Debatt

Ny tid for Einar Gerhardsen?

Forskjellene øker, milliardene renner fra offentlig velferd til private profitører. Ap blør. Kan Einar Gerhardsen gjøre noe med saken?

HISTORISK: Einar Gerhardsen taler på Youngstorget 1. mai 1957. Har landsfaderen noe å si oss i dag? FOTO: NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Valget 2017 så ut til å være en formalitet for Arbeiderpartiet. 36,6 i snitt på meningsmålingene i oktober 2016 var en ledelse det skulle være umulig å rote vekk. Samtidig så Norge og verden ut som steder med behov for sosialdemokratisk styring. 4,5 prosent av arbeidsstyrken i oljefylket Rogaland helt arbeidsledige etter en økning på 11 prosent på ett år så ut som en krise bare Ap kunne løse. Det gikk ille med Ap i valget, enda verre går det med søsterpartiene i Tyskland og Frankrike. Sosialdemokratiet har ikke svart på problemer etter finanskrisen, globaliseringen, arbeidsledigheten eller innvandringen. Arbeiderklassens problemer blir ikke håndtert av arbeidernes parti.

Mímir Kristjánsson tok jobben med å dybdeanalyserte Aps fall og spørre hva Einar Gerhardsen ville ha gjort – fordi han ble så inspirert av datterens felles bursdag med landsfaderen. «Hva ville Gerhardsen gjort?» er møtt med noe latterliggjøring – og mye begeistring. Kan landsfaderen (1897–1987) være relevant i 2018? Har planøkonomi, statlig styring av kapital noe for seg? Det finnes flere svar på slike innvendinger; blant annet at problemene i Europa ikke er nye. Høyrepopulisme og arbeidsledighet har vært håndtert før, og det er historieløst å ignorere hva fortidens politikere gjorde. Og: Når venstresiden har mistet historiefortellingen – oppfatningen av hva som er den politiske normalen – til høyresiden, da trengs diskusjoner om ideologi.

Kristjánsson bruker landsfaderen og slik han så det til å forstå strukturene som gjør at Ap er så langt fra å gjøre som Einar Gerhardsen – åpne vinduet på Youngstorget for å skjønne sin samtid. Hva er arbeiderklassen av i dag? Glipper det fordi Jonas Gahr Støre fisker etter lillavelgerne som vaker mellom Ap og Høyre? De fleste av oss er lønnsmottakere som er opptatt av trygghet, mens bare seks prosent av yrkesaktive i Norge har næringsinntekt som hovedinntekt. De færreste lever av gründerbedriften sin. Treparts­samarbeidet mellom staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne er viktig for å ha styr på lønnsutvikling og konkurranseevne, men hvem bidrar egentlig mest? Mens arbeidstakerne fikk reallønnsnedgang i 2016 økte landets rikeste sine verdier med 120 milliarder kroner fra 2016 til 2017. I forrige valg mobiliserte ikke Ap langs klasselinjer for å samle sine egne velgergrupper, som Gerhardsen ville ha gjort. I stedet var Ap vage om velferdsprofitører, leflet med Venstre, styrket Frp gjennom angrep på Sylvi Listhaug og hadde ingen reform å komme med i valgkampen, som Haakon Lie ville ha gjort. Konflikten mellom arbeid og kapital er kanskje på sitt kraftigste siden mellomkrigstiden, bare i utgaver som ikke er like lette å identifisere som da veiarbeiderne sto med lua i hånden.

Rådende historiefortelling er at etterkrigstiden varte fram 1981, da Høyre-regjeringen fjernet køene for å få telefon, gjorde det mulig å handle brød etter klokka 16 og slapp banker og boligmarked fri. Oppfatningen av at markedsøkonomien er det endelige målet, selve normalen, at ideologiene døde med Berlinmurens fall og at historien er ved veis ende, fikk sin talsmann med den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama. Og selv om markedsøkonomien krasjlandet i en finanskrise i 2008 er miksen av økonomisk liberalisme og nykonservatisme fremdeles enerådende. Riktig nok gjøres det unntak når krisene skal ris av og Siv Jensens bruker verktøyet til John Maynard Keynes – forbildet for sosialdemokratisk økonomisk politikk – for å få hjulene i gang igjen.

Mímir Kristjánsson påviser hvordan den politiske «normalen» er flyttet så langt til høyre at Ap knapt har en næringspolitikk å snakke om. Privat næringsliv er høyresidens anliggende, mens venstresiden orienterer seg i retning velferd og offentlige tjenester. Påpekingen av staten som nødvendig eier og næringsutvikler er viktig og riktig. Norsk næringsliv har ikke hatt en Wallenberg-familie som har båret fram industri. Med unntak av Kjell Inge Røkke og en håndfull andre industrieiere, går kapitalen heller til eiendom. Mens det statlige oljeengasjementet har vært Aps kanskje største triumf i nyere tid, er moderne sosialdemokrater fraværende i næringspolitikken. Som Kristjansson etterlyser: Hvor er de statlige selskapene som kan utnytte skog og videreforedle til biomasse, eller skal vi eksportere tømmer til Sverige og Finland for videreforedling? Hva med mineralforekomstene i Nord-Norge, skal fellesskapet få nytte av ressursene, eller skal verdier for kanskje 2500 milliarder glippe?

Offentlig eierskap sees på som sidrumpa og 50-tallsnostalgisk. Dét er da også en av anskuelsene Mimir Kristjánsson utfordrer – med god hjelp av Einar Gerhardsen.

Powered by Labrador CMS