Gyllene Tiders siste gyllene tider

5

KONSERT

Gyllene Tider

OBOS på Operataket

Per Gessle forteller fra scenen at Gyllene Tider en gang endelig hadde laget en sang som alle de fem i gruppa  likte. Som de derfor bestemte seg for å holde hellig, og aldri spille på konserter. Nå har de likevel hentet den fram for å gjøre ære på den, siden dette skal være gruppas siste turné.  «Vandrar i ett sommaregn» er på flere måter den perfekte sangen for kvelden.  En halvtime inne i konserten er vi allerede klissvåte der i regnet, men dette er så fint som popmusikk kan bli.

Konserten har begynt med en kraftig versjon av Shocking Blues «Send Me A Postcard», eller «Skicka ett vykort, älskling», som den heter her.  Allerede er det noen som roper på «Sommartidar». Men Gyllene Tider kunne skrive sanger selv også, og har mye mer å by på. Gessle forteller at han begynte å spille med gitaristen Mats Persson i 1977, og at en av deres første sanger var «(Dansar inte lika bra som) sjömän». Og så spiller de selvfølgelig den også.

Gessle forteller videre. Gyllene Tider har sannsynligvis ikke spilt i Oslo siden 1981. Det er 40 år siden de kom ordentlig i gang, og de vil derfor spille sanger fra denne startfasen. Men disse gamle sangene framføres med adskillig større kraft og presisjon enn det vi husker fra de snart 40 år gamle platene. De maner fortsatt fram inspirasjonen fra Tom Petty og Elvis Costello, med lyden av overtalende gitarakkorder og insisterende farfisaorgel. Oppskriften på det som er perfekt pop.

De gyllene tidene for Gyllene Tider er altså først og fremst de gladeste delene av 80-tallet, da gruppa slo gjennom med sin skinnende kraftpop. Per Gessle skjønte bedre enn de aller fleste vet hvordan en god poplåt høres ut, var ikke redd for å kopiere de beste, mest effektive triksene i boka selv, og gjentok senere suksessen med Roxette. Konserten med Gyllene Tider er altså basert på de årene da både de og deres publikum var unge. Det er romantisk uskyldighet, det er påfallende mange referanser til sommeren, men også flere innslag av den vemodige sårheten som preger mange av Gessles aller fineste sanger senere.

Gyllene Tider har kommet sammen igjen med jevne mellomrom for store jubileer, og også laget nye album, som faktisk er fulle av sanger som minner oss om at Gessle på egen hånd føyer seg fint inn i den store svenske trubadurtradisjonen. For min del kunne de godt spilt hele albumet «Dags at tänka på refrängen nu» fra 2015. De spiller ingenting herfra.

Gyllene Tiders konsert kom som slutten på en lang ettermiddag med «OBOS på Operataket» med Ina Wroldsen, Timbuktu & Damn og The September When. Det var nok noen av de 8.500 som hadde kjøpt billett som til slutt ga etter for regnet, så dette ble nesten en intimkonsert i forhold til hva gruppa har vært med på resten av sommeren.

Avskjedsturneen begynte hjemme i Halmstad 4. juli, og sluttet samme sted forrige lørdag. Operataket er kommet i stand som et slags ekstranummer. Vi får nok også høre et litt forkortet festivalsett i forhold til de andre konsertene deres i sommer.  Forresten tar vi hele avskjedsfesten med en klype salt. 60 år gamle Per Gessle er den eldste i gruppa. De har god tid til å gjøre det ene comebacket etter det andre.

Inntil videre kjører Gyllene Tider på, og ender med «Leva livet» (nei, ikke Åge sin)  etter en times tid. 
Da står fortsatt de to sangene igjen. Det er dette jeg kaller «falsk ekstranummer», fordi det er så opplagt at det ikke burde være lov. Men selvfølgelig, «När vi två bli en» og «Sommartider» rager så høyt over de andre i allmenn popularitet at de er gode å ha igjen for sikkerhets skyld. Og det skal sies, «Sommartider» framføres faktisk med så mye punch på scenen at det går an å høre den enda en gang. Men helt, helt tilslutt kommer den stille, vemodige visa «När alla vännerna gått hem», og da går virkelig nesten alle «hem».  Det tviler jeg på at de gjorde i Sverige.