Debatt

Markedsstyrt eller statlig helse?

I programmet «På bortebane» på NRK 1 med tema helsevesen møtte Torbjørn Røe Isaksen forsvarere av et markedsstyrt helsevesen i USA. Er alternativene statlig styring eller markedsstyring i helsevesenet? Det finnes i hvert fall et til.

Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Norge har et statlig finansiert helsevesen der midlene først og fremst kommer gjennom generell skatt. Dette er også tilfelle i Storbritannia, Sverige, Danmark, Irland, Hellas, Spania og Italia.

Tyskland har et såkalt sosialforsikringssystem, som har røtter tilbake til Bismarcks sosiallovgivning fra 1883. Andre sosialforsikringssystemer er Frankrike, Østerrike, Nederland, Belgia, Luxembourg og Japan. Her blir helsetjenester finansiert gjennom borgernes forsikringsbidrag til statlig regulerte og kontrollerte forsikringssystemer.

USA på den annen side har et markedsorientert system der sykeforsikringen i stor grad skjer gjennom private forsikringsselskaper.


Jeg er så heldig å ha sluppet unna alvorlig sykdom. Likevel hender det jeg er i kontakt med norsk helsevesenet, som da sønnen min var fem år og brakk tåen (og senere hånden) i barnehagen. Gutten ble godt ivaretatt av legen, men det er drøyt å vente i fem timer for et barn. I ettertid fikk jeg flere ganger spørsmålet om hvorfor jeg ikke dro direkte til Volvat eller Aleris.

En annen opplevelse var da jeg skulle føde i Norge. Det var fullt på alle sykehus i Oslo-området, også der jeg hadde fått plass. Resultatet ble at jeg satt i en sykehusgang og ventet på ledig seng mens riene herjet. Men hva gjør vel det så lenge alt går bra?


Som en motsats til disse erfaringene har jeg opplevelser fra noe annerledes og bedre – i Tyskland. Her kunne jeg med min offentlige helseforsikring finne meg en privatpraktiserende lege, få time straks jeg hadde behov og slippe å vente nevneverdig. Ved graviditet betaler sykeforsikringen for alle mulige tester, og de tar EKG-tester av babyen i magen fra uke 30. Går du over termin, blir det foretatt en rietest for å se hvordan babyen reagerer. Har man barn, er det bare å gå direkte til barnelegen. Kan da ikke ta med ungen til en normal allmenlege! Og det gjelder også andre spesialister: hudlege, gynekolog, urolog, øyenlege, ørelege... stort sett bare å ta direkte kontakt, sykeforsikringen betaler enten man har lovpålagt (statlig) eller privat sykeforsikring. Tannhelse blir også sett på som en del av helsevesenets oppgaver og dekkes av sykeforsikringen.


Sykehusene i Tyskland blir drevet av forskjellige aktører, det være seg offentlige (kommuner, forbundsland) eller private (kirker og frivillige organisasjoner). Uansett hvem sykehuset drives av, blir det premiert for å behandle pasientene. Stasjonær behandling har jeg kun erfaring fra i forbindelse med fødsel, men da var det bare å velge og vrake i sykehus åtte uker før termin. Siden jeg kun hadde offentlig sykeforsikring, måtte jeg dele rom med to andre på barselavdelingen. Hadde jeg hatt privat, ville jeg fått enerom. Det er vel urettferdig, eller?


Jeg husker debattene om lange helsekøer allerede på åtti- og nittitallet. Hvem har satt standarder vi allerede vet er for dårlige?

I den tyske modellen ligger den lovpålagte sykeforsikringen (GKV) fast, som ved siden av pensjon, arbeidsledighetstrygd, ulykkes- og pleieforsikring er en del av den tyske sosialforsikringen. Det er en lovpålagt forsikring for alle arbeidstakere under forsikringspliktgrensen, og andre personer. Forsikringspliktgrensen ( i 2012: 50.859 Euro i året) er en markedsavgrensning mellom denne og privat sykeforsikring. GKV er altså en arbeidstakerforsikring (andre familiemedlemmer kan være medforsikret), og finansieringen skjer gjennom lønnsbidrag. Finansieringen av GKV har vært sentral i den helsepolitiske debatten i Tyskland, men jeg har ikke sett at noen har stilt spørsmål ved selve systemet til fordel for et skattefinansiert eller markedsøkonomisk system. I Tyskland er ca. 90 prosent av befolkningen sykeforsikret gjennom GKV (ikke alle er pliktforsikret), og knappe 60 prosent av de samlede helseutgiftene blir dekket av GKV. Forholdet mellom GKV og legene, sykehusene, apotekene osv. har dermed stor innflytelse på systemet og de viktigste helseaktørene.


Jeg er ingen ekspert på herken helsevesen eller helse, men jeg vil påstå at det ikke er selve behandlingen som er dårlig ved norske sykehus og legekontor, det er behandlingskøene som er problemet. Forskjellige lands helsevesen har utviklet seg over lengre tid i historisk-politiske prosesser. Spørsmålet er hvordan man har tilpasset seg nye tider og behov. Eksempelet Tyskland viser at det ikke bare er å bruke eksempelet USA for å legitimere at systemet ikke bør endres.

Argumentet "vi bruker mest penger på helse" er i alle fall ubrukelig, det er resultatet som teller, er det ikke?

Powered by Labrador CMS