Starten på abortkampen

Godseierfruen Katti Anker Møller (1868 – 1945) skreiv i september 1913 om to ferske dommer i lagmannsretten mot personer som hadde utført illegal abort. Sakene dreide seg om ei kvinne som frykta at hun ikke ville overleve sitt åttende svangerskap, og ei ung jente som døde etter å ha fått utført abort.

Mange fattige kvinner led samme skjebne som den unge jenta. Både abort og bruk av prevensjon var forbudt, og kvinner som var blitt uønska gravide, var henvist til «kloke koner» og andre ukyndige. Eller de prøvde å løse problemet sjøl.

Les også: Bedremannsbarna i Kristiania

Ifølge boka «Vi var mange», om 1970-tallets kvinneaktivister, som snart kommer ut på Oktober forlag, var den vanligste illegale abortmetoden å stikke noe opp i livmora, for eksempel en strikkepinne, for å sette i gang en blødning. Ofte gikk det galt.

Da risikerte kvinnen forblødning, bukhinnebetennelse og blodforgiftning og kunne dø hvis hun ikke kom raskt til sjukehus. Overlevde hun, kunne hun bli tiltalt for fosterfordrivelse.

I straffelovens § 245 het det: «Kvinde, der ved fordrivende Midler, eller paa anden Maade retsstridig dræber det Foster, hvormed hun er svanger, straffes for Fosterfordrivelse med Fængsel indtil 3 Aar. Gjør nogen anden end Moderen sig skyldig i Fosterfordrivelse eller Medvirkning hertil, straffes han med Fængsel i mindst 2 år, men fra 6 Aar indtil paa Livstid, saafremt hun som følge av Forbrydelsen omkommer.»

Katti Anker Møller var den første som tok offentlig til orde for å avkriminalisere abort for kvinnen: «Straf for fosterfordrivelse var naturlig i gamle dage, da hustru og barn var mands eiendom. Da var en fosterfordrivelse indgrep paa mandens enemerker. En saadan moderne kvindeemancipation.»

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Møller slo fast at «raadighet over egen krop og hvad i den er» var selve grunnlaget for frihet. En kvinne som så seg nødt til å avbryte et svangerskap, hadde rett på hjelp fra en lege. Og hun skulle ikke straffes for at hun risikerte livet for å unnslippe en umulig situasjon: «En kvinde, som beslutter sig til fosterfordrivelse, hun vet hvad hun gjør, men hendes motiver er sterkere end frygt for døden. Overfor en saadan ulykke maa andres domme forstumme. Især mænds».

Avisinnlegget provoserte både kirka, legestanden og dessuten mange kvinner – også blant Møllers egne.

Motstanderne var moralsk forargede. Dr. Med. O. Borchrevink skreiv i Morgenbladet:

«Ærede frue! De forlanger, at Lægestanden i sin Almindelighet skal staa til Disposition for de Kvinder, der av en eller anden Grund vil ha sit Svangerskap avbrutt. Det Ønske faar De heldigvis aldrig opfyldt. (...)

Derom kan De nemlig være forvisset, høistærede, en Læge med nogen Respekt for sig selv vil ikke lettelig agere Tjener for sit kvindelige Klientels erotiske Bedrifter. (...) Jeg tillater mig derfor, Frue, at gi Dem et Raad. La Deres Virkelyst komme et for Samfund og Individ uvurderlig Klenodie som kvindelig Renhet til gode heller end til Støtte for kjønslige Friheter ved legalisert Fosterfordrivelse.»

Doktoren avslutta med å si at «Kvindeemancipationens lumre Interesse for kvindelig Usædelighet» var en forargelse for han og flere av hans stand («Ikke send meg til en kone, doktor», Ellen Aanesen, Oktober forlag 1981). Med andre ord anså han de abortsøkende som prostituerte.

Han fikk støtte fra flere kvinnesakskvinner. Ragna Nielsen varsla en proteststorm fra kvinnelig hold hvis straffen for fosterfordrivelse ble oppheva: «Fosterfordrivelse er mord, simpelthen, undtagen hvor lægen er nødt til å vælge mellom morens og barnets liv.(...).»

Men fra arbeiderklassen fikk Møller støtte. For abortsaken hadde et tydelig klasseperspektiv: Gifte kvinner i overklassen hadde forbindelser som gjorde en eventuell abort tryggere. Kvinnene i arbeiderklassen var prisgitt kvakksalverne. Bare på Ullevål sjukehus døde det årlig åtte kvinner etter illegal abort i 1920-åra.

Sammen med meningsfeller starta Møller det første «Mødrehygienekontoret» i 1924 under mottoet: «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar».

Her fikk gifte kvinner informasjon om barnebegrensning samt adgang til prevensjon.

Les også: Spyr alle etter Mustads margarin?

Også prevensjon var et kontroversielt tema. Men det gikk ikke lang tid før kvinnene sto i kø utafor kontoret. Og brev strømma inn fra fortvila kvinner på alle kanter av landet: «Jeg har netop kommet op av den 7de barselseng og føler mig syk på både legeme og sjel. 6 gutter og nu en abort. Så fryktelig slap efter blødningene. Jeg er 29 år og mit inderlige ønske er at De vil hjelpe mig, så jeg kan få slippe flere. Det har vært 12 måneder og 15 måneder mellem barna, så jeg synes at jeg ikke årker flere, men står aldeles hjelpeløs.»

Og skal vi tro Møller sjøl, bar informasjonsarbeidet frukter. I en artikkel i «1ste Mai» i 1928 konstaterte hun: «Endelig er vi kommet så langt, det gjennembrudd har vi nu gjort i den offentlige moralbevissthet, at det ikke lenger er en skam å benytte preventive midler, men at det tvertimot er en plikt for foreldre å pålegge sig dette bånd, så deres ubegrensede instinktliv ikke skal virke ødeleggende på deres familieliv.»

Når det gjaldt abortkampen skulle Katti Anker Møllers datter, Tove Kathrine Møller, seinere Mohr, komme til å overta stafettpinnen.

Fortsetter i Dagsavisen 26. mars.