Kommentar

Kunsten å høre noe annet enn sin egen stemme

Er du lettkrenka eller rasist? Kryss av, det finnes ikke et «annet» felt.

Tre episoder fra NRK-serien Helt Ramm har blitt fjernet etter kritikk.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Selma Moren

Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen

Som debattansvarlig hender det jeg lurer på hva alle disse diskusjonene våre egentlig ender opp som.

Krangler vi bare på Twitter nå, eller kan vi skape endring? Lærer vi noe, eller settes vi i et Dagsnytt-18 studio for å «vinne» debatten? For hvis det er som jeg ofte frykter – at vi helst vil bli lyttet til, men ikke lytte – hva er poenget da?

En debatt som vekker den uroen i meg, er den mange liker å omtale som «woke»-diskusjonen. Hvem har definisjonsmakta over hva som er krenkende, og hva som er gøy? Er intensjonen fra avsender det som gjelder (det var ikke rasistisk ment), eller har vi et ansvar for hvordan vi eventuelt blir forstått? (Du kunne sagt det på en måte).

Mange frykter en kanselleringskultur hvor vi fjerner alt noen finner ubehagelig eller krenkende. Andre er redd vi tråkker på minoriteter, om vi ikke lytter til menneskers følelser og erfaringer. 

Hvis det finnes et svar på spørsmålene ovenfor, er det nok et sammensatt ett. Likevel settes debatten gang på gang på spissen, som om det er noen som har rett her, og noen som er en gigantisk idiot.

Det er et dårlig utgangspunkt for en viktig samtale.

Det blir rett og slett polarisert og bråkete. Som når Mads Hansen har tatt spraytan på TV, og noen opplever det som «blackface». Når J.K Rowling tvitret om transpersoner, og mediekritikere synes det står dårlig til med ytringsfriheten. Når noen synes joikakaker burde endre navn, og andre vil rive ned en statue.

Eller når Nicolai Ramm kler seg ut som en japansk gameshow-vert, og NRK får kalde føtter.

I alle eksemplene ovenfor, blir det fremstilt som det finnes to sider.

Lettkrenka, politisk-korrekte folk (gjerne unge damer). Og ignorante, ufølsome typer, (gjerne gamle menn) som ikke henger med i tida, og som egentlig bærer på en masse dårlige holdninger de forsøker å skjule. Og vi skal liksom ta side. Enten eller. Rasist eller overfølsom. Velg nå!

Men mennesker passer ikke inn i bokser. Hvis du spurte noen om hvilken kategori de havna i, og virkelig lyttet til dem, ville det kommet fram langt flere nyanser enn det gjør i en gul blinke-overskrift i nettavisene. At man kan mene at noe burde være oppe til diskusjon, uten at man synes det burde slettes. At man kan forsvare Nicolai Ramms sketsj, uten å være rasist.

En annen tendens er at de som roper høyest, står på sidelinja. I transdebatten om hvorvidt J.K Rowling sine utsagn var støtende ovenfor transpersoner, var det veldig få transpersoner. I debatten om NRK-sketsjen, var en av de første og mest fremtredende stemmene en hvit mann, som synes sketsjen er morsom – og kalte NRK for en gjeng med snøfnugg. (Folk som mener de er unike, og vil ha særbehandling).

Mer interessant er det å høre fra norsk-asiater selv.

Og heldigvis har vi fått et bredere spenn i denne debatten. Vi har hørt fra noen som har opplevd rasisme og fordommer i Norge, men som likevel synes sketsjen til NRK er nyttig – som journalist Even Hye T. Barka som skriver «Det er bra at du tuller med meg også, Nicolay Ramm». Eller journalist Xueqi Pang, som opplever imitasjonen på en helt annen måte: «Ramms karikering er kanskje et av de mer vulgære eksemplene på ‘yellow face’ som har blitt sendt på riksdekkende TV de siste tiårene».

Vi ser verden ulikt.

Noen ganger treffer vi dem som har en helt annen oppfatning av den enn oss selv. Da synes jeg det er en god refleks å bli nysgjerrig. Ikke rasende. Det betyr ikke at vi skal bli enige om alt, eller finne oss i det om vi opplever at verdiene våre blir truet. Men hvis du håper å nå inn til dem som vanligvis ikke lytter til deg, må du starte med å holde litt kjeft selv, innimellom. Og du vet. Lytte litt og sånt.