og legen presset hånden sin dypt ned i magen min en tredje gang. Enda hardere nå. Jeg husker at jeg tenkte: Nå knuser han ryggraden min. Og jeg husker den hjelpeløse følelsen av at jeg ikke kunne gjøre noe med det.
Jeg kjente at noe løsnet og kom ut av meg. Og jeg hørte legen si: Den revna. Hun blør. Få henne til operasjonsavdelingen.
Tilbake på fødestua satt den forskrekka mannen min med vår nyfødte datter i armene mens de løp av gårde med meg nedover mot operasjonssalen. I senga, under de passerende lysstoffrørene, mobiliserte jeg alt jeg hadde av krefter for å få kontroll på ordene mine.
Jeg ropte tilbake til anestesilegen: Jeg vet da faen hva jeg veier, jeg har akkurat født!
Så var vi inne på operasjonsavdelingen, og det ble mørkt.
[ – Vi fordømmer det som skjer, men vi fordømmer ikke det russiske folket ]
Min fødselshistorie er ikke veldig spesiell. Den ble omtalt som noe sånt som «normal fødsel med mindre komplikasjoner». Det var aldri fare for livet mitt – for jeg var på et sykehus med bemannet operasjonssal som var klar til å ta imot meg.
Jeg tviler på at verken lege eller jordmor husker dette 20 år etter. De har opplevd mer dramatikk. Men for meg var det dramatisk. Traumatisk til og med. Som veldig mange fødsler er for den som føder. Også fødsler som helsevesenet oppfatter som innenfor normalen vil i mange tilfeller være traumatiske for den fødende.
Likevel gjør myndighetene vedtak som fører til at mange flere må reise lengre for å kunne føde på sykehus. Jordmorstyrte fødestuer legges ned. Samtidig har fødeavdelingene hatt en ønsket politikk på kortere liggetid etter fødsel. Nå sist er det varslet at Oslo universitetssykehus vil oppfordre fødende til å dra hjem innen 24 timer etter fødsel.
Jeg er glad min mest traumatiske fødselsopplevelse skjedde for 20 år siden.
Jeg fikk bli så lenge jeg ville på fødeavdelingen, og jeg fikk god oppfølging og så mange samtaler jeg hadde behov for. Jeg fikk også anledning til å fortelle fødselslegen hva jeg syntes om at han valgte å presse ut morkaka uten å legge meg i narkose først.
Og jeg fikk en beklagelse.
[ Fettaktivist: – Jeg tror mange føler at jeg ikke spiller etter reglene (+) ]
Alt sammen viktig for at dette er noe jeg i dag kun tenker på som en del av min historie. Det har ikke gitt meg traumer, angst, mareritt, dårlig tilknytning til barnet mitt eller depresjon. Jeg opplevde det som et overgrep mens det sto på, men er så heldig at jeg ikke bærer nag eller har fått sår i følelseslivet mitt.
Jeg er takknemlig for at jeg fikk nødvendig helsehjelp da jeg trengte det, og jeg er takknemlig for at jeg fikk anledning til å bearbeide opplevelsen etterpå sammen med de som var ansvarlige for valgene som ble tatt.
Det fødes sånn omtrent 60.000 barn her i landet hvert år. Hver fødsel er unik. Noen er rolige, kontrollerte og fine. Andre er høydramatiske. De fleste er noe imellom. Fødetilbudet i Norge må ta høyde for alle varianter, både medisinsk og menneskelig. Det er helt fint at de som er friske og virkelig ønsker å dra hjem rett etter fødsel, får lov til det.
Men alle andre, alle som trenger å bearbeide opplevelsen, eller som må ha hjelp med amming, trygghet for stell av babyen, ro for kroppen. Alle de bør få bli lenger. Mye lenger hvis det trengs. Konsekvensene etterpå kan bli store hvis de føler seg presset ut av sykehuset før de er klare.
- Dette innlegget ble først publisert på Facebook, og er gjengitt med tillatelse.
