Stavanger

Evig eies kun det tapte

Det var storm, det var påskeaften og det var på Kringlevatn for 25 år siden. Påskelammet var byttet ut med betasuppe og knekkebrød siden noen ondskapsfulle folk i hytta hadde rappet alt det gode kjøttet vårt.

Publisert

Føret var silke, nybredde Trysil-Knut treski føyk innover mot Taumevatn. På skiene stod jeg i et par Alfa skisko i størrelse 36. Made in Norway, hickory og lignostone stod det bak på skiene. Nesten som «Dr. Livingstone, I presume?». At vi var langt fra Kongos kilder fikk så være. Vi skulle på vestsiden av Rjuven og til nesten like ukjent terreng. Det fine med å gå på ski er at det går så vanvittig mye fortere enn det gjør på beina, vel å merke hvis føret er bra og vinden rett. Alt stemte. Vi kom til Taumevatn tidlig på dagen, og bestemte oss raskt for å dra videre. - Vi kan jo bare slå opp teltet når vi blir trøtte og ikke har lyst til å gå lenger, sa far. Mor, far, lillebror Bjørn, jeg og Max svitsjet innover de silkemyke hvite viddene på vei mot Kringlevatn. Telt? Det går jo an å sove på hyttene, tenker kanskje du. - Det fine med telt er frihetsfølelsen og det å ikke være avhengige av overfylte turistforeningshytter, sa far når han snakket om teltlivet til andre folk. Samtidig sørget han for at de skjønte at vi var en familie som hadde strukket friluftslivet en del lengre enn alle andre. Det var bare tull. Årsaken var han som het Max. I løpet av halvannet år hadde dyret mutert fra å være en liten søt hannboxer på to-tre kilo til et siklende monster på 40 kg som knurret når jeg prøvde å flytte ham ut av sengen min. Stavanger Turistforening hadde like godt innført totalforbud mot hunder på hyttene sine. En naturlig konsekvens ble derfor eksiltilværelse under grønn polyester like utenfor. Det fine med å være nektet adgang var alt utstyret. Kameratene mine hadde nøds klart å strekke det til å få en «Igloo» til jul. Hjemme hos oss kom far like godt hjem med fire stykker av Ajungilaks prestisjemodell «Nanok». Helsports toppmodeller «Himalaya» og «Tirich Mir», sistnevnte med dunkanaler i fiskebeinsmønster, var aldri noe alternativ siden de var fôret med tynn nylon på innsiden. Det samme hadde Ajungilaks «Grønland», konstruert slik at den hadde to dunposer utenpå hverandre. På Nanok var derimot spesifikasjonene slik de skulle være. Tynn, vannavstøtende blå nylon på utsiden og ekte oransje bomulslerret på innsiden. De tversgående kanalene var fullstappet av 1100 gram andeheldun av aller beste kvalitet slik at nedre temeraturgrense var råe 15 til 20 minusgrader. Max klarte nesten å dra like mye som kroppsvekten i pulken. Det betydde at to Helsport-telt, kokeutstyr, et lass med mat, soveposer, klær. Resten av det tunge lå i fars ryggsekk, en Bergans Futurum, spesialdesignet for skiløping og derfor uten sidelommer. På min rygg satt Bergans Viking Junior. En 45-liter som var akkurat stor nok til litt snop, klær, soveposen og et hvitt trekkspill-liggeunderlag under lokket. Turen fra Taumevatn til Kringlevatn tok ikke mer enn fire-fem timer. Jeg og far satte opp teltene. Mor og far hadde et tomanns «Børgefjell», jeg og Bjørn lå i et rålett «Allround» på 1,7 kilo inklusive stenger. Far hadde laget egne teltplugger av einer som han hadde skåret i Vannasen slik at ikke teltene skulle blåse vekk. Vi spiste en suppepose kokt på stormkjøkkenet i forteltet til mor og far. Jeg og Bjørn krøp inn i vårt eget telt. La oss i posene, fikk varmen og sovnet før vi fikk sukk for mettet av betasuppe, frisk luft, fysisk anstrengelse og inntrykk. - Tore og Bjørn. Dere må våkne, dere må våkne. Teltet blåser av, sa far småpanisk fra teltåpningen. Det var midt på natten, det var mørkt, stormen slo mot teltet slik at det hørtes ut som om det skulle revne. Det tok ikke mange minuttene før vi skjønte at teltet virkelig kunne blåse av. Barbeint sprang vi de femti meterne til turisthytta med soveposene under armen. Inne fikk hver vår sofa av hjelpsomme poseløpere og sovnet igjen før vi fikk sukk for oss. Far hadde i løpet av morgentimen fått berget det viktigste. (pulken med all maten pluss skiutstyret) og installert hunden i bislaget. - Vi får vente litt. Slik været er nå går det ikke an å gå videre, sa far Ute raste stormen fortsatt. Det var så tett at det ikke gikk an å se kvistene mot Grautheller. De andre på hytta valgte også å bli. Vi tilbrakte formiddagen med å gjøre det som en gjør når en værfast i fjellet: Spille kort med en kortstokk som har fått dobbel størrelse av fuktighet og skitne fjellnever, finne navnene våre i protokollen, og konstatere at Vadla-bonden Jakob Krumshagen fortsatt var honorert med turistknappen i gull på siden «våre hedrede», i Turistforeningens slitte årbøker, som var eneste lektyre på hytta. Ut på formiddagen begynte de andre folkene i hytta å resignere. Middagslukten fra erter, kjøtt og flesk fra boks og posesuppe begynte å bre seg. En sikker indikator på at ingen regnet med å komme seg videre den dagen. - Det fine med pulk er at du slipper å spise sånn mat som det der, sa far bråkjekt til de andre i hytta og pekte ned på ertersuppe og knekkebrød. Så kom leksen på hva vi hadde med i pulken. Der manglet det verken på biffer, lammekoteletter eller pølser. Vi ventet noen timer til i håp om at vi kunne komme oss av gårde mot Grautheller dersom det lettet. Stormen økte bare på. Det var påskeaften, ingen av oss så syn på en natt i teltet og far gikk til slutt ut for å hente godsakene vi skulle ha til middag. - He-he. Jeg kan forstå at etter alt skrytet mitt tidligere er det noen som har følt for å være litt festlige, sa far som kom inn tomhendt. De andre folkene så opp på ham. - Hva mener du? spurte en av dem. - Maten vel, svarte far og la inn en lang kunstpause før han fortsatte med: - Hvem av dere er det som har tatt kjøttposen? He-he. Stilheten på Kringlevatnhytta ble etter hvert mer enn pinlig. Ingen meldte seg. - Hør her, vi har med oss unger. Kom nå med det, sa far og ble en anelse amper i tonen. Men ingenting kom. Far begynte å surne og gikk ut på proviantlageret hvor han fant noen suppeposer. Disse begynte han demonstrativt å tilberede i håp om at sterkere virkemidler skulle få spøkefuglen til å melde seg. Ingenting hjalp. Far var mørk i ansiktet av irritasjon da vi omsider satt ved bordet og spiste betasuppe med knekkebrød, vi også. Kvelden gikk i det likeste laget. De voksne fikk i seg et par knerter, ingen nevnte det bortkomne kjøttet mer enn i et par bisetninger. Vi våknet til skinnende sol og silkeføre. Pakket sekker og pulker og gjorde oss klare til å dra. De andre skulle videre. Vi skulle tilbake til bilen i Flatstøldalen. Far var i humør igjen. - Takk for laget alle sammen, og kos dere med kjøttet de eller den av dere som har tatt det, sa far med en anelse spydig undertone. - Hvor er Max? sa jeg. Far ropte på hunden. Langt der oppe i fjellsiden kunne vi se at han kom gående mot oss. Og var det ikke en slakterpose han gikk og bar i munnen? Påskelam Jeg hopper over at påske er nytt liv og alt det der. Påskekylling og egg-symbolbruken kjenner du fra før av. Dessuten skal det til påske være lam, slik det har vært i tusener av år. Men det nytter ikke med en gammel sau opptint fra fryselageret på Agro. Her skal det være ferskvare, og på denne årstiden er det bare dielam (noen uker lam som utelukkende er foret på melk) som gjelder. Lekkert mørt, mildt kjøtt som nesten er helt hvitt i fargen. Dette serverer du helstekt og er mat nok til åtte til 10 personer. Et halvt dielam Vann Gulrot, sopp, løk m.m Timian, salt og pepper 1. Få slakteren til å dele lammet for deg på langs. Gni inn det halve lammet med timian, salt og pepper og legg det på en dyp stekeplate slik at utsiden ligger opp. 2. Stek lammet på 220 grader i 20 minutter slik at det blir sprøtt. Ta brettet ut av ovnen og ha på kuttede grønnsaker og omlag én liter med vann. 3. Stek lammet ferdig på 170 grader i halvannen time. Etterfyll med vann hvis det blir tørt i langpannen. Ta ut kjøttet og la det hvile et kvarter før du begynner å skjære det opp. 4. Sil av kraften. Kok den inn litt hvis du vil ha den mer konsentrert og server den som sjy til kjøttet sammen med kokte poteter.

Powered by Labrador CMS