Skoler forbyr dødslek. Forsker advarer: – Det er mistillit til barn

Hvem: Maria Øksnes (47)

Hva: Jobber ved NTNU, og har forsket mye på barn og lek.

Hvorfor: Uttalte til Aftenposten at det ikke nytter å forby lek, etter at Netflix-serien Squid Game har inspirert barn til å leke at de blir drept i skolegården.

Maria! Er du pyse som meg, eller har du sett Squid Game?

– Nei, ha ha. Jeg har ikke sett den. Men senest i går var det en gjeng femteklassinger som forklarte hva det handla om. De har fått det med seg, uten å ha sett på. Da prøvde jeg å snakke med dem, og sjekke hva de tenker om leker som er inspirert av spill og media. De skulle leke «among us», et populært spill med litt fantasivold.

Squid Game er jo en serie hvor mennesker blir henrettet hvis de ikke klarer ulike barneleker. Og nå ser man jo at barna hermer i skolegårder. Hvorfor gjør barn det, leker at de blir drept?

– Barn har i alle tider lekt det de får inspirasjon fra i voksenkulturen. Om det er andre verdenskrig eller krig på TV.

Men altså, voksenkultur? De kunne jo bare lekt at mamma og pappa går på kafé?

– Det gjør de jo også. Mine barn leker at de er på spa, ha ha! De må ha noen felles referanser, vet du, når de skal leke sammen. Men ja. Vi forsker på det vi kaller røff lek blant tre generasjoner. Det som trigger er at det er i grenseland, det er litt ulovlig og farlig.

Men det vil ikke skolene ha noe av?

– Nei, de vil at barna skal leke de snille lekene. Men unger vil ikke leke de snille lekene.

Nå har flere rektorer uttalt at de har satt ned forbud mot leker inspirert av voldelig serier og spill. Funker det?

– Det kan virke mot sin hensikt i mange tilfeller. Spesielt om du lager et forbud, men ikke snakker noe mer om det. Da vil ikke ungene få forståelse for hva de voksne synes problemet er. Det er ikke sikkert jeg skjønner problemet heller, egentlig.

Hva er det du ikke forstår?

– Da jeg var liten, lekte vi morder i mørket. Det er også snakk om drap, åpenbart. Men vi tok jo ikke noe skade av det. Det ungene forteller meg om Squid Game lekene, er jo veldig uskyldig. Selve leken er jo ikke voldelig. Ingen får vondt av den. Det er jo bare fantasi, på liksom! Man kan fint leke selv om man ikke har sett serien eller spilt spillet leken referer til. Nå forteller barnehagefolk at barn leker Squid Game i barnehagen også.

Hva burde de voksne gjort?

– Som forsker blir jeg nysgjerrig. Det bør dem som jobbe profesjonelt med barn også være. Er det her så ille at man trenger å forby det? Det kan forstås som mistillit til barn, hvis jeg skal bruke litt sterke ord.

Hvor tror du det å-forby-instinktet kommer fra?

– Det er en slags moralsk panikk. Det er knyttet til utviklingen i media, tanken om at det er farlig for dem å spille spill og se på TV. Voksne vil barna vel, man er jo bekymra og vil at de skal vokse opp som gode, fine mennesker. Men så har ikke voksne og barn samme oppfatning av hva som er den gode leken. Barn leker helst når vi ikke vil at de skal leke. Jeg skjønner at mange vil avfeie en del lek fordi den er i veien for oss.

Men egentlig er det veldig viktig for barn å leke?

– Ja, det er så viktig at de sniker seg til å gjøre det. Unger har til alle tider prøvd å skape egne rom for sin lek, og den snille, gode leken fra de voksnes ståsted gir ikke barna det hemmelige rommet. Noe som bare er deres. Får de rom for det, får de satt noen grenser. Hva er mitt, og hva holder de voksne på med?

De er vel på spa, de da?

Ha-ha, ja!

Du sier til Aftenposten at det er vanlig å leke at man dør som barn, vet man noe om hvorfor?

– Det er spennende med død. Og det spennende er en viktig drivkraft. Det hender at det tipper over, så de voksne må jo følge litt med. De må ikke slippe ungene helt fritt. Det er noen eksempler i generasjonsstudien jeg holder på med nå, der leken har gått over styr, og man har blitt redd. «Men det var jo ikke meningen at han skulle blø» er det noen som har sagt, for eksempel.

Hvordan skiller man vold og lek, da?

– Det er klare kjennetegn på lekeslåssing og slåssing. Gode venner kan lekeslåss, og det er en helt egen dynamikk i det. Men tar vi voksne oss bryet med å lære oss kjennetegnene på det? Det er jo et spørsmål man kan stille seg.

OK, noen faste spørsmål! Hva gjør du når du skeier ut?

– Skulle til å si at jeg går på spa. Men ja. Jeg tar med meg mannen min og spiser en bedre middag et sted. Så kjedelig, men...

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hun der Tonje Brenna. Jeg ville ha prøvd å få en god samtale om utdanningspolitikk. Og kanskje barns lek!

Hvem var din barndomshelt?

Det var Sølvpilen. Det var en tegneserie om en indianerhøvding.

Lekte du at du var han?

– Ja ja, masse! Jeg hadde en kniv, en samekniv. Og vi skøyt på vinduer blink med hjemmelaga våpen. Fanga hverandre.

Sa foreldrene dine noe på det?

– Nei. Det hadde blitt ramaskrik i dag. Noen hadde vel blitt krenka.

Selma Moren

Journalist og debattansvarlig i Dagsavisen