Iram helt på ekte

Hva vil folk si? Det urolige spørsmålet er like velkjent her til lands som ellers i verden, men på hindi er det et fast uttrykk som brukes titt og ofte i familier og miljøer der tradisjon og ære står i hevd. Det er også tittelen på filmskaper Iram Haqs kommende film, som skal spilles inn i høst og ha premiere høsten 2017 eller våren 2018.

– Den handler om den norsk-pakistanske tenåringsjenta Nisha som lever et dobbeltliv. Ute er hun sammen med venner og gutter, og er forelska. Hjemme er hun mer flink pike og lever slik foreldrene forventer. Så oppdager faren henne med en norsk kjæreste, forteller Iram.

Oppdagelsen fører til at faren på dramatisk vis tar kontroll over Nishas liv, og konsekvensen blir fatal for dem begge. Filmen har mange likheter med Irams eget liv, men hun understreker at den er tilført mange fiktive elementer. Jenta er ikke henne, faren er ikke hennes egen. Hun ønsker likevel at Nishas følelser skal ligne de hun selv kunne ha som tenåring.

– Jeg hadde stort sett norske venner, og det føltes veldig urettferdig å være ei ung jente og ikke få lov til å gjøre det de andre gjorde. Det å føle seg utenfor i Norge, føle seg utenfor i Pakistan, med et sterkt ønske om å være innenfor.

Selv om filmen handler om å leve i spriket mellom norsk og pakistansk kultur, er Iram opptatt av at tematikken er universell.

– Hovedtemaet er det å være ung og å tilpasse seg andres behov framfor sine egne. Også den dag i dag, som 40-åring, forsøker jeg å være bevisst på dette. Selv om jeg i stor grad har funnet min plass, tar jeg meg i å please andre mennesker selv om det kanskje ikke er det jeg ønsker.

Iram er selvlært filmskaper, og gjorde seg bemerka allerede med debuten i 2004 der hun skrev manus og spilte selv. Kortfilmen «Trofast» var det eneste norske bidraget som ble plukka ut til filmfestivalen i Venezia samme år. I 2009 fulgte hun opp med hovedrolle og regi i kortfilmen «Skylappjenta», som vant flere priser og ble vist under Sundance filmfestival. Fire år seinere kom hennes første langfilm «Jeg er din», også den prisbelønt, og Norges Oscar-kandidat i 2013.

– Jeg syns det er skitskummelt med hver eneste ting jeg lager. Det er en blanding av naiv selvtillit og angst, fra «Dette går bra!», til «Shit, hva har jeg kastet meg ut i?» Sånn har jeg det nå også.

«Hva vil folk si?» er en samproduksjon mellom Norge, Tyskland og Frankrike, og skal delvis spilles inn i India. Iram har skrevet på manuset i to år, men historien har ligget på vent i lang tid.

– Jeg har ventet på å bli moden nok til å kunne formidle denne historien på en nyansert måte. Det viktigste er at det ikke blir en fortelling om de slemme foreldrene og den stakkars jenta som blir utsatt for ulike ting, men å prøve å se begge sider. Det er en kjærlighetshistorie mellom en far og datter. En umulig kjærlighet.

På et tidlig stadie i manusarbeidet fikk hun høre at det virka som om det var skrevet av en illsint tenåring. Hun ble råda til å eksperimentere ved å skrive fra en annen karakters synsvinkel – farens.

– Det var spennende. Jeg fikk fortalt den samme historien med en større forståelse for hva som driver faren til å gå så langt.

Ikke lenge etter skulle Iram få en større forståelse for sin egen far. Bak seg hadde hun en utdannelse som art director, et yrkesliv som skuespiller i tv-serier som «Borettslaget», og i filmer som «Berlinerpoplene» og Varg Veum-filmen «Falne engler». Hun hadde gitt ut ei plate og jobba som modell. Gått mange år i terapi. Ikke minst hadde hun fått en sønn. Hun var 38 år, opptatt med filmforberedelser, samvær med venner, livet med tenåringssønnen i en leilighet på Adamstuen – da faren plutselig tok kontakt med noe på hjertet. Siden hun var fjorten år, hadde de bare snakka sammen noen få ganger.

– Det var helt fantastisk å bli kjent med ham, for jeg visste ikke hvem han var. Jeg hadde ikke forestilt meg at han kunne si unnskyld.

Faren hadde kreft. Han oppsøkte henne etter så mange år for å forsones før det var for seint.

– Jeg fikk den unnskyldningen som skulle til for å kunne komme nærmere ham. Jeg tror ting var ubehagelig å snakke om for ham også. Vi mistet jo hverandre. Men så ble vi veldig nære.

Her Iram sitter i sola på en kafé i Oslo sentrum, er det nøyaktig ett år siden faren døde. Hun sier det er en tøff dag. Hun må ta pauser, flere ganger spør hun om vi ikke kan snakke om noe overfladisk og gøy, og så heller komme tilbake til ham. Hun har aldri fortalt offentlig hva som var årsaken til at hun brøt med foreldrene som ung. Men i dag, etter litt nøling, velger hun å si det. Raskt, oppsummert, uten mange detaljer.

– Jeg ble kidnappet til Pakistan. Det er det min far har bedt om unnskyldning for. Det betydde ekstremt mye. Vi var jo uvenner i 25 år. Så fikk vi ti måneder sammen. Jeg fikk muligheten til å bli kjent med ham, og å forstå hva som fikk ham til å gjøre som han gjorde. Det ble lettere å tilgi. At han evnet å si unnskyld, å ha lært noe som en 82 år gammel mann, syns jeg er ganske flott. Å kunne snakke om at stoltheten og staheten var noe av det han angret mest på i sitt liv.

– Han brukte ordet ond om seg selv?

– Det var trist at det var slik han så på seg selv. Jeg så aldri på ham som ond. På ett eller annet plan har jeg alltid skjønt at han var drevet av frykt. Frykt for å miste datteren sin til noe han ikke kjente.

– Han ville heller at du skulle være langt borte, i Pakistan, enn i nærheten av ham i et Norge som han følte var fremmed?

– Han følte nok at det var tryggere, for det var det han kjente.

Etter bruddet med foreldrene bodde Iram på ungdomshjem og i fosterhjem ulike steder i Groruddalen. Deretter bodde hun alene, før hun fikk en sønn da hun var 20 år.

– Det har kostet utrolig mye å bryte opp. Jeg har all respekt for dem som ikke gjør det. Det har vært en tung vei å finne fram selv, som hvordan jeg skulle oppdra sønnen min når jeg ikke hadde noen klassiske forbilder hjemmefra. Jeg ville gi noe helt annet til mitt barn.

– Hva har du villet gi som du ikke fikk?

– Jeg har gitt ham muligheten til å velge sitt liv nøyaktig som han vil. Alt fra utdannelse til venner, og når han skal komme hjem om kvelden – eller, ikke alltid. Men min visjon og mitt mål er at han skal ha friheten til å være seg selv, at han kan fortelle ting hvis han føler for det, vite at han blir møtt med en ubetinget kjærlighet. Han er barnet mitt. Det er kanskje den aller største forskjellen – man hiver ikke vekk mennesker man er glad i. Det har vært tøft hele veien, men det var prisen jeg betalte og det var jeg klar over da jeg tok avgjørelsen om å bryte.

– Hvorfor tror du at akkurat du fant styrke til det?

– Jeg vet ikke. Det var ingen rebelsk handling. Jeg kunne ikke puste, det å være fanget i et system som ikke på noen måte handlet om å ivareta meg som menneske, men om å ta hensyn til en gruppe. Jeg kunne ikke mene og ytre meg som jeg ønsket, det var ikke rom for å være meg selv fullt og helt. Jeg kan se på bilder helt fra jeg var liten at jeg var en skygge av meg selv, alltid alvorlig.

– Hadde du noen små opprør før det store, slik tenåringer gjerne har?

– Jeg skjønte vel at det ikke gikk. Det var for strengt. Den strengheten var en form for beskyttelse for at jeg ikke skulle falle utenfor systemet vi tilhørte, men som ikke handlet om å bli sett og elsket for den jeg er.

Irams foreldre kom til Norge som arbeidsinnvandrere på 1960-tallet. Etter å ha jobba med renhold og på fabrikk, starta de sin egen butikk.

– Det kan virke underlig å frivillig bosette seg i et nytt land, og tro at man kan hindre barna i å bli påvirka av dette landets kultur?

– Jeg tror det bunner i integrering. Jeg snakka mye med pappa om det. Det kan være skummelt med det norske, som at man ikke kan språket. Det føles truende fordi man føler seg utenfor, og da trekker man seg desto mer tilbake, og segregeres. De hadde rett og slett ikke tid til å integrere seg, de måtte jobbe og tjene penger. Ikke bare for å brødfø barna sine, men for å kunne sende penger til familien i Pakistan. Du skal ha overskudd og mot til å klare å integrere deg.

Tross dette ønska foreldrene å bli mer fortrolige med det norske samfunnet. Seinere har Irams mor utdanna seg til lærer.

– Pappa snakket dårlig norsk hele veien, men mamma er blitt god. Begge ble rundere i kantene. Jeg fikk aksept for hvem jeg er og det jeg driver med, selv om det nok satt langt inne i starten. Det var fantastisk for meg, og sikkert også for pappa. Vi delte samme syn om hva som hadde skjedd, og det var veldig godt.

Da Iram og faren ble kjent på ny, var hun godt i gang med manusarbeidet til filmen som har så mange likheter med deres historie. Det ble vanskelig for henne å skulle gjennomføre prosjektet. Hun spurte ham hva han mente.

– Jeg ville ha en tillatelse til å lage denne filmen. Da svarte han at jeg støtter deg hundre prosent, at han syntes det var viktig at jeg forteller denne historien. Han ville gjerne være med og gå på rød løper. Det er synd at det ikke kan skje. Men det ble en happy ending til slutt, det at vi fikk forsonet oss. Vi var jo sinte begge to. Sinte og triste.

– Skal mora di se filmen?

– Jeg veit ikke. Det er opp til henne.

«Hva vil folk si?» er ikke den første norske filmen som tematiserer konflikten mellom en sekulær, norsk livsstil og en mer tradisjonell pakistansk. I 2005 kom for eksempel Khalid Hussains «Import-eksport», der en pakistansk kvinne er sammen med en norsk mann samtidig som foreldrene planlegger giftermålet hennes med en fetter. Ifølge Wikipedias omtale av filmen var det vanskelig å finne en skuespiller med norsk-pakistansk bakgrunn som var villig til å kysse på film. Men Hussain fant Iram Haq. Hun spilte hovedrollen Jasmin.

I romanen «I morgen vi ler» som kom i vår, skriver Namra Saleem om muslimske kvinner og seksualitet, og tar et oppgjør med det hun mener er en sladrekultur og en utbredt sosial kontroll i mange innvandrermiljøer. I et intervju med Dagsavisen pekte hun på Irams kyssing på film som et eksempel på hvordan ting kan feiltolkes. Ifølge Saleem uttalte noen norskpakistanere at Iram med dette «oppfordret ærbare pakistanske jenter til å kline rundt med flest mulig norske gutter.»

I høst starter innspillinga av Irams nye film, og i sommer leiter hun og produksjonsselskapet Mer Film etter de rette skuespillerne – også til hovedrollen Nisha. Når filmen blir klar til å vises for omverdenen, vil hun være nervøs for mulige reaksjoner fra norskpakistanere?

– Jeg lager ikke film for å bli likt. Og jeg maler jo ikke et bilde på vegne av alle pakistanere. Jeg kan fortelle én historie, og jeg håper at den kan sette søkelys på noen av problemene som andre- og tredjegenerasjon blir utsatt for. Og egentlig også førstegenerasjon, for de er også utsatt i møte med barna sine. Disse jentene og guttene lever side om side med norske nordmenn, så det angår oss alle.

– Hva med majoritetssamfunnet, som kan tenke at konflikten i filmen gjelder alle pakistanere?

– Sånn kan man jo sitte og tenke. Men en film om nordlendinger gjelder ikke alle nordlendinger. Man kan ikke ta hensyn, men bare fortelle den historien man har på hjertet.

For Iram er det viktig å sette søkelys på kvinneundertrykkelse og kvinners posisjon, men også undertrykkelse av mennesker mer generelt.

– Hva er det som gjør at vi tier, ikke tør å være oss selv, hvilke sterke krefter driver oss? Hvor kommer det fra? Fra mor og far? Eller fra et system, hvilket system? Jeg har begynt å løsrive meg fra tanken om hva andre syns, selv om jeg som andre går i fella gang på gang, og blir opptatt av hva andre tenker.

Iram former henda som en vekt, veier den ene, så den andre.

– Vil jeg oppgi mine drømmer og ønsker, i mitt korte liv, til fordel for noe som andre syns er mer ålreit? Eller skal jeg leve det livet jeg ønsker å leve? Jeg har gjort det siste. Det har vært en reise jeg ikke angrer på. Det er ikke en oppfordring til alle jenter, men kan være et bilde på hvordan noen jenter har det.

Om ikke nok, har medier, skoler og kommuner hatt et visst fokus på hvordan jenter rammes av krav fra foreldre som ønsker at de skal omfavne tradisjonene fra hjemlandet. Men hva med gutta? De hører vi sjelden om.

– De blir kontrollert på en annen måte. Jeg tror de blir rammet av at de skal bli boende hjemme og ta vare på foreldrene sine. Det kan man si er flott, men det er et stort sosialt press. Det forventes at de tar høyere utdannelse, og betaler. De må også gifte seg med den foreldrene velger.

– Er det mer tabu å snakke om arrangert ekteskap og tvangsgifte blant gutta enn blant jentene?

– Ja, det skjer jo. Hvorfor hører vi ikke mer om det? Jeg tror det skyldes at det går på det å ikke være en sterk mann.

De siste åra har vi også sett en motsatt tendens. Tenåringer søker noe annet enn de mer moderate foreldrene, og ikler seg hijab og blir aktive i moskeene.

– Det er en ny tid, en endring i Europa med mer religiøsitet blant mange unge muslimer. Det er nytt for meg også.

– Hva tenker du om pakistanske jenter og gutter som følger foreldrenes ønsker og levevei?

– Det koster jo veldig mye å stå der alene, så jeg har forståelse for ikke å ville det.

– Kan det være et rett valg for noen?

– Jeg tror at du føler i magen hva som er rett for deg. Er det ikke sånn, da?

Iram vil gjerne unngå å svartmale norskpakistanere, at filmen hennes skal si at «sånn er alle pakistanere, hilsen Iram.»

– Det er såpass mange nå, og vi er oppe i tredje generasjon. Folk har begynt å gå i forskjellige retninger. Jeg hører fra norsk-pakistanske venner at foreldrene har mer aksept. Foreldre er også i bevegelse, og lærer så lenge de lever, men kanskje går det litt saktere enn vi skulle ønsket.

Jo mer integrering, jo mindre skummelt blir det norske, påpeker Iram. Og det er vel også motsatt – mennesker fra majoritetssamfunnet kan synes andre skikker og miljøer er skumle. Hva kan vi gjøre for i større grad å leve sammen snarere enn side om side?

– Det handler om å være nysgjerrig og å oppsøke hverandre. Selv om det er mange ulikheter, er det mye som er likt. Vi bor jo side om side, så det er på tide å bli kjent. Det gjelder også alle flyktninger som nylig har kommet til landet.

Iram er lei av å bli kategorisert som en norskpakistaner, og føler seg fremmedgjort av dette stempelet.

– Jeg er født på Aker sykehus, og har vokst opp her. Jeg føler meg som en nordmann med pakistanske foreldre, og som derfor har måttet ta noen ufrivillige valg. Hva er å være norsk? Det er en gave å være rik på språk og kulturer, samtidig lever jeg et norsk liv. Alt bør være greit – å leve som en pakistaner i Norge, som en norskpakistaner eller som norsk.

Vi skriver slutten av juli, og Irams sommer tilbringes med venner og med sønnen. Hun er god på å kose seg, samtidig som hun sjelden jobber fra ni til fire – det å ha valgt et kunstnerisk virke er en livsstil. Sommeren brukes også til å skrive på en roman, som hun foreløpig ikke vil si noe om. I tillegg driver hun med forarbeid til innspilling av filmen «Hva vil folk si?», og forbereder seg til en hektisk høst.

– Jeg løfter vekter om dagen. Det ruster meg psykisk og fysisk før høsten.

Ett år etter farens død er julidagene preget av refleksjon.

– Møtet med pappa ble relevant for arbeidet mitt, og plutselig forsto jeg mer av meg selv som menneske. Jeg har vært i en søken etter meg selv veldig lenge. Ennå kan jeg bli overrasket over sider ved meg selv. Men jeg lander jo mer og mer på hvem jeg er.

5 favoritter

Musikk: Nick Drake.

Film:

In the mood for love

av Kar-Wai Wong.

Bok

: