Stortinget – en honningkrukke?

Tilliten til politikere kan ikke forventes å være høy blant nordmenn flest, særlig gjennom den siste tiden der topp-politikere er avslørt som kjeltringer. I nyhetene den senere tid har kjeltringstrekene til KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad vært viet mye oppmerksomhet, og i VG torsdag 7. oktober kan vi lese at FrP-politiker Himanshu Gulati har leid ut fire leiligheter i Oslo samtidig som han har fått gratis pendlerleilighet fra Stortinget. Og onsdag 6. Oktober melder Aftenposten at Gulati kjøpte en av Stortingets pendlerboliger til markedspris da han var statssekretær i 2014 Tidligere har det blitt avslørt hvordan toppolitikere har misbrukt det tillitsbaserte systemet stortingsrepresentantene fører reiseregningene sine i.

Stortinget er landets fremste talerør, og stortingspresidenten den fremste representant for vårt kongerike etter HM Kongen. Man skulle derfor tro at representanter valgt til Stortinget hadde høy moral og integritet. Det kan man imidlertid av og til ha grunn til å stille spørsmål ved.

Vi har lest om lovbruddet til tidligere statsråd Audun Lysbakken og stortingsrepresentant Henning Warloes narkotikabruk. Når man så har i minne andre «bragder» utført av ledende politikere, som voldtekter, sextrakassering, juksing med pensjoner og medlemslister, partileder Støres lettvinte omgang med sannheten osv. må det være lov til å undres over hva slags ledere vi har valgt.

I mediene kunne vi for et par år siden lese at stortingsrepresentant Mazyar Keshvari ble pågrepet og siktet for våpenbruk og grove trusler. Samme representant ble i november samme år siktet for grovt bedrageri, da hans feilaktige reiseregninger ble offentliggjort. Han satt til alt overmål i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Keshvari-skandalen har – nær sagt som vanlig – fulgt vanlig mønster. Alle har akket og oiet seg over hans fingerte reiser, hans tillitsbrudd og tilsynelatende mangel på kunnskap om rett og galt. Men så kommer det som er blitt en sedvane overfor forbrytere, de samme personer som skulle irettesette, la til den gang at det nå «selvsagt var viktig å slå ring rundt mennesket Keshvari og hjelpe ham i en vanskelig tid.»

Skal tro om de samme politikere ville vist slik medfølelse hvis en vanlig, norsk skattebetaler hadde begått tilsvarende lovbrudd? De nøler jo ikke med å hente inn synderen for deretter å beordre fengsel, og tilbakebetaling – med renter. Det er vanlig framgangsmåte hvis noen skulle prøve å lure staten for noen hundrelapper, eller det er mistanke om de har forsøkt det.

Oppfinnsomme landsmenn vil nok merke seg hvilke straffer de avslørte politikerne etter hvert får og hvilke forhold de vil bli straffet for. Det de eventuelt slipper unna med må vel også vanlige folk kunne regne med å slippe unna med.

Det bør også nevnes stortingspolitikere som sitter på begge sider av bordet, noe vi kunne lese i Dagbladet 28. september 2015. Der ble politikernes dobbeltroller avdekket. De regulerer rett og slett milliardbedrifter fra Stortinget!

Eksempel: En næringspolitiker på Stortinget inviterte et fiskeriselskap han eier aksjer i til å diskutere utformingen av Havbruksmeldingen. Stortinget lager rammevilkår, lover og konsesjoner for norske bedrifter og selskaper. Det ble avslørt at flere politikere i Stortingets næringskomité har tjent penger på aksjer i selskaper som er sterkt berørt av komiteens arbeid. Dette er å sette bukken til å passe havresekken, og må da være lovstridig?

Hvorfor ble ikke psykiateren Øystein Meland – utnevnt til politidirektør av kameraten, statsminister Stoltenberg – straffet for juks med medlemslistene da han var AUF-leder?

Hvorfor ble ikke Audun Lysbakken straffet for sitt lovbrudd som statsråd? Kristin Halvorsen uttalte i etterkant av Lysbakkens bravader at han hadde tilegnet seg både «verdifull erfaring og uvanlig handlekraft.»

Etter mitt syn forteller det om manglende vurderingsevne og forakt for loven. Det er fristende å stille spørsmål om hvor det er blitt av begreper som ære og integritet! Det synes imidlertid som det er nok å beklage, samt «å legge seg flat» og utbasunere at de «tar ansvar» når de har brutt loven.

I tillegg kan stortingspolitikere som har overtrådt regler og bestemmelser bli sykemeldt. Det skal heller ikke mye til før sykemeldingen ligger på bordet. Litt tilsnakk eller uenighet kan være tilstrekkelig.

Dette skal jo være ressurssterke mennesker, for vi har jo valgt dem til å styre landet. Men det vi nå opplever skjer på Stortinget vekker alt annet enn respekt – det fremmer snarere politikerforakt. Vi må kunne forvente en annen moral fra overbetalte og kantinesubsidierte representanter for vårt fremste talerør – Stortinget.

Et hjertesukk til slutt: Det burde kreves god utdannelse og ti års arbeidserfaring fra privat sektor (lønnet arbeid) for å være valgbar som stortingsrepresentant. I dag er utdannelsesnivået lavt – og arbeidserfaringen mangelfull blant de folkevalgte. Og broilerne fra partienes ungdomsorganisasjoner er og blir en sørgelig gjeng.