Et fett liv

– Jeg kan være så kroppspositiv jeg vil, og anse meg selv som verdens kuleste dame, men det hjelper lite dersom jeg ikke får helsehjelp fordi jeg er tjukk. Derfor synes jeg fettaktivist passer meg bedre, sier Carina Elisabeth Carlsen.

– Jeg er veldig glad i konseptet kroppspositivitet fordi det hjelper folk til å bli glad i kroppen sin. Men for meg er kroppspositivisme den individuelle reisen, og jeg mener vi må løfte blikket og bekjempe strukturene også.

Hun har akkurat plukket meg opp på togstasjonen, og vi sitter hjemme i stua hennes på Eidsvoll. Interiøret er som tatt ut av en fifties-sjappe på Grünerløkka – det går i rosa flamingoer, blomster og americana-estetikk. Maksimalisme de luxe. Carina følger blikket mitt:

– Ja, minimalisme er ikke noe for meg, smiler hun.

De mørke øynene er definert med en heavy, svart eyeliner, hun har fargerik topp, trange jeans og to kopper i hendene – kaffe til journalisten, te til seg selv. Rundt føttene trasker Chess, en søt og godmodig corgi.

Til daglig jobber hun som rådgiver på Likestillingssenteret. Men det er som kroppspositivist med instagramkontoen @fetmenfattet at Carina Elisabeth Carlsen har gjort seg bemerket for det norske folk. Selv vil hun sikkert kalle seg fettaktivist.

– Du vet, vi lever i en verden der det er verre å være tjukk enn å være slem, sier Carlsen og fortsetter:

Jeg kan være så kroppspositiv jeg vil, og anse meg selv som verdens kuleste dame, men det hjelper lite dersom jeg ikke får helsehjelp fordi jeg er tjukk.

—  Carina Elisabeth Carlsen

Mens slankedebattene har rast i mediene hele januar, har hun brukt tida på å prøve jeans for å sjekke om kleskjedene har alle størrelser slik de lover. Nylig sto hun fram, sammen med tre andre jenter, i programmet «TV 2 hjelper deg» med resultatet:

– Vi testa Cubus, BikBok, Zara, Weekday, Carlings og H&M. Jeg fant en jeans på Cubus som jeg fikk på, men den var ubehagelig og satt ikke fint på meg. Det er ikke godt nok. Hvorfor skal store grupper av folk gå uten å kunne kjøpe seg fine klær som passer?

---

Carina Elisabeth Carlsen (35)

• Jobber som rådgiver på Likestillingssenteret og universitetslektor ved OsloMet
• Redaktør for vernepleier.no
• Fettaktivist, driver instagramprofilen @fetmenfattet
• Burleskartist med artistnavnet Fifi von Tassel
• Utdanning: Vernepleier, master i empowerment og helsefremmende arbeid, seksuell helse, veiledning og coaching og fat studies.

---

At motebransjen er blitt mer mangfoldig, tar hun med en stor klype salt, til tross for reklameplakater av modeller i «alle» størrelser og etnisiteter.

– Jeg kaller det «bodywashing». Kjedene er fulle av lovord, men står på stedet hvil. Vi ser gang på gang at motebransjen påstår å fremme mangfold gjennom reklame, men i realiteten skjer det lite, sier hun og legger til:

– Har du sett hvordan de fikser plus size-modeller, eller? Modellen Karoline Bjørnelykke la ut en video på TikTok nylig der hun avslørte at hun får plus size-oppdrag til tross for at hun ikke har en stor kropp. Løsningen er en fatsuit – skumgummipadding som bæres under klærne, sånn som dragdronninger bruker. Da får du en modell med slankt ansikt og flat mage, store pupper og stor rumpe.

– Hva har de å tjene på sånt juks?

– Ingen ting. Det finnes en ganske stor kundegruppe som både er større eller mindre enn det de kaller normalen, og folk som har funksjonsnedsettelser. Dette er folk som har penger og som er interesserte i å kjøpe klær, men som bransjen helt åpenbart ikke ønsker som kunder.

Første gangen hun for alvor lot seg engasjere i kroppskampen, var i en stil hun skrev første året på videregående. Der tok hun et flammende oppgjør med skjønnhetsindustrien.

– Den er faktisk ikke så verst. Så jeg har nok vært opptatt av dette fra tidlig av, samtidig som jeg har hatt spiseforstyrrelser i 20 år og drevet med mye selvhat. Det er jo ganske klassisk, en tenker at det gjelder alle andre enn en selv.

Selvhat

Blikk. Speilbilder. Fornemmelsen av å svette i det trange prøverommet med en bukse du ikke får dratt over rumpa. Kommentarer som falt. Kanskje var de ikke ment å stikke så dypt. Andre har glemt dem for lengst, men hun husker. Selvforakten har gått i bølger siden tenårene.

– Det var vel da jeg oppdaga at kroppen min var «feil». Jeg fikk kommentarer, leste blader hvor ingen lignet på meg og passet ikke inn i de klærne som preget motebildet. Alle hadde Miss Sixty-bukser, men de var for små for meg.

Alle hadde Miss Sixty-bukser, men de var for små for meg.

—  Carina Elisabeth Carlsen

Hjemme hos foreldrene i Nord-Odal var det høyt under taket og aldri noe kroppsfokus eller press.

– Jeg var nok en rund, liten unge. Men jeg hadde aldri noen negative opplevelser når det gjelder kropp og vekt hjemmefra. Det var deilig bekymringsløst, og vi har fleipa med at det kanskje ikke er så rart at jeg ble burleskartist – jeg likte meg nok best i minimalt med klær som liten også.

Hun husker godt en av de kuleste i klassen som sa: «Du kunne fått hvem du ville, hadde du bare ikke vært så innmari feit.»

– Når du begynner å bli veldig opptatt av gutter og ser at de andre i klassen din er omsverma, samtidig som du blir fortalt at ingen vil ha deg fordi du ser ut som du gjør … det setter i gang noen prosesser.

– Jeg har også mye hår. Det kalles polycystisk ovariesyndrom, en hormonforstyrrelse. Så jeg var tjukk og med bart. Yay!

[ Diskrimineringen av menn blir systematisk akseptert, mener Guttorm Grundt i Mannsforum. ]

Spiseforstyrrelser

«Puppene er ekte men smilet er falskt» står det på en plakat inne på soverommet. Den henger plassert rett over burleskhjørnet der Carinas dekadente sminkebord er plassert. Det var ikke før Carina ble voksen at hun forsto at hun hadde spiseforstyrrelser. Hun, som hatet seg selv og etter hvert var blitt en mester i å spy stille og trene i smug, trodde bare at hun hadde en uvane med å spise for mye og så jojo-slanke seg.

– Jeg har fleipet med at jeg er en hobby-bulimiker og tenkt at jeg ikke var «syk nok». Det er ikke før i voksen alder jeg har skjønt at det ikke er noe «halvveis» med en spiseforstyrrelse og at det ikke er noe som heter «syk nok». Men det er dessverre vanskeligere å bli tatt på alvor som tjukk med spiseforstyrrelse. Jeg har fått beskjed av helsepersonell om å bare spise mindre.

– Hvordan har sykdommen artet seg for deg?

– Det har vært perioder da jeg ikke har villet spise eller drikke forskjellige ting. Jeg drakk ikke brus på to år, spiste ikke godteri. Det er jo for så vidt bra, men ikke når du blir livredd sukker og det blir en besettelse. Da snakker vi ikke om sunnhet lenger. Og jeg har skippet måltider, kastet opp maten, trent på natta.

– Var det ingen rundt deg som oppdaget det?

– Folk med spiseforstyrrelser blir flinke til å slette alle spor, spy stille, vite hva du skal spise for å få det til å komme opp lettest. Og så var det perioder da jeg bare spiste. Men da får du dårlig samvittighet, ikke sant? Og så begynner du på'n igjen.

– Men dette selvhatet, sitter det alltid i?

– Ikke nødvendigvis selvhatet, det kjenner jeg ikke så mye på. Men sinnet er fortsatt forstyrret etter mange år med sykdom, og det kan være fint å få hjelp til å regulere, sier hun og presiserer:

– Jeg er ikke interessert i å bli tynnere og er omsider blitt glad i kroppen min som den er, selv om det har tatt mange år og vært en hard og vanskelig jobb. Men mye fordi jeg vet hva det koster, har jeg liten forståelse for dem som lirer av seg helseråd utelukkende basert på det å redusere vekt. Jeg hører ofte at det «bare er å spise mindre og trene mer», men da har en også en limitert forståelse av kroppen. Dersom en vil ned i vekt, er det selvfølgelig lov, men ikke alle kropper fungerer slik at det «bare» er å gjøre slik eller sånn. Forskningen viser dessuten at kun et fåtall klarer å bevare vektnedgangen over tid. Alle kan gå på en diett og gå ned noen kilo i vekt, men de færreste klarer å holde seg der. Jeg synes også det er trist at suksessen ligger i hvor mye du har gått ned i vekt og at vi måler hverandres og egen verdi etter hva som står på vekta. Å bare spise mindre, løser ikke noe. Du må dypere til verks.

– Jeg er ikke interessert i å bli tynnere og har omsider blitt glad i kroppen min som den er.

—  Carina Elisabeth Carlsen

I en tid da de aller fleste snakker fint om inkludering og mangfold, merker hun tydelig at det ikke gjelder alle grupper. Noen grupper blir fortsatt utsatt for diskriminering uten at mange reagerer.

– Når vi snakker om diskriminering av store kropper, tenker folk på de store tingene – det at du får kastet ting på deg, blir ropt stygge ord etter på gata eller at folk aktivt ikke vil servere deg på utesteder. Og de tingene skjer. Men det er også mikroaggresjonen, de små tingene. Blikking, kremting, folk som ikke vil sitte ved siden av deg på bussen.

– Det høres ut som når folk snakker om rasisme?

– Det er den samme funksjonen, ja.

– Den australske skuespilleren Rebel Wilson uttalte til BBC at hun nå, etter at hun har gått ned 20 kilo, opplever å bli sett og lyttet til på en helt ny måte …

– Ja, og det tror jeg på. Jeg har hørt mange som forteller at de får mer positiv oppmerksomhet og en helt annen behandling som tynn enn som tjukk. Dette er jo en del av tynnhetsprivilegiene, og når vi ser hvilke strukturer som rammer tjukke mennesker, er det jo ikke så rart at folk ønsker å bli tynne. Det betyr ikke at tynne ikke kan ha det kjipt, men at livet er litt enklere som tynn enn som tjukk, fordi folk strukturelt behandler deg annerledes, sier hun og hevder at her er vi ved noe av kjernen i problemet.

– Vi oppfordrer folk, bevisst og ubevisst, til å behandle tjukke mennesker dårligere, med et underliggende budskap om at «dersom du forandrer deg, slutter vi å behandle deg stygt. Dette er din feil». Det er en form for psykisk vold. Forskningen viser i tillegg at tjukke mennesker blant annet får dårligere lønn, dårligere helsehjelp, ikke klær som passer og så videre, også her i Norge. De blir ansett som dummere, latere og dårligere på alle mulige måter.

[ Sumaya Jirde Ali vil være radikal.  ]

Fifi von Tassel

Hadde noen sagt at Carina i voksen alder skulle debutere som burleskdanser og kaste klærne på scenen, hadde hun bare ledd. Planen var egentlig å bli forfatter. Og politi.

– Jeg tok førstegangstjenesten, vakt og sikring, fordi jeg ville bli politi. Det var et helt fantastisk år, men så tok livet en annen vending, sier hun. Tenker høyt:

– Skrivingen tar jeg ut i faktaskriving. Jeg skriver mye kronikker og sånn.

Men så, en gang i 2014, ble hennes alter ego – burleskartisten Fifi von Tassel – født. Fifi er rå, glamorøs og danser ublygt på scenen mens hun kaster ett og ett plagg til hun står igjen i bare høyhælte sko og minimalt undertøy.

– Det var ikke før jeg begynte med burlesk at jeg skjønte at jeg ikke trengte å se ut på en bestemt måte for å være bra nok eller fin nok.

– Det var ikke før jeg begynte med burlesk at jeg skjønte at jeg ikke trengte å se ut på en bestemt måte for å være bra nok eller fin nok.

—  Carina Elisabeth Carlsen

Det hele hadde startet i 2013. Carina hadde meldt seg på et 12-ukers kurs hos danseren Mari Sletten, kjent i Oslos uteliv som Devilina Midnight. Sletten var blant de første som tok burleskdansen til Norge i kjølvannet av at flere europeiske og amerikanske utøvere hadde blåst nytt liv i sjangeren på nittitallet.

– Jeg er usikker på om Mari Sletten er klar over den fantastiske effekten hun har hatt på folk. Hun lærte meg at det er ok med den kroppen du har. Istedenfor å forsøke å få alle til å gjøre de samme bevegelsene, forklarte hun at forskjellige kroppstyper får forskjellige bevegelser. At du må gjøre det som kroppen din får til.

– Hva var så spesielt med akkurat burlesk?

– For det første at reisen er viktigere enn målet. Altså er det viktigere hvorfor du er på scenen enn at du kler av deg. Det ble en måte å stimulere kreativiteten på. Plutselig ble bevegelse gøy og inspirerende for meg. Det var ikke lenger en straff. Deretter så jeg filmen «Exposed» med folk som Dirty Martini, Bambi The Mermaid og de store undergrunnsartistene fra New York, hørte hvordan de snakker om kropp. Det var sånn … wow! Av og til ser jeg den om igjen bare for å få en boost.

Hendelsene sådde noen frø. Hun laget seg et signatur-nummer – «Cupcake Wars» – der hun stripper mens hun danser på badevekta og spiste kaker. Tanken bak burlesk er å fortelle personlige historier, og for Carina var det nok å ta av. Nervene foran første opptreden var ubeskrivelige. Hun grøsser litt ved tanken.

– Det var på Dattera til Hagen og veldig trangt backstage. Det var bare en gardin som skjulte oss fra publikum. Jeg var der sammen med flere, men det var spesielt en artist som gjorde inntrykk – drag queen Miss Trulte. Miss Trulte hadde fryktelig vondt i huet, så jeg brukte all min tid før jeg skulle på scenen på å få tak i hodepinetabletter. Heldigvis hadde jeg to venninner blant publikum som tilfeldigvis også var farmasøyter, så det løste seg, og Trulte og jeg er nære venner i dag. Det er liksom alt jeg husker.

[ – Jeg har sevtilliten til en 50 år gammel, hvit mann  ]

– Var det skummelt?

– Selvfølgelig var det skummelt. Flere ting gikk galt, med korsetter som hang fast, glemt koreografi og så videre. Men det var også et skikkelig rush.

– Hvordan har folk i hjembygda reagert på at du er blitt burleskstjerne?

– Mamma syntes det var helt krise, pappa også. «Hvorfor må du alltid …», liksom. Men det har roet seg nå, altså. De er gode støttespillere og har til og med kjørt meg rundt i England til show! Og så var det nok de som mente det var et karrieremessig selvmord, i og med at jeg da utdannet meg til vernepleier og skulle ut og søke jobb.

Første forestilling hun satte opp i hjembygda, ble utsolgt på null komma niks.

– Jeg regner med at folk var nysgjerrige, ja. Men det er helt greit. Vi hadde det gøy, og jeg fikk betalt alle artistene!

– Det er en omstridt kunstform, mange anser det kun som glorifisert stripping?

– Som feminist kan jeg skjønne dem som kaller det stripping. Vi kler jo av oss, men jeg anser nok ikke den formen for burlesk som mitt burlesk-kompani driver med, som spesielt erotisk. Det er heller aktivisme. Vi er opptatt av å vise mangfold i kropp, kjønn og uttrykk.

– Så hva tenker du at det er?

– Performancekunst og aktivisme. Det er også blitt omtalt som en egoistisk form for feminisme, fordi det gagner bare deg. Men jeg tenker at det kan gagne mange og at den selvtilliten vi viser på scenen, «smitter av» på publikum. Publikum består i all hovedsak av kvinner, og jeg tenker at dette er en kunstform av, for og med en hovedandel av kvinner.

– Er det egentlig et karriereselvmord? Jeg hører folk si at å kle av seg på TV nærmest er blitt et karrieresteg …

– Nei. For min del er dette ganske uskyldig, men tungt politisk. Når en kropp som min bryter ut av normen og gjør de tingene jeg gjør, reagerer folk. Samtidig har jeg fått gjøre masse spennende, reist rundt i Europa, stått på en rekke scener og fått mange spennende muligheter takket være denne kroppen. Burlesk har også gjort meg friskere – uavhengig av hva andre måtte mene om det valget. Det gjør meg ikke mindre faglig kompetent at jeg har en utradisjonell hobby på fritiden.

Fat studies

Utvalget av faglitteratur i bokhylla forteller en mindre glamorøs historie. Hun har fått drapstrusler, voldtektstrusler. At hun snakker positivt om det at hun er tjukk og viser at hun trives med kroppen sin, provoserer folk. Helt siden hun skjønte at fat shaming er en form for diskriminering som faktisk er akseptert og lov, har hun gått akademisk til verks og lest alt fra medisinske rapporter og forskning til populærkultur og undergrunnsbevegelser. Hun har blant annet skrevet en masteroppgave i empowerment og helsefremmende arbeid.

– Den faglige interessen kommer delvis av at jeg er veldig interessert i tematikken og vil inn i akademia, men også av at jeg ofte blir kalt dum. Jeg er lei av å bli kalt dum, uansett hvor mye kunnskap jeg legger på bordet.

– Seriøst?

– Ja, ja. Jeg er blitt kalt mye rart opp gjennom årene. Men etter en kaffeprat med Gro Rugseth, som er forsker i blant annet fat studies, sjekka jeg ut om det var mulig å studere dette noe sted. Jeg hadde flaks og kom over et universitet i USA som tilbød studium via nett som en koronaløsning. Gjennom dette studiet har jeg knyttet nettverk internasjonalt og fått være med på å skrive et kapittel om fettskam som en sosial rettighetskamp i et internasjonalt tidsskrift. Det er jeg ganske stolt av.

I tillegg til den akademiske biten, er hun synlig i sosiale medier. Det har sin pris.

– Jeg får mest positive tilbakemeldinger, men så dukker det alltid opp noen som ikke liker det jeg gjør. «Må du alltid vise ræva di», var det en som skrev på Instagram. Da svarte jeg med å legge ut nye bilder av rumpa mi, hvilket igjen førte til et intervju i nettmagasinet Melk og Honning.

– Men kan du forstå dem som syns det virker rart å bekjempe kroppspress med mer kropp?

– Først og fremst kan jeg forstå at jeg er provoserende for mange. Jeg peker på flere «sannheter» rundt kropp som jeg nok opplever at det ikke stilles spørsmålstegn ved. Jeg tror mange føler at jeg ikke spiller etter reglene og i tillegg sier at alle andre tar feil. Men den kunnskapen jeg, og veldig mange andre, prøver å formidle, ligger der åpen for alle.

– Er helseskadelig å være tjukk?

– Dette er det jo en del diskusjon om. Noen helseplager er tettere linket mot vekt enn andre, men færre enn mange tror. Problemet er at når vi diskuterer om vekt er helseskadelig eller ikke, bruker mange, litt flåsete sagt, den kunnskapen de fikk i barnehagen. Tynn er bra, tjukk er ikke bra – det er kunnskap som er basert på stigma. Vekt er langt mer komplekst enn at tjukk betyr usunn og tynn betyr sunn, sier hun.

Vanligvis pleier hun å be folk lese seg opp før de går inn i en slik diskusjon.

Vekt er langt mer komplekst enn at tjukk betyr usunn og tynn betyr sunn.

—  Carina Elisabeth Carlsen

– De må vite hva de snakker om. Kunnskapen ligger der, og det finnes en rekke gode fagbøker på området, men folk må være interessert. Dersom alt du har å komme med, er at tjukke folk er stygge og late, da er du heller ikke interessert i å diskutere helse. Da gjemmer du deg bak påtatt bekymring, sier hun og understreker at forskningen viser at å påføre noen fettskam er farligere enn å være tjukk.

– Det kan føre til depresjon, spiseforstyrrelse, isolasjon og så videre. Dersom ingen hadde påført meg skam, hadde jeg trolig vært langt friskere enn jeg er nå – etter år med spiseforstyrrelse, depresjon og selvskading. Men jeg har det bra i og med kroppen min, og det er takket være meg selv.

5 favoritter

Film: Jeg må si «Exposed» (2013) av Beth B.

Musikk: Jeg elsker Scott Mcenzies «San Francisco». Og beste sommerlåt er Don Henleys «Boys of Summer». Kjøre til stranda på kvelden med den – wow.

Bok: Jeg leser mange fagbøker. Når det gjelder romaner, er det særlig to: «Stolthet og fordom» av Jane Austen, den har jeg lest hver sommer siden jeg var 16, og «Funny Girl» av Nick Hornby.

Mat: Om jeg skulle bestille mitt siste måltid, ville det blitt fiskeboller i hvit saus. Med karri. Det er digg, det!

Sted: Åh, det er mange. Verandaen. Sofaen. Hjemme hos foreldrene mine. Og scenen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen