Debatt

Et alibi for feige foreldre

Jo, barna våre burde lære om Anne Frank på skolen. Å skjerme dem fra historien, er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Fra museet Anne-Frank huset i Amsterdam.
Fra museet Anne Frank-huset i Amsterdam.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Forfatter Henrik Hovland stiller i Aftenposten spørsmål ved om hans datter skal få lære om Anne Frank på skolen.

Han starter innlegget med at hans datter kom gråtende hjem fra skolen, og stiller i det videre spørsmål ved om seksåringer skal lære om Anne Frank. Innlegget setter i gang flere tanker og refleksjoner hos meg – både som mamma, barne- og ungdomsarbeider, pedagog og ikke minst som norsk jøde.

Gjennom sin dagbok ga Anne Frank oss et historisk viktig innblikk i sitt liv. Hvordan skal man lære om Anne Frank dersom man ikke lærer at hun dør?

Samtidig er det ikke hennes død som er sentral i verken dagboken, eller barneboken om denne.

Det er individet, hennes penn og tanker. Boken handler om hennes drømmer – om å skrive, være ungdom, forelskelse, om et ønske om å lest og husket – og om hennes skjebne.

Gjør vi virkelig det beste for barna våre ved å skjerme dem fra hvordan verden er? Fra historien?

Hovland skriver blant annet at «vår tids barn blir fôret med kunnskap om denne verdens ondskap og tragedier på utallige plattformer, men det er ikke alt de trenger å få vite med én gang. Det er de voksnes ansvar å la barn få lov til å være barn, så lenge det varer.»

Han har helt rett i at barn i større grad enn tidligere eksponeres for verdens ondskap og grusomheter. Derfor er det etter min mening desto viktigere at vonde og skumle temaer som holocaust, terrorisme og rasisme er en del av undervisningsopplegget – helt fra skolestart.

Jeg vil påstå at det å få informasjon om verden innenfor skolens kontrollerte rammer, med påfølgende samtaler om temaene hjemme er veien å gå. Den alternative veien er at barna blir ukontrollert eksponert via TV, nettbrett og smarttelefoner, og at de deretter blir gående alene med forvirrede og redde tanker.

Jeg er enig i at en seksåring ikke er moden nok til å forstå eller fordøye vanskelig informasjon, men er det ikke da bedre å ha samtaler om disse temaene – fremfor å late som at de ikke eksisterer? Jeg er utelukkende positiv til at disse temaene er en del av undervisningen, og at foreldre får informasjon om dette via ukeplaner – og dermed kan være forberedt på samtalene som følger.

Gjør vi virkelig det beste for barna våre ved å skjerme dem fra hvordan verden er? Fra historien?

Hva med de barna som ikke kan skjermes? Barn med en annen hudfarge enn hvit, eller med et litt annerledes navn?

Hva med min nevø, som i en alder av tre år ble spyttet etter av en eldre dame da hun fikk høre hans jødiske navn? Hva med mine afrikanske eller karibiske venners barn?

De kan ikke skjermes fra rasismens stygge uttrykk, uavhengig av om deres foreldre syntes at de er for unge til å vite hva rasisme er? Jeg er hundre prosent sikker på at også disse ønsker at deres «barn skal få lov til å være barn, så lenge det varer», men noen ganger må vi forholde oss til realiteten. Det betyr ikke at barnet frarøves sin barndom.

Mange jødiske barn opplever vonde øyeblikk som en direkte konsekvens av det å være nettopp det – et jødisk barn.

Barn er oppvakte, de får med seg hva som skjer rundt dem og jeg tror at vi voksne ofte kan undervurdere dem. Min erfaring er at vi kan snakke med barn om det aller meste, så lenge samtalene er tilpasset alder og det enkelte barnet.

Vi kan ikke unngå vanskelige samtaler på grunn av vår egen frykt for å måtte forholde oss til vanskelige følelser og reaksjoner.

Jeg kan ikke unnlate å fortelle min førstefødte sønn om historien bak navnet hans fordi jeg selv ikke takler oppfølgingsspørsmålene. Til info er han oppkalt etter sin jødiske tippoldefar, hvis familie ble utryddet under holocaust.

Uansett hvor ubehagelig og skummelt det er å tenke på, så er høyreekstreme krefter på fremmarsj. Også i Norge. Det har dermed sjelden vært viktigere å kunne, og å lære fra, historien – uavhengig av hvor vond og vanskelig den er. Mange jødiske barn opplever vonde øyeblikk som en direkte konsekvens av det å være nettopp det – et jødisk barn.

Da fremstår det som totalt ulogisk at ikke-jødiske barn skal skjermes fra å få kunnskap og bevissthet om akkurat disse temaene.

De aller fleste foreldre ønsker at deres barn aldri skal trenge å høre om, se eller oppleve noe opprørende eller vondt – men sånn er dessverre ikke verden, eller livet. Jeg mener at barn blir bedre rustet til å takle virkeligheten dersom de gis verktøy for å takle den. Et av disse verktøyene bør være informasjon gitt gjennom aldersadekvate samtaler med trygge voksenpersoner.

Jeg tror at vi, ved å skjerme barna for mye, gjør dem en bjørnetjeneste – og at vi dermed svikter i vår jobb som foreldre. Hvordan i alle dager skal vi sikre at barna våre bedrer samfunnet, om vi ikke tør å snakke med dem om de vanskelige tingene? Jeg vil faktisk strekke det så langt som å si at denne skjermingen tidvis kan virke som et alibi for feige foreldre. Dette gjelder ikke dem, så hvorfor skal de gjennomgå tøffe samtaler om det med sine barn?

Powered by Labrador CMS