Under koronapandemien har regjeringen gitt inntrykk av at barn, unge og sårbare prioriteres, mens det i realiteten er disse gruppene som rammes hardest av myndighetenes tiltaksiver. Flosklene underslår at hele koronahåndteringen handler mer om politikk enn om fag.
«Vi lytter til faglige råd»
Regjeringen gjemmer seg ofte bak at de lytter til faglige råd, men unnlater å si at de faglige rådene er sterkt begrenset til å handle om smitteutvikling. Faglige bekymringer knyttet til for eksempel barn, psykisk sykdom og rusavhengighet er politisk mindre viktige enn råd knyttet til koronasmitte. Det er politikk, ikke vitenskap, som avgjør hvor mye smitte et samfunn skal tåle. Å ville slå ned smitten er en politisk beslutning som har lagt sterke føringer på hva Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet kan gi råd om.
[ Er du lettkrenka eller rasist? Kryss av, det finnes ikke et «annet» felt ]
Da FHI tidlig ville forske på hvilke tiltak som gir mest positiv og minst negativ effekt, sa regjeringen nei. Det fantes altså ikke et politisk ønske om at FHI skulle bli i stand til å gi faglige råd som kunne ha begrenset de negative konsekvensene av tiltak. Noen måneder senere fikk en programleder på direktesendt TV streng beskjed av helseministeren om at han ikke kunne så tvil om de faglige rådene regjeringen hadde lyttet til – selv om regjeringen ikke hadde ønsket å finansiere forskning som kunne gitt dem mer treffsikre råd.
«Barn og unge først»
Skoler har ofte blitt stengt helt eller delvis når smitten har økt. I fellesferien ble kommunene bedt om å ta høyde for gult nivå også til høsten – stikk i strid med tidligere signaler. Barn og unge kommer alltid i annen rekke fordi smitten skal slås ned.
Barneombudet har ved gjentatte anledninger gjort oppmerksom på barn og unges særlige behov, og heller ikke alarmerende rapporter om at mange barn og unge ble utsatt for vold eller overgrep under første nedstengning, har ført til grunnleggende endringer i koronahåndteringen.
I mars 2021 uttrykte Barneombudet og Likestillings- og diskrimineringsombudet i en felles bekymring at funksjonshemmede barn og unge ikke får sine rettigheter oppfylt under pandemien. Det er illevarslende og symptomatisk at to ombud må gå ut i offentligheten ett år etter første nedstengning istedenfor å bli tatt med på råd før svikten skjer.
Studenter i Norge sliter også mer enn før. Myndighetene utredet ikke på noe tidspunkt før nedstengingen konsekvensene av å stenge studenter inne på hybler og rom istedenfor å la dem møte opp på universiteter og høyskoler.
«Beskytte sårbare grupper»
Det som faktisk menes, er at risikogrupper skal beskyttes mot korona. Sårbare og utsatte grupper som rammes hardt av tiltakene, er ikke omfattet av definisjonen.
12. mars 2020 mistet sårbare barn og unge over natta det offentlige tilbudet som er der for å ivareta dem når de trenger det. Ansatte i skolehelsetjenesten ble omdisponert for å svare på innbyggernes koronaspørsmål istedenfor å gjøre den egentlige jobben sin.
[ «Jeg var politisk aktiv i flere konservative partier. Så ble jeg syk, og alt endret seg» ]
Personer med behov for psykologhjelp ble like brått fratatt mulighet til terapi og omsorgstilbud selv om behovet for oppfølging må ha vært minst like stort i et koronastengt Norge. Kapasiteten hos Mental helse er sprengt, psykologer og psykiatere har fryktet alvorlige konsekvenser og ansvarlige for lavterskeltilbud sier påtrykket nå er så stort at det har oppstått en terskel for å få lavterskeltilbud.
Mange pasienter ble skrevet ut fra pågående rusbehandling da pandemien brøt ut, og hele avdelinger ble stengt. Det ble ikke vurdert om det var faglig forsvarlig å gjøre dette, så lidelser knyttet til rusbruk har heller ikke vært prioritert.
Mødre som fødte under den første nedstengningen, fikk ikke den hjelpen, støtten og oppfølgingen de har krav på. Flere forteller at de opplevde barselavdelingen mer som straff enn som en omsorgsplass.
Flere sårbare og utsatte grupper har blitt tydelig nedprioritert på koronaens alter, og partnere og familier har vært separert i månedsvis som en følge av grensestengning. I begynnelsen ble det sagt at vi deltok i en «dugnad», men det er ikke, og har aldri vært, en dugnad å utsette ulike grupper mennesker for unødige lidelser og risiko.
«Smitten skal slås ned»
[ Gir ut bok som 16-åring: – Jeg har lyst til å leve, og det jeg er glad i vil jeg kjempe for ]
Bak de kryptiske ordene «slå ned», som betyr «knuse» eller «knekke», ligger det en politisk, ikke vitenskapelig, besluttet nulltoleranse for smittespredning. Regjeringen har i altfor stor utstrekning overlatt til helsetoppene å vedta politikk og lover, for i et demokrati og i henhold til Grunnloven er dette Stortingets oppgave.
I debatten om konverteringsterapi begrunnet kultur- og likestillingsministeren en 18-års aldersgrense på forbud med at menneskerettighetene setter grenser for hvor langt staten kan gå. Velger Norge å bryte menneskerettighetene, har vi mindre vi skulle ha sagt i møte med Viktor Orbán og andre, kunne ministeren forklare oss. Han har selvfølgelig helt rett i dette, og det er derfor uhørt at samme regjering tillater seg å overskride den samme grensen når lovlydige borgere mot sin vilje tvinges til å overnatte på karantenehotell eller familier skilles på grunn av stengt grense. En regjering med respekt for menneskerettighetene hadde ikke iverksatt slike tiltak uten å konsekvensutrede dem først.
«Paradigmeskiftet»
Koronakommisjonen avslørte at regjeringen før nedstengingen 12. mars 2020 ikke utredet de negative konsekvensene av tiltakene som ble gjennomført. Vi fikk også vite at det faktisk eksisterte konkrete planer for en pandemihåndtering, men at disse ikke ble fulgt.
Konfrontert med denne kritikken svarte statsminister Erna Solberg at det skjedde et «paradigmeskifte» da Norge stengte ned. Ordet paradigmeskifte er i forskningen ellers typisk brukt om de banebrytende teoriene til for eksempel Kopernikus, Darwin og Einstein. Statsministerens paradigmeskifte handlet om å plutselig legge planer og vitenskap i en skuff og la være å veie fordeler og ulemper med ulike tiltak opp mot hverandre.
