MUSTADS MARGARINBIL: Fabrikken ble etablert på Lilleaker i 1889.

Spyr alle etter Mustads margarin?

På begynnelsen av 1900-tallet var konkurransen mellom margarinfabrikkene i Kristiania så hard og markedsføringa så påtrengende at folkevittigheten måtte svare med samme mynt.

Oslo

 

Den første spiren til norsk margarinindustri skal ifølge «Aksjeselskapet Oslo margarinfabrikk, Aug. Pellerin fils & co., 1876-1951» ha blitt sådd en fuktig aften i Paris i 1874. To unge menn ble introdusert for hverandre, den ene fransk, den andre norsk. Nordmannen het Eilert Sundt og franskmannen Edmond Auguste Pellerin. Sistnevnte var sønn av en fabrikkeier som nylig hadde begynt å produsere «kunstig smør».

Produktet var blitt utvikla av kjemikeren Hippolyte Mege-Mouries på bestilling fra Napoleon 3 i 1869. Foranledninga var keiserens ønske om et botemiddel mot den økende underernæringa og fettmangelen blant Frankrikes bybefolkning. Smør var for dyrt for de fleste og dessuten lite holdbart. Derfor utlova keiseren en belønning til den som oppfant et næringsrikt alternativ. Resultatet ble et produkt laga av storfetalg og melk og med et navn avleda fra det greske ordet for perle, marganon: margarin.

23 år gamle Pellerin mente at margarin måtte egne seg spesielt godt i kalde og solfattige Norge. Et argument som falt i god jord hos den investeringslystne Sundt. Han fikk tilsendt 100 kilo margarin for prøvesmaking, og det ga tydeligvis mersmak. Eilert likte margarin så godt at han overtalte brødrene sine, J.L. og Oluf C. Sundt, til å investere i etableringa av Nordens første margarinfabrikk.

Les også: Da spriten gikk rett i dass

Med på margarinlasset fra Paris fulgte Auguste Pellerin. Han ble leder for fabrikken Aug. Pellerin fils & Co, som åpna i Borggata 1 på Tøyen i 1876. På folkemunne ble fabrikken bare hetende Pellerin, uttalt med trykk på første stavelse. Pellerin hadde sikra seg de norske, og seinere svenske, patentrettighetene til margarin. Dessuten hadde firmaet fått kontrakt med 16 av Kristianias slaktere om enerett på leveranser av dyrefett.

Framgangsmåten for margarinproduksjonen ble beskrevet slik i patentsøknaden: «Friskt oksefett eller andet fett eltes i et kar, og hvert kvarter løsrives de ved karret fasthængende deler med en vandstraale. Det saaledes eltede fett falder ned i en beholder med vand, hvortil der for 200 kilo fett tilsættes en vel hakket faaremave og den fornødne mængde saltsyre og dobbelt fosforsur kalk, for at frembringe en kunstig mavesaft. Denne blanding opvarmes til en temperatur av 45 til 50 centigrader. Denne opvarming varer omtrent en time, alt eftersom man fordeler og omrører blandingen mer eller mindre omhyggelig, og et fett gult stof, der har en smak av friskt kjernet smør, stiger da op paa overflaten.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I 1880-åra ble patentrettighetene oppheva, og en rekke nye margarinfabrikker så dagens lys. Rundt århundreskiftet gikk man over til å bruke vegetabilske oljer i margarinproduksjonen, blant annet kokosolje. Noe som har gitt opphav til en mytisk forklaring på det norske uttrykket «klin kokos».

Ved begynnelsen av 1. verdenskrig tok etter sigende margarinprodusent Wilhelm Mustad sjansen på å hamstre kokosmasse og -olje i store mengder. Tønnene ble stående på havna og andre offentlige steder i lang tid, god synlig for folk flest. Og fordi tønnene angivelig hadde påskriften Clean Cocos, og siden mange mente Mustad hadde tatt seg vann over hodet med den risikofylte investeringa, skal folk ha funnet på å bruke uttrykket klin kokos om tilstanden hans. Men ettertidas forståsegpåere har avliva myten, blant annet ved å påpeke at rein kokos ville hett «pure copra» eller «pure coconut oil» på engelsk.

Men selv om onde tunger påsto at kokosen både ble harsk og tok til å renne ut og spre vond lukt, var det ifølge tradisjonen Mustad som lo sist og best. Mens andre produsenter måtte ty til surrogater, opprettholdt han produksjonen gjennom hele krigen, og i mellomkrigstida ble fabrikken hans Norges største. Mustad var foregangsmann også når det gjaldt gjenbruksfilosofi. Margarinen ble solgt i løsvekt og levert til butikkene i tønner eller kasser. Mustad fikk ideen om å tilby kjøpmennene margarinkasser som kunne brukes til noe annet seinere, for eksempel som postkasser eller kommodeskuffer. Selve kommoden fikk kjøpmannen når han hadde tømt mange nok skuffer.

Det var da Mustad tok til å selge margarinen i enkeltpakninger, og reklamen ble retta direkte mot forbrukeren, at slagordet «Forlang Mustads margarin» ble lansert. Svaret fra folkevittigheten var: «Alle spyr etter Mustads margarin».