Nyheter

Parsellidyll midt i byen

Rosemarie Gauder er mer eller mindre født med grønne fingre. Da er det fint å ha en egen hageflekk midt i Oslo.

Rett ved siden av Mathallen på Vulkan, ved Telthusbakken, ligger et avsides grøntområde, nesten dekket av blomster i alle farger. Egebergløkka parsellhage er Oslos eldste og feirer 100 år i år.

Noe av det første som møter deg idet du trer inn i parsellhagen er gangstien «Karl Johan». Det er hovedveien som fører deg gjennom 60 parseller med blomsteridyll.

Her har Rosemarie Gauder hatt parsell siden august 1989. Hun bor til vanlig på Grünerløkka, men flytter mer eller mindre inn i parsellhagen om sommeren. Ifølge henne selv er hun kun hjemme for å sove og spise middag.

– Jeg leser mye her, både bøker og aviser. Og spiser middag eller drikker kaffe med naboene.

44 typer blomster

I tillegg dyrker hun alt mulig. Blant annet tomater, søtpoteter, kål, løk og bønner. Også har hun flere bærbusker, 44 typer blomster og aprikostre.

– Jeg reiser aldri bort på ferie på sommeren. Det blir for varmt. Jeg er heller her, sier hun.

Rosemarie vokste opp med hage som barn. Men hun fikk ikke dyrke selv av faren. I stedet fikk hun grønne fingre av å luke i bedet. I 20-årene opplevde hun å dyrke i alt hun kom over, men fikk aldri råd til hus med egen hage.

Dermed ble det parsell i Egebergløkka Parsellhage i stedet. Hun sto på venteliste i 2-3 år.

– I dag kan du ende opp med å stå på venteliste i nesten 10 år. Det er 9000 personer på venteliste for parsellhage i Oslo.

Ventelista i Egebergløkka parsellhage er for tiden stengt på grunn av for stor pågang.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Mange timer 

Hennes beste minne fra parsellhagen er alle timene hun har nedlagt her.

– Det å dyrke og få det til. Å se et bittelite frø bli til en vellykket plante.

Da hun for noen år siden opplevde omorganisering på jobben, reiste hun til parsellhagen for å glemme. Det har blitt som et fristed.

Et av kravene for å ha parsellhage i Egebergløkka er at du må være bosatt i Oslo. Du skal heller ikke ha mer enn 20 prosent plen. Det skal dyrkes, og du må være med å bekjempe ugress. Trær kan heller ikke være høyere enn fire meter, forklarer Rosemarie.

Grønne fingre 

I tillegg til parsellhagen har Rosemarie 136 potteplanter hjemme. Pluss at hun har noen blomsterkasser.

– Noen av naboene her påstår at jeg kan alt, men det er ikke sant, ler hun.

Hun forteller at det er flere nasjonaliteter blant naboene. Selv er hun født i Tyskland. Men hun har bodd i Oslo i 40 år.

Og trodde du det kostet skjorta å ha hageidyll midt i Oslo, så tok du feil. Det koster 1000 kroner i året. Så kommer nøkkeldepositum i tillegg.

Men Rosemarie forklarer at det har vært en del innbrudd, der tyver har klippet hull i gjerdet og stjålet en del redskaper.

100 år i år 

Egebergløkka er Oslos eldste parsellhage, og parsellaget feirer 100 år i år.

Men ved inngangspartiet står årstallet 1915. Rosemarie forklarer at de har gått gjennom papirene og sett at det ikke forelå en organisert avtale med kommunen før 1917.

Derfor velger de å feire jubileum nå.

– Vi ønsker å verne om området. Det er truet. Det skal helst bygges tettere, men vi kjemper for å beholde hagen vår, sier hun.

Tidligere saker om Bønder i byen:

Fem høns i hagen og to i fryser’n

Luksusbøndene innenfor ring 2

Biene svermer på byens tak

Fire faste

Hva er det beste med å ha parsellhage? 

– Det er å ha det grønne midt i byen. Frodigheten. Det er stor variasjon i både planter og mennesker. Vi knytter jo også sosiale kontakter her.

Favorittrett med egendyrket ingrediens? 

– Kålruletter med savoykålen min, potetene, bønner og purre.

Største suksess som parsell-eier? 

– Det må være at jeg fikk til aprikoser. Jeg har vært i Armenia to ganger, og har blitt nostalgisk og glad i landet. Så jeg ville ha et lite stykke Armenia her.

Største fiasko? 

– Kampen mot brunsneglene! I fjor kunne vi drepe 300 brunsnegler hver per kveld.

Et lite oppfølgingsspørsmål: Er det ingenting du har villet dyrke, men som du har måtte gi et par forsøk før det ble vellykket? 

– Hmm, nei, det er egentlig ikke det.

Mer fra Dagsavisen