– Vi i SV er kritisk til enhver praksis som forlenger tiden enslige mindreårige flyktninger må bo på asylmottak eller omsorgssenter, skriver Ingrid Vikse. Her ser vi syriske barn i en flyktningleir i Jordan. Foto: AFP Photo/Khalil Mazraawi

Kronikk: Sats på rask bosetting

Vi må satse på rask bosetting, ikke innstramninger og komplisering av asylprosessen, skriver Ingrid Vikse (SV).

Av: Ingrid Vikse, Stavanger SV

Siden den store strømmen av flyktninger vi opplevde i fjor har regjeringen hatt et sterkt fokus på ulike innstramninger i asylpolitikken. Enslige mindreårige flyktninger har fått en betydelig plass i denne debatten og var gjenstand for et av de mest kontroversielle forslagene til innstramning som regjeringen kom med før jul. Her ønsket regjeringen at enslige mindreårige asylsøkere skulle kunne få innvilget midlertidig opphold fram til fylte 18 år. Etter det skulle asylsøknaden behandles på ny og på samme grunnlag som voksne asylsøkere. Regjeringens begrunnelse for dette var i første omgang at de mente enslige mindreårige flyktninger ble sendt til Norge som såkalte «ankerbarn». Det vil si at de kommer med et mål om å søke familiegjenforening. Denne betegnelsen har ingen rot i virkeligheten ettersom dette er et fenomen som forekommer svært sjeldent. Dette innså også regjeringen, men de endret ikke forslaget for det.

Nå viser det seg at praksisen rundt behandling av asylsøknaden til enslige mindreårige asylsøkere har blitt endret, selv om regjeringen ikke fikk gjennomslag for midlertidig opphold for enslige mindreårige flyktninger. Det har nå blitt vanlig å gi ett års opphold med begrensing grunnet tvil om identitet. Dette innebærer at de ikke kan bli bosatt i kommunene før de har fått pass fra sitt hjemlands ambassade i Oslo. For å få dette trenger flere ID-papirer fra hjemlandet, noe de fleste ikke har. Mange har heller ikke pengene til å dra til Oslo. For dem som allikevel klarer å få det nødvendige passet er dette ikke annet enn en byråkratisk prosess som setter humper i veien for å få oppholdstillatelse og muligheten til å starte et nytt liv i Norge. Hva som skjer med dem som ikke klarer å skaffe de nødvendige dokumentene må vi vente og se. Samtidig sitter flere barn på mottak nå som har ventet i flere måneder bare på å få gjennomført asylintervjuet. Mottak og omsorgssenter fylles på denne måten opp av barn og unge som er der i godt over ett år og venter.
Selv om det kom rekordmange enslige mindreårige flyktninger til Norge i fjor, er dette langt fra et nytt fenomen. Vi kan derfor si en del om hvem denne gruppen flyktninger er. Tall fra SSB viser at i 2014 var 77 prosent av enslige mindreårige flyktninger bosatt i norske kommuner enten i arbeid, under utdanning eller en del av introduksjonsprogrammet. Til sammenligning er tallet for jevnaldrende i befolkningen ellers 86 prosent. For enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan var tallet 90 prosent. Dette er relevant fordi den absolutt største gruppen enslige mindreårige flyktninger til Norge i dag er fra Afghanistan. Denne statistikken tegner et betydelig mer positivt bilde enn det regjeringen gjør, og viser at innstramningstiltakene ikke nødvendigvis står i stil med realiteten.

Dette kan vi også kjenne igjen fra de ungdommene vi har bosatt i Stavanger kommune de siste årene. Stavanger er blant de fremste og beste kommunene i landet når de kommer til å bosette enslige mindreårige flyktninger. Ikke bare bosettes langt flere her enn i de fleste andre kommuner, kommunen har også utviklet et godt, fagbasert og variert bosettingstilbud til denne gruppen. De ungdommene vi har møtt her i kommunen de siste årene støtter opp om statistikken fra SSB. Dette er gutter og jenter med stort pågangsmot og håp for framtiden. På tross av traumatiske opplevelser fra flukten og et stort savn etter hjemland og familie klarer de å integrere seg godt i samfunnet. De lærer språket imponerende raskt, går på skole, får seg jobb, deltar i fritidsaktiviteter og tar lappen. Dette krever en enorm innsats fra den enkelte, men de står på og jobber fordi de vet hvilken mulighet de har fått ved å komme til Norge og de ønsker å bygge seg et godt liv her.

Vi i SV er kritisk til enhver praksis som forlenger tiden enslige mindreårige flyktninger må bo på asylmottak eller omsorgssenter. Asylsøknaden bør behandles så snart som mulig, og selve behandlingstiden bør ikke overgå seks måneder. Etter dette må rask bosetting prioriteres, slik at barna kan komme i gang med skolegang og integreringsprosessen i kommunen. Den positive trenden vi ser blant enslige mindreårige asylsøkere skal ikke tas for gitt, og vi frykter at den nye politikken til regjeringen mot denne gruppen vil føre til en forverring av deres situasjon. Venting og uvisshet om framtiden er ikke bra for et barn som har mistet alt som var trygt og kjent i livet og som i tillegg har vært gjennom en dramatisk flukt fra hjemlandet til Norge. Å vente lenge på svar, eller leve med en overhengende fare for å bli sendt ut av landet så snart man fyller 18 år, vil kunne påvirke motivasjonen for integrering, for ikke å nevne den enorme psykiske påkjenningen det er for den enkelte.

Stavanger kommune skal i løpet av de to neste årene bosette rekordmange enslige mindreårige flyktninger. 80 innen utgangen av 2016 og 125 i 2017. Dette vil kreve en enorm innsats både fra kommunen, men også fra oss som bor her. Det trengs boliger, fritidsaktiviteter og jobber. Kanskje mest av alt trengs medmennesker som tar imot dem og ønsker dem velkommen. De trenger at det blir lagt til rette for en positiv utvikling, slik at de kan bli en ressurs. Det viser seg gang på gang at dersom disse ungdommene blir gitt gode muligheter, tar de vare på dem. Dette mener vi må vektlegges framfor å sette i gang tiltak som ikke bare er skadelige for den enkelte, men også hemmer deres deltakelse og integrering i samfunnet. I dag er flere planlagte botilbud for enslige mindreårige flyktninger i kommunen på vent grunnet naboklager. Dette forsinker prosessen med bosettingen og flere barn må vente unødvendig lenge på å få komme til kommunen og starte livet sitt her. Jeg håper at den skepsis som mange kjenner på kan bli lagt til side, og at vi heller kan la tvilen komme dem til gode. Det vil på sikt vise seg å være verdt det.