Skriver om «Svenske tiltander»

Bjarne Riiser Gundersen mener den politiske debatten i Sverige er mye mer aggressiv og polarisert enn den norske, og at Norge har en større konsensuskultur.

Hvem: Bjarne Riiser Gundersen

Hva: Idéhistoriker og forfatter.

Hvorfor: Har skrevet boka «Svenske tilstander. En reise til et fremmed land».

Hvorfor ville du skrive bok om Sverige?

– Den ene grunnen er at Sverige har alle karaktertrekkene til en interessant hovedperson: en figur med sterke indre motsetninger, som er omgitt av tydelig konflikt, og som har gjennomgått en enorm forandring i løpet av de siste 4–5 årene. Den andre grunnen er at landet står i sentrum for en global informasjonskrig, der det til daglig serveres propaganda som har til hensikt å svartmale landet – en trend som iblant kontres med en vilje til å skjønnmale.

Som hva da?

– Ta for eksempel den berømte forestillingen om svensk «tystnadskultur» i innvandringsdebatten: Der er det viktig å tegne bildet med riktige nyanser. Ja, Sverige har til en viss grad hatt en spesielt tilbakeholden debattkultur på dette feltet, men fenomenet var mest fremtredende i en kortere periode, i årene 2010 til 2014, etter at Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen for første gang. Det må også forstås på bakgrunn av Sveriges voldelige høyreekstremisme i tiårene før. I dag er ytringsrommet i Sverige vidåpent, men fortsatt holdes påstanden om «åsiktskorridoren» i live av kulturkrigere på høyrekanten. I mine øyne preges den svenske offentligheten tvert imot av en langt mer aggressiv og polarisert politisk debatt enn i Norge, der jeg vil påstå at vi har en større grad av konsensuskultur.

Les også: – Det er blitt begått mye fryktelig i religionens navn

Du har selv studert i Lund. Hva slags forhold har du personlig til Sverige?

– Som de fleste nordmenn har jeg alltid sett på Sverige med en dose konkurranseinstinkt, underdanighet, latent skadefryd og fremfor alt kjærlighet. Landet har vært et slags «Europa like ved», et sted der man aner århundrelange historiske og kulturelle tradisjoner vi ikke har i Norge.

Hvordan rent praktisk gikk du fram når du skulle skrive bok om et helt land?

– Jeg begynte med å angre på at jeg hadde sagt ja, blant annet på grunn av politikken i det: å bruke et begrep som er så betent. Etter hvert satt jeg meg ned og leste alt jeg kom over av aviser og bøker, og gikk i gang med deg kanskje aller vanskeligste, nemlig å velge ut hvilke stemmer som skulle få lov til å slippe til i boka, og hvordan de ulike kildene skulle vektes.

Men du valgte å kalle boka «Svenske tilstander». Hva ligger i det begrepet?

– Frasen har vært brukt i Norge siden starten av 1900-tallet og har betydd mye forskjellig, ettersom Sverige alltid har fungert som et narrespeil for oss. Det har handlet om alt fra liberal alkoholpolitikk til markedsstyrt kulturpolitikk. Fra 2015 har det festet seg som et skremmebilde av et land som ødelegges av høy innvandring. Boka er delvis et forsøk på å kuppe tilbake begrepet og fylle det med et annet og mer nyansert innhold.

Har du opplevd «svenske tilstander» med no-go-soner mens reiste rundt og snakket med folk?

– Nei, overhodet ikke. Det betyr ikke at det ikke finnes svenske forsteder der kriminaliteten er skremmende høy i europeisk sammenheng. Samtidig kan du ikke forstå disse problemene uten å vite noe om svensk byplanlegging, sosialpolitikk, boligpolitikk, skolepolitikk og integreringspolitikk. Og da jeg leste meg opp på disse tingene, oppdaget jeg sider ved Sverige som var helt nye for meg.

Les også: – Svenske tilstander er et motebegrep

Hva overrasket deg mest?

– At det svenske skolesystemet er blitt et av verdens mest markedsstyrte. De har fritt skolevalg helt ned i grunnskolen, noe som har resultert i store, utbyttedrevne skolekonsern og en sterk segregering. Sverige har åpnet seg for verden på en sjelden måte, og da skulle man tenke at de samtidig har behov for en sterk sammenholdende kraft. At de da har valgt å bygge ned et så viktig verktøy for likhet og integrering overrasket meg.

Sverige er hjemlandet til Roxette, Zlatan og Blondinbella, de får det alltid til i Melodi Grand Prix og vi som er vokst opp med svensk TV og popkultur har beundret deres nærmest skamløse evne til å skape glamour og underholdning ...

– Ja, det er nesten som om de har en egen bluetooth-forbindelse direkte til tidsånden.

Kanskje tidsånden faktisk bor i Sverige?

– Det er det meget gode sjanser for at den gjør.

Les også: Gyllene Tiders siste gyllene tider

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– For å bli i det svenske: Astrid Lindgren har vel vært viktig for nesten alle skandinaver som er glad i litteratur. For meg var det «Ronja Røverdatter» – naturskildringene der traff meg sterkere enn jeg forsto – men det kunne vært hvilken som helst av bøkene hennes, egentlig.

Hvem var din barndomshelt?

– Lokale idrettshelter som var gode nok til å touche nasjonalt nivå, men også nær nok til at man nesten kunne ta på dem. Mer konkret: langrennsløperen Jan Lindvall da jeg vokste opp i Tromsdalen, fotballspilleren Eivind Arnevåg da jeg seinere flyttet til Oslo og begynte å spille for KFUM.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Koker to egg til frokost. Drikker champagne med kona mi. Er oppe til seinere enn klokka elleve.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Min intense, uutslettelige trang til å prøve å bli likt av alle.

Er det noe du kunne gått i demonstrasjonstog for eller mot?

– Mye. Klimaspørsmål, selvfølgelig. Og skatt. Jeg heier på skatt.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Akkurat nå: Sveriges tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt. Han avslo intervjuforespørselen min, men jeg skulle gjerne hørt ham snakke åpent om skiftet han har gjennomgått: fra å være Sveriges mest populære leder noensinne, til å omtalt som landssviker av egne partikolleger på grunn av innvandringspolitikken han førte.