Trenger vi USA slik det er nå?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

USA er verdens største økonomi – men også den mest forgjeldede stormakten. Norge kjøper mer av dem enn vi selger, og det vi kjøper gjør oss stadig mer avhengige.

Spørsmålet vi bør stille nå er ikke hva vi kan få fra USA, men hvorfor vi fortsetter å lene oss på dem når vi har alternativer.

USAs nasjonale gjeld nærmer seg nå 37.000 milliarder dollar – tilsvarende 122 % av BNP. Gjelden vokser med omtrent tusen milliarder dollar hver 100. dag. Rentekostnadene alene overstiger 950 milliarder dollar i året – omtrent like mye som det amerikanske forsvarsbudsjettet.

I januar 2025 kostet én dollar nesten 11,50 norske kroner. Nå, tidlig i juni, kryper den ned mot 10 kroner. Dette reflekterer en svekkelse av tilliten til amerikansk økonomisk styring og økende global usikkerhet.

Hvordan havnet USA her? Årsakene er mange: Massive skattekutt uten inndekning – særlig under Donald Trump. Enorme offentlige utgifter, spesielt under pandemien. Et politisk system som belønner kortsiktige løfter fremfor langsiktige løsninger.

Verken republikanere eller demokrater har tatt reelt grep om det strukturelle underskuddet. Velgerne blir servert retorikk – og ingen har klart å stanse gjeldsklokka.

USA bruker også toll og handelssanksjoner som politisk verktøy. Det rammer ikke bare motpartene, men også verdensøkonomien. Handelskrigen med Kina har ført til gjengjeldelsestoll på amerikanske varer som soya og elektronikk. Prisen for dette bæres av forbrukere i hele verden – inkludert oss i Norge.

25. mai ble det bekreftet at Trump-administrasjonen har valgt å utsette en varslet toll mot EU. Det betyr ikke at tolltrusselen er borte – bare at den er satt på vent.

For Norge, som er en liten eksportnasjon avhengig av stabile rammer, er dette en viktig påminnelse: Selv tradisjonelle allierte som EU kan raskt havne i målskiven for amerikansk handelspolitikk.

Og når store markeder rammes, får det også indirekte konsekvenser for norske eksportbedrifter – enten det gjelder sjømat, teknologi eller forsvarsmateriell.

Norge har verdens største statlige fond – over 1.760 milliarder dollar. Vi har ingen statsgjeld, og vi har strategiske ressurser; teknologi, ingeniørkompetanse og kapital.

Sammen med allierte som Storbritannia og Sverige kan vi investere i egen forsvarsindustri. Kongsberg Gruppen og Nammo utvikler allerede våpensystemer i verdensklasse. BAE Systems i Storbritannia utvikler Tempest jagerfly. Vi kan bygge skipsverft, utvikle fly, og kjøpe teknologiselskaper. Alt ligger til rette.

Tidligere var Storbritannia ledende i flyindustri med selskaper som Hawker Siddeley, Avro og BAC – rivaler til Boeing. Concorde ble utviklet sammen med Frankrike. Det finnes historisk presedens for europeisk selvstendighet. Det vi mangler er vilje.

Norge kjøper i dag F-35 kampfly fra USA – vår største forsvarsanskaffelse noensinne. Men denne avtalen har vært preget av forsinkelser, store kostnader og økt avhengighet. Det viser hvor sårbart et ensidig samarbeid kan være.

Vi importerer årlig for 83 milliarder kroner (2024) fra USA – mye av dette er militært og teknologisk utstyr. Eksporten vår tilbake er bare 62 milliarder – hovedsakelig sjømat og energi. Tar vi bort militærimporten, ville handelsunderskuddet vært betydelig mindre.

Når det gjelder bilmarkedet: Vi kjøper tyske og asiatiske biler. Ikke amerikanske. Tesla er et unntak, men produseres delvis i Europa og har konkurranse fra VW, BMW, Hyundai, Polestar, Mercedes og NIO.

Amerikanerne sliter fortsatt med å vinne fotfeste i europeiske bilmarkeder. De fleste amerikanske biler er for store og er lite egnet for norske veier og parkeringsplasser.

Derfor trenger vi heller ingen bilavtale med USA. Det finnes rett og slett ikke etterspørsel etter amerikanske biler her. Norske forbrukere velger europeisk og asiatisk – ikke fordi vi er anti-amerikanske, men fordi bilene deres ikke passer vårt klima, terreng, avgiftssystem eller infrastruktur.

Vi eier også deler av USA. Gjennom Oljefondet eier vi nesten 1,5 prosent av alle børsnoterte selskaper i verden, inkludert deler av Apple, Microsoft og Amazon. Rundt 50 % av fondets portefølje er plassert i USA. Når dollaren faller – eller børsene svinger – rammes også vi.

I 2024 eksporterte Norge sjømat til USA for 13,3 milliarder kroner. Samtidig eksporterer vi også våpen og ammunisjon for over 184 millioner dollar. Likevel er det særlig sjømat som utgjør hovedvolumet – over 70.000 tonn laks i året, tilsvarende 600 millioner måltider.

Samtidig får ikke nordmenn tilgang til den beste fisken selv. Jeg bodde selv mange år i Seattle, med nære venner i fiskenæringen, og vet hvor mye fersk villaks og annen kvalitetsfisk som finnes på markedet der.

Det sier mye når vi i Norge må spise lavere kvalitet – mens resten av verden får det beste havet vårt har å tilby. At vi i Norge – et land omgitt av hav – ikke får tilgang til vår egen beste fisk, men må nøye oss med det som blir igjen etter eksport, viser hvor lite kontroll vi faktisk har over våre egne naturressurser. Profitt trumfer folket.

Der USA lever på kreditt og lånte penger, har Norge spart og investert. Det gir oss en trygghet og styrke som få andre land har.

USA lager gode våpensystemer, men de er ikke uerstattelige. Vi kjøper fordi det er politisk forventet, ikke fordi det er det eneste riktige.

Nå som USA står i økonomisk ubalanse, og verdens tillit til dem svekkes, er det på høy tid at Norge ser mot Europa – og investerer i eget forsvar, egen industri og strategiske allianser som gir oss reell selvstendighet.

Vi trenger ikke USA for å være trygge. Faktisk er det kanskje de som nå trenger oss.