Nei til deportasjon

DEBATT: Jarl Wåge skjønner ikke selv at han mest av alt ligner på sjefsmobberen i skolegården.

Av: Halvor Fosli,  forfatter og sosiolog

Skribent Jarl Wåge omtaler meg i en kronikk i Rogaland Avis 20. februar. Allerede ingressen er dypt usaklig og har lite med mine standpunkter å gjøre: «KRONIKK: Under 2. verdskrig blei omlag 800 jødar deporterte frå Noreg til konsentrasjonsleirar i Tyskland. I Fosli si løysing kan det bli snakk om eit par hundre tusen som skal tvangssendast til eitt eller anna vagt ‘dit’.» 

Les hele kronikken til Jarl Wåge her.

Både som venn av Israel, av jøder og en norsk utlendingspolitikk basert på moral og juss, er dette krenkende påstander. 

Det som står i min nye bok om Norge i masseinnvandringens tid, er noe helt annet. 

Jeg siterer: «Mot nasjonalt sammenbrudd argumenterer for en inkluderende nasjonalisme. Streng etnonasjonalisme, som vi finner i mange afrikanske, asiatiske og dels øst-europeiske land, er ikke et alternativ for Norge. Komparative undersøkelser av mange land viser at for nordmenn er ikke opprinnelse et viktig kriterium for statsborgerskap i Norge. Vi er nesten på høyde med Sverige – og er faktisk mindre opptatt av opprinnelse enn klassiske innvandringsland som Australia og USA. Eksempler på stater med en befolkning som legger vekt på at innbyggere må ha sin slekt i eget land for å regnes som landsmenn, er Egypt, India, Mali, Thailand, Polen og Indonesia. Å drømme om en tilbakevending til en mer etnisk homogen norsk befolkning er naivt, reaksjonært og farlig, og appellerer bare til noen ytterst få. Det ville kreve omfattende og trolig tvungen repatriering – altså deportasjon. Det er så å si utenkelig.» 

Wåge skriver om «norske, kristne, kvite verdiar». Hva han mener med hvite verdier? Finnes det verdier som bare hvite har? Er hvithet en verdi? 

Debatten Wåge inviterer til er en debatt jeg ikke ønsker å delta i. 

Ja, det er riktig at jeg i boka «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid» tar til orde for en kraftig reduksjon i innvandringen, særlig fra ikke-vestlige land og enda mer spesifikt den innvandringen som medfører flest bekymringer, i Norge som i andre land – økonomisk, kulturelt og sosialt – nemlig innvandring fra muslimske land. Men jeg vil ikke «stenge dei norske grensene», som Våge påstår, jeg vil avslutte en periode med masseinnvandring. Jeg vil tilbake til en normalsituasjon. La meg minne om at et samlet Storting vedtok noe som ble kalt en innvandringsstopp alt i 1975. 

Det som førte til stengte grenser i Sverige, var jo nettopp masseinnvandringen. Jeg slår et slag for en realistisk og ansvarlig innvandringspolitikk, som bevarer kvalitetene i Norge, landet som FN har kåret som verdens beste lan i mange år. 

Jeg bruker ikke uttrykk som «uintegrerbare», og tar ikke til orde for å «landsforvise» noen. Jarl Wåge farer med tøv og fri diktning, og det er en skam at avisen har trykket denne «kronikken». 

Innvandringspolitikk er alvorlig ikke minst fordi det skaper irreversible konsekvenser. Flyseteavgifter og bompenger kan man jo reversere med et pennestrøk.

Jeg ønsker at vi skal drive en politikk for frivillig assimilering. Det kanskje fremste uttrykket for assimilering, i forskningslitteraturen, er graden av blandingsekteskap. Jeg ønsker at innvandrerbefolkning i større grad enn nå skal gifte seg ut av sin gruppe og på sikt bli del av det norske folk. Wåge vulgariserer dette sentrale aspektet ved frivillig assimilering, som altså har vært det normale når det gelder innvandrere til Norge i hundrevis av år, ved å skrive: «I staden for å prøve å integrere innvandrarar og flyktningar, meiner Fosli at dei må assimilerast; altså bli som oss for å få vere i landet.» De som ønsker en framtid i Norge, må trives med oss andre og ønske kontakt og fellesskap. 

Er Wåge tilhenger av parallellsamfunn og lukkede diasporamiljø, som lever på utsiden, føler fiendskap til majoritetssamfunnet og i stor grad finansierer sitt liv med en blanding av trygd og svarte inntekter, kan ha si det rett ut. 

I boka har jeg ikke stilt spørsmål som dette: «Spørsmål som melder seg, er kvar dei «uintegrerbare» skal sendast?» Igjen vulgariserer Wåge debatten. Dersom Wåge og noen på den ytterst høyreekstreme fløy (og disse fløyene passer godt til hverandre) vil diskutere å sende noen ut – altså deportasjoner – så melder jeg meg ut av en slik gjørmebryting. Jeg står på rettsstatens grunn.

Noe annet er at alle og enhver kan bli pessimistiske og tenke at dersom masseinnvandringen fortsetter og fortsetter, blant annet på grunn av slike som Wåge som gjør enhver realistisk innvandringspolitikk til et slags forstadium til Holocaust, så kan ingen garantere hva som vil skje. 

Wåge mener stigmatiseringen han bedriver mot anstendige og samfunnsengasjerte meningsytrere som meg, er på linje med Øverlands advarsler mot nazismen i diktet «Du må ikke sove». Han skjønner ikke selv at han mest av alt ligner på sjefsmobberen i skolegården.

En som har forstått hva boka handler om, er den danske forfatter og historiker Mikael Jalving. I Danmarks største avis, Jyllands-Posten, skrev han: «I Norge beskriver sociologen Halvor Fosli i en fortrinlig bog om det nye postnationale Norge, at problemet ikke alene er masseindvandring drevet frem af lige dele «humanisme» og juridiske argumenter, ligesom problemet ikke kun er fremvæksten af muslimske enklaver, men at der tillige er tegn på en dyb og voksende splittelse blandt nordmændene, dvs. mellem konservative og progressive, venstre og højre, by og land. Migrationen risikerer simpelthen at føre til et nationalt sammenbrud. Fosli stiller et brændende aktuelt spørgsmål: Har vores gamle, kloge kontinent med sin brede og dybe erfaring med krig og konflikt helt glemt, hvad der er forudsætningen for fred og velstand? Ifølge Halvor Fosli er betingelsen for fred og velstand, at vi har tillid til naboen, fordi vi kan genkende os selv i ham og hende, og sociologens modgift til den universelle «humanisme» er en inkluderende nationalisme, der tillader en begrænset indvandring med mest mulig assimilation, og som står fast på, at nationalstaten må forsvares, fordi den kan noget særligt i sammenligning med imperier, hertugdømmer, bystater, klanstyre og andre politiske organisationsformer.»

Det er nåsituasjonen og framtidig innvandring boka drøfter. Jeg understreker at deportasjon ikke aktuell politikk i noe vestlig land, men stimulanser til frivillig repatriering, derimot, vil vi nok se mer av. Heldigvis er det ikke noe land i dag som har forbrenningsovnene klare for returnerte innbyggere. Også FNs høykommisjonær for flyktninger regner repatriering som normen. Det er gjenoppbygging som er nøkkelen, ikke gjenbosetting i andre land. 

I moderne, rike stater er det svært lite vold mellom grupper. Muslimsk vold mot jøder og dels terror mot oss andre «vantro» er et tegn på at vold mellom samfunnsgrupper kan utvikle seg mer. Mange jøder forlater europeiske land, noe som er usigelig trist. Terror utgjør et stort alvor i vår tid, og store ressurser settes inn på å holde kontroll. 

Men jeg har tro på at Europa vil klare seg. Men da må masseinnvandringen reduseres betraktelig. Og det haster.